1 Kongebok 19:12
Etter jordskjelvet kom ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille, svak susen.
Etter jordskjelvet kom ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille, svak susen.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Og etter ilden en stille, svak susen.
Etter jordskjelvet kom ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden hørtes lyden av en stille, svak susen.
Etter jordskjelvet kom en ild, men HERREN var ikke i ilden. Etter ilden kom en stille, mild susen.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden hørte han en stille hvisking.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom en stille, lav røst.
Og etter jordskjelvet kom det en ild; men HERREN var ikke i ilden; og etter ilden kom en stille, liten stemme.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing.
Etter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden. Og etter ilden kom lyden av en lav, stille vind.
Etter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden hørtes en still, liten stemme.
Etter jordskjelvet fulgte ild, men Herren var ikke i ilden; og etter ilden hørtes en stille, forsiktig hvisken.
Etter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden hørtes en still, liten stemme.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing.
After the earthquake came a fire, but the LORD was not in the fire. And after the fire came a gentle whisper.
Etter jordskjelvet kom en ild. Men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille, lav susen.
Og efter det Jordskjælv (kom) en Ild, Herren var ikke i Ilden; men efter Ilden (kom der) en stille sagte Lyd.
And after the earthquake a fire; but the LORD was not in the fire: and after the fire a still small voice.
Etter jordskjelvet kom det en ild, men HERREN var ikke i ilden. Etter ilden kom det en stille, lav stemme.
And after the earthquake a fire; but the LORD was not in the fire. And after the fire a still small voice.
And after the earthquake a fire; but the LORD was not in the fire: and after the fire a still small voice.
Og etter jordskjelvet en ild; men Herren var ikke i ilden. Og etter ilden en stille, lav stemme.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden hørtes en stille, svak stemme.
Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom det en stille, lav stemme.
Etter jordskjelvet kom en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille, spak stemme.
And after the earth quake there came a fyre, but the LORDE was not in the fyre. And after the fyre came there a styll softe hyssinge.
And after the earthquake came fire: but the Lorde was not in the fire: and after the fire came a still and soft voyce.
And after the earthquake came fire, but the Lorde was not in the fire: And after the fire, came a small still voyce.
And after the earthquake a fire; [but] the LORD [was] not in the fire: and after the fire a still small voice.
and after the earthquake a fire; but Yahweh was not in the fire: and after the fire a still small voice.
and after the shaking a fire: -- not in the fire `is' Jehovah; and after the fire a voice still small;
and after the earthquake a fire; but Jehovah was not in the fire: and after the fire a still small voice.
and after the earthquake a fire; but Jehovah was not in the fire: and after the fire a still small voice.
And after the earth-shock a fire, but the Lord was not in the fire. And after the fire, the sound of a soft breath.
After the earthquake a fire passed; but Yahweh was not in the fire: and after the fire a still small voice.
After the earthquake, there was a fire, but the LORD was not in the fire. After the fire, there was a soft whisper.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Der kom han inn i en hule og overnattet. Da kom Herrens ord til ham, og det lød: 'Hva gjør du her, Elia?'
10Han svarte: 'Jeg har vært brennende nidkjær for Herren, Allhærs Gud. For israelittene har forlatt din pakt, revet ned dine altere og drept dine profeter med sverd. Jeg alene er igjen, og de står meg etter livet for å ta det.'
11Da sa han: 'Gå ut og still deg på fjellet for Herrens ansikt!' Og se, Herren gikk forbi. En stor og sterk vind som rev fjellene løs og knuste klippene foran Herren; men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
13Da Elia hørte det, dekket han ansiktet med kappen, gikk ut og stilte seg i åpningen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: 'Hva gjør du her, Elia?'
11Dere kom nær og sto ved foten av fjellet, og fjellet sto i brann; ilden nådde langt opp mot himmelen, det var mørke, sky og tett skodde.
12Herren talte til dere fra ilden; dere hørte lyden av ord, men så ingen skikkelse, bare en røst.
7Herrens røst kløver ildens flammer.
1Elia fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står for: Det skal i disse årene verken komme dugg eller regn uten etter mitt ord.
2Da kom Herrens ord til ham:
28Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
36Ved tiden da grødeofferet bæres fram, trådte profeten Elia fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er etter ditt ord jeg har gjort alt dette.
37Svar meg, Herre, svar meg, så dette folket kan kjenne at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte tilbake.
38Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og støvet, og den slikket opp vannet i grøften.
