2 Kongebok 19:26
Deres innbyggere var maktesløse, de ble skremt og måtte skamme seg. De var som gress på marken, grønt gras, gress på takene, svidd før det vokste opp.
Deres innbyggere var maktesløse, de ble skremt og måtte skamme seg. De var som gress på marken, grønt gras, gress på takene, svidd før det vokste opp.
Derfor ble innbyggerne deres kraftløse; de ble motløse og forvirret. De var som gresset på marken og den grønne urten, som gresset på hustakene og kornet som sviddes før det vokste opp.
Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og til skamme; de ble som gress på marken, grønt gress, takgress som svis av før det skyter opp.
Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og til skamme. De var som markens gress og grønne urter, som gresset på taket og kornet som svis av før det er modent.
Deres innbyggere, kraftløse, har vært skrekkslagne og skamfulle. De var som gresset på marken og som grønne urter, som gresset på hustakene, som visner før kornstengelen.
Deres innbyggere hadde liten styrke, de ble nedbøyd og forvirret, de var som gresset på marken og som den grønne urten, som gresset på hustakene og som tørket korn før det vokste opp.
Derfor var innbyggerne der av liten styrke; de var forferdet og forvirret; de var som gresset på marken, og som det grønne urtet, som gresset på takene, og som kornet som blir skadet før det vokser opp.
Beboerne der var maktesløse, skremte og skamfulle. De var som gresset på marken, grønne urter, høy på taket, korn svidd av før det vokste.
«Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og til skamme, de ble som gress på marken, som grønne vekster, som gress på hustak hvor vinden tørker det bort.»
«Derfor har deres innbyggere liten kraft; de er motløse og forvirret, som gresset på marken, som det grønne gresset, som gresset på takene, visnet før det blir voksende.»
Derfor var deres folk svake; de ble forferdet og forvirret – som engress, som friskt grønt urt, som gress på hustakene, og som korn som er knust før det hadde begynt å spire.
«Derfor har deres innbyggere liten kraft; de er motløse og forvirret, som gresset på marken, som det grønne gresset, som gresset på takene, visnet før det blir voksende.»
Deres innbyggere ble maktesløse, de ble skremt og ydmyket, de ble som gress på marken, som grønt gress, som gress på takene som svis bort før det vokser opp.
Their inhabitants were powerless; they were dismayed and confounded. They were like plants of the field, tender grass, vegetation sprouting on the roofs, scorched before it can grow.
Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og skammet seg. De ble som gress på marken, som ømme skudd av grønt, som gress på hustak og avsvidd korn før det vokser opp.
Og de, som boe deri, bleve afmægtige, vare knuste og beskjæmmede; de bleve som Græs paa Marken og som de grønne Urter, som Hø paa Tagene og som Korn, der visner, før det staaer (i Ax).
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as corn blasted before it be grown up.
Derfor har deres innbyggere liten styrke, de er redde og forvirrede; de er som gresset på marken, som den grønne urteveksten, som gress på hustakene, brent før det vokser.
Therefore their inhabitants were of little power, they were dismayed and confounded; they were like the grass of the field, and like the green herb, like the grass on the housetops, and like grain blighted before it is grown up.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as corn blasted before it be grown up.
Derfor hadde deres innbyggere liten makt, de ble skremt og forvirret; de var som gresset på marken, som den grønne urten, som gresset på hustakene, og som korn som er brent av før det er grodd opp.
'Deres innbyggere, med svake hender, skjelver, er forvirret og lik gryende planter, som spirer av bakken, grønt gress, hagegress, som er tørket av vinden før det vokser opp.'
Derfor hadde deres innbyggere liten makt, de ble forskrekket og skammet seg; de var som gresset på marken, og som den grønne urten, som gresset på hustakene og som kornet som har visnet før det vokser opp.
Deres innbyggere var ribbet for krefter, de ble forfærdet og skamfulle; de var som gress på marken, som grønt gress, som gress på hustak, visnet før det vokser.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as grain blasted before it is grown up.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as corn blasted before it be grown up.
