Salmenes bok 77:19
Din tordenrøst lød i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
Din tordenrøst lød i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom de store vann; og dine fotspor var ikke kjent.
Din tordenrøst lød i virvelvinden; lynene lyste opp verden. Jorden skalv og ristet.
Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom de store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.
Din torden rullet gjennom stormen; lynene opplyste jorden; jorden skalv og rystet.
Din vei var i havet, og dine stier i store vannmasser, og dine fotspor ble ikke kjent.
Din vei er i havet, og din sti i de store vannene; ingen fottrinn kan sees.
Din torden rullet i himmelens sirkler, lynet lyste opp verden; jorden skalv og rystet.
Din torden rullet i stormen, dine lyn opplyste verden; jorden skalv og ristet.
Din vei er i havet, og din sti i de store vannene, og dine fotspor er ikke kjent.
Din vei er i havet, og din sti i de store vann; dine spor kan ingen holde rede på.
Din vei er i havet, og din sti i de store vannene, og dine fotspor er ikke kjent.
Din torden rullet som en vogn; lynene lyste opp verden, jorden skalv og ristet.
Your thunder echoed in the whirlwind; the lightning lit up the world; the earth trembled and shook.
Din torden bruste i stormen; lysene opplyste verden, jorden skalv og ristet.
Din Tordens Lyd var i (Luftens) Kreds, Lynet oplyste Jorderige; Jorden bævede og skjælvede.
Thy way is in the sea, and thy path in the great waters, and thy footste are not known.
Din vei er i havet, og din sti i de store vann, og dine fotspor er ikke kjent.
Your way is in the sea, and Your path in the great waters, and Your footsteps are not known.
Thy way is in the sea, and thy path in the great waters, and thy footsteps are not known.
Din vei gikk gjennom sjøen; dine stier gjennom store vann. Dine fotspor ble ikke kjent.
I havet var Din vei, og Dine stier var i de mange farvannene, men Dine spor ble ikke kjent.
Din vei var i havet, og dine stier i de store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.
Din vei var i havet, og din sti i de store vannene; ingen kunne se dine fotspor.
Thy waye was in the see, and thy pathes in the greate waters, yet coude no man knowe thy fotesteppes.
Thy way is in the Sea, and thy paths in the great waters, & thy footesteps are not knowen.
Thy way is in the sea, and thy pathes in the great waters: and thy footesteppes are not knowen.
Thy way [is] in the sea, and thy path in the great waters, and thy footsteps are not known.
Your way was through the sea; Your paths through the great waters. Your footsteps were not known.
In the sea `is' Thy way, And Thy paths `are' in many waters, And Thy tracks have not been known.
Thy way was in the sea, And thy paths in the great waters, And thy footsteps were not known.
Thy way was in the sea, And thy paths in the great waters, And thy footsteps were not known.
Your way was in the sea, and your road in the great waters; there was no knowledge of your footsteps.
Your way was through the sea; your paths through the great waters. Your footsteps were not known.
You walked through the sea; you passed through the surging waters, but left no footprints.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Så sier Herren, som laget vei i havet, en sti i veldige vann:
15Du trådte havet med dine hester, over veldige vanns fråde.
16Du løste ditt folk ut med din arm, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
17Vannene så deg, Gud, vannene så deg og vred seg; ja, dypene skalv.
18Tykke skyer øste ut vann; skyene lot en lyd høre; også dine piler fór fram og tilbake.
20Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom veldige vann; dine fotspor ble ikke kjent.
11Du kløvde havet foran dem, så de gikk gjennom havet på tørr grunn, men forfølgerne deres kastet du i dypet som en stein i veldige vann.
10Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.
11Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig i hellighet, fryktinngytende i lovsanger, du som gjør under?
12Du rakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.
13I din miskunn førte du det folket du fridde ut; du ledet dem ved din styrke til din hellige bolig.
8Ved et pust fra din nese hopet vannet seg opp; vannstrømmene sto som en vold, dypene stivnet midt i havet.
10Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets dyp til en vei så de gjenløste kunne gå over?
13som ledet dem gjennom dypene; som en hest i ørkenen snublet de ikke.
6Han gjorde havet til tørt land; over elven gikk de til fots. Der gledet vi oss i ham.
16Har du kommet til havets kilder, eller vandret omkring i det store dyp?
53Han ledet dem trygt, de var uten frykt; men havet dekket deres fiender.
5Gjør mine skritt faste på dine stier, så mine føtter ikke vakler.
37Du gjør stegene mine vide under meg, og anklene mine vakler ikke.
36Du gav meg din frelses skjold, din høyre hånd støttet meg, din mildhet gjorde meg stor.
13Jeg vil grunne på alt ditt verk og tenke på dine gjerninger.
9Herren, hærskarenes Gud, hvem er som du? Sterk er du, Herre, og din trofasthet omgir deg.
19Da hestene til Farao med vogner og ryttere dro ut i sjøen, lot Herren vannet i sjøen vende tilbake over dem; men israelittene gikk på tørr grunn midt gjennom sjøen.
8Han alene spenner ut himmelen og tramper på havets bølger.
15Du lot kilde og bekk bryte fram; du tørket ut mektige elver.
7Ved din trussel flyktet de, ved lyden av din torden skyndte de seg bort.
8småfe og storfe, alle sammen, ja, også markens dyr,
3Han forfølger dem, han drar trygt fram; på en vei hans føtter ikke før har gått.
16«Og du, løft staven din, rekk hånden ut over sjøen og del den, så israelittene kan gå midt gjennom sjøen på tørr grunn.»
15Han skjøt sine piler og spredte dem, lyn i mengde, og han drev dem i forvirring.
3Du gransker min ferd og mitt leie, alle mine veier kjenner du.
11Eller du ser ikke for mørke, og vannmasser dekker deg.
10Fjellene så deg og skalv, en flom av vann drog forbi. Dypet lot sin røst høre, høyt løftet det sine hender.
3Herrens røst er over vannene; Ærens Gud tordner, Herren over de store vann.
16Havets renner kom til syne, jordens grunnvoller ble lagt bare ved Herrens trussel, ved pusten fra hans nesebor.
29Men israelittene gikk på tørr grunn midt gjennom sjøen, og vannet sto som en mur for dem på høyre og venstre side.
2Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og elver skal ikke oversvømme deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke bli svidd, og flammen skal ikke svi deg.
25Hvem åpnet renner for styrtregnet og en vei for lynet i tordenværet,
7Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land og fra Hermons høyder, fra Misar-fjellet.
11og sa: Hit kan du komme, ikke lenger! Her skal dine stolte bølger bryte.
5Dypene dekket dem; de sank i havdypet som stein.
13Han kløvde havet og lot dem gå over, han stilte vannet opp som en voll.
24Det er Herren som styrer mannens steg; hvordan kan et menneske forstå sin vei?
9Han truet Sivsjøen, og den tørket inn; han lot dem gå gjennom dypene som gjennom ørkenen.
4Mektigere enn bruset fra mange vann, mektigere enn havets brenninger – mektig er Herren i det høye.
15For jeg er HERREN din Gud, som setter havet i opprør så bølgene bruser; HERREN over hærskarene er hans navn.
22Så gikk israelittene midt gjennom sjøen på tørr grunn, og vannet sto som en mur for dem på høyre og venstre side.
19forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem og vise veien de skulle gå.
3Fra gammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet; intet øye har sett en Gud uten deg, som handler for den som venter på ham.