39Da hele folket så det, falt de ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!
18Hele Sinai-fjellet stod i røyk fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet skalv sterkt.
11Mens de gikk og snakket sammen, se, da kom det en vogn av ild med hester av ild som skilte dem fra hverandre. Og Elia steg i en stormvind opp til himmelen.
1Etter lang tid kom Herrens ord til Elia i det tredje året: Gå og vis deg for Ahab; så vil jeg sende regn over landet.
6Fra Herren over hærskarene skal du få ditt oppgjør, med torden og jordskjelv og veldig drønn, med storm og uvær og flammen av en fortærende ild.
36Fra himmelen lot han deg høre sin røst for å tukte deg; på jorden lot han deg se sin store ild, og hans ord hørte du fra ilden.
18Dere er ikke kommet til et fjell som kan berøres, til flammende ild, til mulm og mørke og storm,
19og til basunens lyd og en røst av ord; de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem.
8Da kom Herrens ord til ham:
17Da kom Herrens ord til Elia tisjbitt:
24Dere skal påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Den Gud som svarer med ild, han er Gud. Da svarte hele folket: Det er godt sagt.
25Elia sa til Baals profeter: Velg dere den ene oksen og gjør i stand først, for dere er mange. Påkall deres guds navn, men sett ikke ild på.
11Og nå sier du: Gå og si til din herre: Se, Elia er her!
12Men når jeg går bort fra deg, kan Herrens ånd føre deg til et sted jeg ikke vet om. Når jeg kommer og melder det til Ahab og han ikke finner deg, kommer han til å drepe meg. Og din tjener har fryktet Herren fra sin ungdom av.
44Den sjuende gangen sa han: Se, en liten sky som en manns hånd stiger opp av havet. Da sa han: Gå opp og si til Ahab: Spenn for og dra ned, så ikke regnet holder deg tilbake!
45Imens ble himmelen mørk av skyer og vind, og det kom et kraftig regn. Ahab steg opp i vognen og kjørte til Jisreel.
46Herrens hånd kom over Elia. Han bandt kappen opp om livet og løp foran Ahab helt til Jisreel.
12Han gjorde mørket til sitt skjul; rundt seg hadde han sin bolig: mørke vann, tette skyer.
1Da svarte Herren Job fra stormvinden og sa:
13Kongen sendte igjen en tredje offiser med femti mann. Den tredje offiseren gikk opp, kom og falt på kne for Elia. Han ba ham inntrengende og sa til ham: Guds mann, la nå mitt liv og livet til disse dine tjenere, de femti, være dyrebart i dine øyne.
14Se, ild kom ned fra himmelen og fortærte de to første offiserene med deres femti mann. Men nå, la mitt liv være dyrebart i dine øyne.
15Da sa Herrens engel til Elia: Gå ned med ham; vær ikke redd for ham. Så reiste han seg og gikk ned med ham til kongen.
24Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.
18Og det kom røster og tordenskrall og lyn, og det ble et stort jordskjelv, så stort at det ikke har vært maken siden det ble mennesker på jorden, et jordskjelv så stort, så veldig.
16Den stanset, men jeg kunne ikke kjenne igjen skikkelsen; en form var foran øynene mine. Det var stillhet, så hørte jeg en røst:
6Da svarte Herren Job ut av stormvinden og sa:
3Vår Gud kommer og tier ikke. En ild fortærer foran ham, og det stormer sterkt omkring ham.
13Fra glansen foran ham blusset ildkull opp.
33Har noe folk hørt Guds røst tale midt ut av ilden, slik du hørte, og likevel levd?
4Dørstolpene ristet ved røsten av ham som ropte, og huset ble fylt av røyk.
7I min nød ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Han hørte min røst fra sitt tempel, mitt rop kom fram for ham, inn i hans ører.
9Røyk steg opp fra hans nese, ild fra hans munn fortærte; glødende kull flammet opp fra ham.
23Da dere hørte røsten fra mørket mens fjellet sto i brann, kom alle stammehøvdingene og de eldste til meg.
20Men Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for ham, hele jorden!
4Ansikt til ansikt talte Herren med dere på fjellet, midt ut av ilden.
19da kom en sterk vind fra ørkenen, den støtte mot de fire hjørnene av huset, så det falt over de unge, og de døde; bare jeg slapp unna, jeg alene, for å fortelle deg det.
5Fjellene skjelver for ham, haugene smelter. Jorden hever seg for hans ansikt, verden og alle som bor der.