& they that dwell therin, shal be faynte, and fearfull and a shamed, and shal be as the grasse vpon the felde, and as ye grene herbe and hay vpon the house toppes, that wythereth afore it be growne vp.
Whose inhabitants haue small power, and are afraid, & confounded: they are like the grasse of the field, and greene herbe, or grasse on ye house toppes, or as corne blasted before it be growen.
And the inhabiters of them shalbe of litle power, and faynt hearted, and confounded, and shalbe lyke the grasse of the field, or greene hearbe, or as the hay on the toppes of the houses, or as the corne that is vnripe & smitten with blasting.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were [as] the grass of the field, and [as] the green herb, [as] the grass on the housetops, and [as corn] blasted before it be grown up.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as grain blasted before it is grown up.
And their inhabitants `are' feeble-handed, They were broken down, and are dried up, They have been the herb of the field, And the greenness of the tender grass, Grass of the roofs, And blasted corn -- before it hath risen up!
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as grain blasted before it is grown up.
Therefore their inhabitants were of small power, they were dismayed and confounded; they were as the grass of the field, and as the green herb, as the grass on the housetops, and as grain blasted before it is grown up.
This is why their townsmen had no power, they were broken and put to shame; they were like the grass of the field and the green plant, like grass on the house-tops.
Therefore their inhabitants were of small power. They were dismayed and confounded. They were like the grass of the field, and like the green herb, like the grass on the housetops, and like grain blasted before it has grown up.
Their residents are powerless, they are terrified and ashamed. They are as short-lived as plants in the field, or green vegetation. They are as short-lived as grass on the rooftops when it is scorched by the east wind.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
26Har du ikke hørt? For lenge siden gjorde jeg dette, fra eldgamle dager formet jeg det. Nå har jeg latt det skje: at du gjør befestede byer til ruinhauger.
27Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og sto med skam; de var som gress på marken, grønt gras, som gress på takene, svidd før det blir stående strå.
6La dem bli som gresset på hustakene, som visner før det blir rykket opp.
17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.
18Hvordan stønner buskapen! Kvegflokkene streifer forvirret, for de har ikke beite; også saueflokkene er rammet.
2For som gress blir de raskt borte; som den grønne enga visner de.
24Knapt er de plantet, knapt er de sådd, knapt har stammen fått rot i jorden, før han blåser på dem, og de visner, og en storm bærer dem bort som agner.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, folket er gress.
16Derfor gjør jeg landet deres til en ødemark, til evig spott. Alle som går forbi, skal bli forferdet og riste på hodet.
11Bli til skamme, bønder! Hyl, vinbønder, over hvete og over bygg, for åkerens høst er gått tapt.
25Har du ikke hørt? For lenge siden gjorde jeg det, fra eldgamle dager formet jeg det; nå har jeg brakt det til å skje: at du gjør festningsbyer til ruinhauger.
6For Nimrims vann blir til ødemark; gresset er tørket bort, det friske gresset tar slutt, det finnes ikke lenger noe grønt.
24De løftes høyt en kort stund, så er de ikke mer; de blir brakt ned som alle andre, de samles inn, og som toppen av et aks blir de skåret av.
19Hagl skal slå ned skogen, og byen blir lagt lav i lavlandet.
24Derfor, slik halm blir fortært av ild og tørt gress faller sammen i flammen, skal deres rot råtne, og blomsten deres virvle bort som støv. For de har forkastet Herrens, Allhærs Guds, lov og foraktet ordet fra Israels Hellige.
37Fredelige enger er blitt øde på grunn av Herrens brennende vrede.
29For dere skal skamme dere over eiketrærne som dere hadde lyst til, og bli til skamme for hagene dere valgte.
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, som en hage uten vann.
6Jeg har utryddet folkeslag; deres hjørnetårn er lagt øde. Jeg ødela gatene deres så ingen passerer; byene deres er ødelagt, uten mennesker, uten noen som bor der.
