Jesaja 33:9
Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir felt; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel kaster av seg frukten.
Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
Landet sørger og visner. Libanon står med skam og er hugget ned. Saron er blitt som en ødemark, og Basan og Karmel kaster av seg sitt løv.
Landet sørger og visner bort; Libanon er skamfullt og visner, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel mister sine blader.
Jorden sørger og visner, Libanon skammer seg og blir felt. Sharon er som en ørken; Basan og Karmel rister av fruktene sine.
Jorden sørger og visner; Libanon er skammet og hogd ned; Sjaron er som en ørken; og Basan og Karmel gir ikke lenger frukt.
Landet sørger og visner bort, Libanon står beskjemmet og medtatt. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister.
Landet sørger og visner bort, Libanon har blitt til skam og er vissnet, Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister av seg løvet.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir hugget ned; Sharon er som en ødemark, og Bashan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Landet sørger og visner; Libanon skammer seg og visner bort, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel ryster seg.
The land mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withers. Sharon has become like a desert; Bashan and Carmel shake off their leaves.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og visner. Saron har blitt som en ørken; Basan og Karmel rister av løvet.
Landet sørger, er forsmægtet, Libanon er beskjæmmet, er afhugget; Saron er som en øde Mark, og Basan og Carmel er afrystet.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Jorden sørger og visner: Libanon skammer seg og blir felt: Sharon er som en ødemark; og Basan og Karmel kaster av seg sine frukter.
The earth mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withered; Sharon is like a wilderness, and Bashan and Carmel shake off their fruits.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Landet sørger og visner; Libanon er bekymret og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel mister [sine blader].
Landet sørger og visner bort, Libanon skammer seg og visner. Saron er blitt som en ørken, og Bashan og Karmel skjelver.
Landet sørger og visner; Libanon er satt i forvirring og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel rister av sine blader.
Jorden sørger og visner bort; Libanon er til skamme og blir øde; Sharon er som Arabasletten; i Basan og Karmel faller bladene.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
the desolate earth is in heuynes. Libanus taketh it but for a sporte, that it is hewen downe: Saron is like a wyldernes: Basa & Charmel are turned vpside downe.
The earth mourneth & fainteth: Lebanon is ashamed, and hewen downe: Sharon is like a wildernes, and Bashan is shaken and Carmel.
The desolate earth is in heauinesse, Libanus is shamed and hewen downe, Saron is like a wildernesse, Basan and Charmel are spoyled of their fruites.
The earth mourneth [and] languisheth: Lebanon is ashamed [and] hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off [their fruits].
The land mourns and languishes; Lebanon is confounded and withers away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
Mourned, languished hath the land, Confounded hath been Lebanon, Withered hath been Sharon as a wilderness, And shaking are Bashan and Carmel.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off `their leaves'.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves] .
The earth is sorrowing and wasting away; Lebanon is put to shame and has become waste; Sharon is like the Arabah; and in Bashan and Carmel the leaves are falling.
The land mourns and languishes. Lebanon is confounded and withers away. Sharon is like a desert, and Bashan and Carmel are stripped bare.
The land dries up and withers away; the forest of Lebanon shrivels up and decays. Sharon is like the arid rift valley; Bashan and Carmel are parched.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Åkeren er herjet, jorden sørger, for kornet er ødelagt; nyvinen har tørket inn, olivenoljen er visnet.
11Bli til skamme, bønder! Hyl, vinbønder, over hvete og over bygg, for åkerens høst er gått tapt.
12Vinstokken er tørket bort, og fikentreet visnet; granatepletreet, ja, daddelpalmen og epletreet – alle markens trær er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskene.
1Åpne dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer.
2Klag, sypress, for sedertreet er falt; de mektige er ødelagt. Jamre dere, Basjans eiker, for den tette skogen er hogd ned.
3Lyden av hyrdenes klagerop, for deres herlighet er ødelagt! Lyden av ungløvenes brøl, for Jordan-krattet er ødelagt!
8Veiene ligger øde, ferdselen har opphørt. Han har brutt pakten, foraktet byene, han bryr seg ikke om mennesker.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.
4Han truer havet og tørker det ut, alle elver tørker han ut. Basan og Karmel visner, og Libanons blomster visner.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler. Judas byer vil jeg gjøre til øde, uten noen som bor der.
3Derfor sørger landet, og alle som bor der, visner bort; både markens dyr og himmelens fugler – også havets fisker blir borte.
2Den skal blomstre rikelig og juble, ja synge av fryd. Lebanons herlighet er gitt den, Karmels og Sharons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.
17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.
18Hvordan stønner buskapen! Kvegflokkene streifer forvirret, for de har ikke beite; også saueflokkene er rammet.