18De blir som halm for vinden, som agner som stormen fører bort.
12Mens det ennå står i sin friske vekst og ikke er skåret, visner det før alt annet gress.
17Dine fyrster er som gresshopper, dine embetsmenn som en sverm av gresshopper som sitter på murene en kald dag; når solen stiger, flykter de, og ingen vet hvor de er blitt av.
19Hvordan blir de til ruin i et øyeblikk! De blir feid bort, tar slutt under forferdelser.
10For den befestede byen står øde, et forlatt bosted, øde som ørkenen. Der beiter kalven, der legger den seg, og den gnager ned grenene.
12Men hun ble rykket opp i vrede og kastet til jorden. Østavinden tørket ut frukten hennes. Grenene ble brukket av og tørket inn, staven som var hennes styrke; ild fortærte den.
26Jeg så, og se: den fruktbare marken var blitt til ørken, og alle byene dens var revet ned for Herrens ansikt, for hans brennende vrede.
12Folkene blir som kalk som brennes, som nedhugde torner som antennes i ilden.
3Derfor skal de bli som en sky om morgenen, som morgendugg som tidlig forsvinner, som agner som blåses bort fra treskeplassen, og som røyk fra en skorstein.
7Landet deres er ødelagt, byene deres er brent opp med ild. For øynene på dere fortærer fremmede jorden deres; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.
36Og dem som blir igjen blant dere, vil jeg fylle med motløshet i hjertet i deres fienders land. Lyden av et blad som blåser, skal jage dem; de skal flykte som når en flykter for sverdet, og de skal falle, selv om ingen forfølger.
37De skal snuble, den ene over den andre, som for sverdet, uten at noen forfølger. For dere skal ikke ha kraft til å stå dere mot fiendene deres.
9Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på høydene, slik de ble forlatt for israelittene; og det blir øde.
12Derfor, på grunn av dere, skal Sion pløyes som en åker, Jerusalem bli til ruinhauger, og tempelberget bli til høydedrag i skogen.
23De har felt skogen hennes, sier Herren, for den kan ikke måles. For de er flere enn gresshopper, uten tall.
1Dette lot Herren Gud meg se: Se, han dannet en gresshoppesverm ved begynnelsen av etterveksten – etter kongens slått.
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? For ondskapen hos dem som bor der går både dyr og fugl til grunne, for de sier: Han ser ikke vår ende.
8Jeg gjør denne byen til ruin og til spott; hver den som går forbi, skal bli forferdet og plystre over alle plagene som har rammet den.
18Prakten i hans skog og i hans fruktbare mark skal han gjøre ende på, både sjel og kropp; det skal være som når en syk tæres bort.
12Herren sender folket langt bort, og tomheten blir stor i landet.
9Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
5Horden av dine fiender skal bli som fint støv, hopen av de brutale som agner som blåser bort. Det skjer i et øyeblikk, plutselig.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og vintreet ikke gir frukt, selv om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, selv om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
13Deres rikdom skal bli til rov, og husene deres til øde. De skal bygge hus, men ikke bo i dem; de skal plante vingårder, men ikke drikke vinen deres.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.
15Der skal ilden fortære deg, sverdet utrydde deg; det skal ete deg som gresshoppen. Gjør deg tallrik som den unge gresshoppen, gjør deg tallrik som gresshoppesvermen!
16Ta vare på stammen som din høyre hånd plantet, på sønnen du gjorde sterk for deg.
11Den dagen du planter, gjerder du det inn; om morgenen får du såkornet ditt til å blomstre. Men avlingen blir bare en haug på sykdommens dag, en smerte som er uhelbredelig.
16La det være overflod av korn i landet, på fjelltoppene! La frukten bølge som Libanon, og la de i byen blomstre som gresset på jorden.
4Den visnende blomsten, hans herlighets prakt, som troner på hodet av den frodige dalen, blir som en tidlig fiken før sommeren: Ser en den, tar en den i hånden og sluker den straks.
6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og blir tørt.