19Til deg, Herre, roper jeg, for ild har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle markens trær.
8For Hesjbons marker visner, vinranken i Sibma. Folkeslagenes herrer har slått dens utvalgte skudd; de nådde helt til Jaser, forvillet seg ut i ørkenen. Dens skudd ble spredt, de gikk over havet.
9Derfor vil jeg gråte med Jasers gråt over vinranken i Sibma; med mine tårer vil jeg gjennomvåte deg, Hesjbon og Elale. For over din sommerfrukt og din høst har ropet falt.
10Glede og jubel er tatt bort fra den fruktbare marken; i vingårdene synges det ikke, det ropes ikke. Ingen tråkker vin i karene; hurraropet har jeg gjort ende på.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og vintreet ikke gir frukt, selv om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, selv om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
11De har gjort den til øde; den sørger for meg, øde ligger den. Hele landet er lagt øde, for ingen tar det inn over seg.
28Jeg vil gjøre landet til ødemark og ørken, den stolte styrken det har, skal ta slutt. Israels fjell skal bli øde, så ingen ferdes der.
7Min vinranke har den gjort til øde, mitt fikentre til en stubbe. Den har ribbet det helt nakent og kastet det fra seg; greinene står hvite.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
13Nå er hun plantet i ørkenen, i et land med tørke og tørst.
14Ild gikk ut fra en av hennes staver og fortærte frukten hennes. Nå er det ikke i henne noen sterk stav, et septer til å herske. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? For ondskapen hos dem som bor der går både dyr og fugl til grunne, for de sier: Han ser ikke vår ende.
8Også sypressene og Libanons sedrer gleder seg over deg: Siden du falt, kommer ikke hoggeren opp mot oss.
15Så sier Herren Gud: Den dagen det gikk ned til dødsriket, skapte jeg sorg; jeg dekket dypet over det, jeg holdt tilbake dets elver, og de mange vann ble stengt inne. Jeg mørkla Libanon for dets skyld, og alle markens trær visnet over det.
2Han sa: Herren brøler fra Sion, fra Jerusalem lar han sin røst høres. Hyrdenes beitemarker sørger, og toppen av Karmel visner.
20Gå opp på Libanon og rop, i Basjan, la din røst lyde! Rop fra Abarim! For alle dine elskere er knust.
12Slå dere for brystet i sorg over de herlige markene, over den fruktbare vinranken.
13På mitt folks jord skal det skyte opp torn og tistel, ja, over alle de gledesfylte husene i den jublende byen.
13mot alle Libanons høye og opphøyde sedrer og mot alle eikene i Basan,
7Den nye vinen sørger, vintreet visner, alle med glade hjerter sukker.
12Fremmede, de grusomme blant folkene, hugget det ned og lot det ligge. På fjellene og i alle daler falt grenene, og skuddene ble brutt i alle landets bekkefar. Alle jordens folk gikk bort fra dets skygge og forlot det.
12Herren sender folket langt bort, og tomheten blir stor i landet.
18Prakten i hans skog og i hans fruktbare mark skal han gjøre ende på, både sjel og kropp; det skal være som når en syk tæres bort.
13For slik skal det være midt på jorden, blant folkene: som når en rister oliventreet, som etterplukk når vinhøsten er slutt.
10For den befestede byen står øde, et forlatt bosted, øde som ørkenen. Der beiter kalven, der legger den seg, og den gnager ned grenene.
29For dere skal skamme dere over eiketrærne som dere hadde lyst til, og bli til skamme for hagene dere valgte.
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, som en hage uten vann.
10Nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå blir jeg opphøyet, nå løfter jeg meg.
9Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på høydene, slik de ble forlatt for israelittene; og det blir øde.
8Skal ikke landet skjelve for dette, og skal ikke alle som bor der, sørge? Hele landet hever seg som Nilen, piskes opp og synker igjen som Nilen i Egypt.
13Men landet skal bli til øde på grunn av dem som bor der, som frukt av deres gjerninger.
4Den visnende blomsten, hans herlighets prakt, som troner på hodet av den frodige dalen, blir som en tidlig fiken før sommeren: Ser en den, tar en den i hånden og sluker den straks.
17Er det ikke bare en liten tid, så skal Libanon bli til en frukthage, og frukthagen skal regnes som skog?
17Og i alle vingårder blir det klagesang, for jeg går gjennom midt iblant dere, sier Herren.
34Han hogger skogens kratt med jern, og Libanon faller ved en mektig.
6Jeg gjør den til ødemark; den skal verken beskjæres eller hakkes, og det skal vokse opp torner og tistler. Jeg befaler også skyene at de ikke skal la regn falle over den.