Apostlenes gjerninger 28:2
Øyboerne viste oss en uvanlig stor vennlighet; de tente nemlig et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet som hadde satt inn og kulden.
Øyboerne viste oss en uvanlig stor vennlighet; de tente nemlig et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet som hadde satt inn og kulden.
De innfødte viste oss uvanlig stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av regnet og kulden.
De innfødte viste oss en uvanlig stor vennlighet: De tente et bål og tok imot oss alle, fordi regnet hadde satt inn og det var kaldt.
De innfødte viste oss usedvanlig vennlighet. De tente et bål og tok imot oss alle, for det regnet og var kaldt.
De barbariske folket viste oss ikke lite vennlighet; for de tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av den regnfulle værmeldingen og kulden.
Men innbyggerne var vennlige mot oss: De hadde tent et bål og ønsket oss velkommen, på grunn av regnet og kulden.
Og folkene på øya viste oss stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av den regnfulle dagen og kulden.
De innfødte viste oss stor vennlighet, for de tente et bål på grunn av regnet som kom, og kulden, og tok imot oss alle.
De innfødte viste oss uvanlig stor vennlighet; de tente nemlig et bål og tok imot oss alle, fordi det begynte å regne, og fordi det var kaldt.
De innfødte viste oss usedvanlig stor vennlighet, for de tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet som kom og kulden.
De innfødte viste oss stor vennlighet; de tente et bål og tok imot alle sammen på grunn av regnet og kulden.
Det barbariske folket viste oss stor vennlighet: De tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet og kulden.
Folket der viste oss usedvanlig stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av det regnet som falt, og på grunn av kulden.
Folket der viste oss usedvanlig stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av det regnet som falt, og på grunn av kulden.
De innfødte viste oss usedvanlig vennlighet. De tentet et bål for oss alle på grunn av det regnet som var over oss, og på grunn av kulden.
The local people showed us extraordinary kindness. They lit a fire and welcomed all of us because it was raining and cold.
De innfødte viste oss uvanlig stor vennlighet, for de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av regnet som hadde kommet og på grunn av kulden.
Men Barbarerne viste os ikke liden Menneskekjærlighed; thi de modtoge os alle, idet de optændte en Ild formedelst Regnen, som overfaldt os, og formedelst Kulden.
And the barbarous people shewed us no little kindness: for they kindled a fire, and received us every one, because of the present rain, and because of the cold.
De innfødte viste oss stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av det kraftige regnet og kulden.
And the native people showed us unusual kindness, for they kindled a fire and welcomed us all, because of the rain and the cold.
And the barbarous people shewed us no little kindness: for they kindled a fire, and received us every one, because of the present rain, and because of the cold.
De innfødte viste oss en sjelden vennlighet; de tente opp et bål og tok imot oss alle, på grunn av regnet og kulden.
De innfødte viste oss usedvanlig stor vennlighet, for de tente et bål og tok imot oss alle, på grunn av det ulende regnet og kulden.
Og øyboerne viste oss en usedvanlig vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av det nåværende regnværet og kulden.
Folkene som bodde der var usedvanlig vennlige mot oss. De laget et bål og tok oss inn, for det regnet og var kaldt.
And the people of the countre shewed vs no lytell kyndnes: for they kyndled a fyre and receaved vs every one because of the present rayne and because of colde.
As for the people, they shewed vs no litle kyndnesse: for they kyndled a fyre, and receaued vs all because of the rayne that was come vpo vs, and because of the colde.
And the Barbarians shewed vs no litle kindnesse: for they kindled a fire, and receiued vs euery one, because of the present showre, and because of the colde.
And ye straungers shewed vs no litle kyndnesse: for they kyndled a fyre, and receaued vs euery one, because of the present rayne, and because of the colde.
And the barbarous people shewed us no little kindness: for they kindled a fire, and received us every one, because of the present rain, and because of the cold.
The natives showed us uncommon kindness; for they kindled a fire, and received us all, because of the present rain, and because of the cold.
and the foreigners were shewing us no ordinary kindness, for having kindled a fire, they received us all, because of the pressing rain, and because of the cold;
And the barbarians showed us no common kindness; for they kindled a fire, and received us all, because of the present rain, and because of the cold.
And the barbarians showed us no common kindness; for they kindled a fire, and received us all, because of the present rain, and because of the cold.
And the simple people living there were uncommonly kind to us, for they made a fire for us, and took us in, because it was raining and cold.
The natives showed us uncommon kindness; for they kindled a fire, and received us all, because of the present rain, and because of the cold.
The local inhabitants showed us extraordinary kindness, for they built a fire and welcomed us all because it had started to rain and was cold.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da vi var berget, fikk vi vite at øya heter Malta.
3Da Paulus hadde samlet en haug med kvist og lagt den på bålet, kom en giftslange fram av varmen og bet seg fast i hånden hans.
4Da øyboerne så slangen henge fra hånden hans, sa de til hverandre: "Han er sikkert en morder; riktignok berget han fra havet, men Rettferdigheten lot ham ikke leve."
5Men han ristet slangen av i ilden og tok ikke skade.
6De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke hendte ham noe uvanlig, skiftet de mening og sa at han var en gud.
7I området der hadde den ledende mannen på øya, som het Publius, noen eiendommer. Han tok vennlig imot oss og var gjestfri mot oss i tre dager.
9Etter dette kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og de ble helbredet.
10De hedret oss på mange måter, og da vi skulle seile, sørget de for det vi trengte.
11Etter tre måneder seilte vi av gårde med et alexandrinsk skip som hadde ligget i vinteropplag på øya, med tvillinggudene som skipsmerke.
12Vi gikk i land i Syrakus og ble der i tre dager.
26Men vi må strande på en øy.
27Da det ble den fjortende natten, og vi drev omkring på Adriaterhavet, mente sjøfolkene ved midnatt at land nærmet seg.
14Der fant vi søsken, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik kom vi til Roma.
15Derfra kom søsknene, som hadde hørt om oss, oss i møte helt til Forum Appii og Tres Tabernae. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.
14Men ikke lenge etter kastet en orkanaktig vind, som kalles Euroklydon, seg mot dem.
15Skipet ble revet med, og fordi vi ikke maktet å holde opp mot vinden, ga vi etter og lot oss drive.
16Under lesiden av en liten øy som heter Kauda, klarte vi med nød og neppe å få kontroll over lettbåten.
17Da de hadde fått den om bord, tok de i bruk sikringstau og surret rundt skroget for å forsterke det. I frykt for å drive ned på Syrten senket de seilet, og slik ble de drevet av sted.
18Siden vi ble hardt kastet omkring av uværet, begynte de dagen etter å kaste last over bord.
19Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret over bord.
20Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.
21Etter lang tids matmangel sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha lyttet til meg og ikke gått fra Kreta; da hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
12Siden havnen var uegnet til å ligge i over vinteren, besluttet de fleste å seile videre derfra for om mulig å nå Føniks, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest, og overvintre der.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i planen. Han befalte dem som kunne svømme, å kaste seg først over bord og komme seg i land,
44og de andre skulle følge etter, noen på planker og andre på vrakrester fra skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.
17Da vi kom til Jerusalem, tok søsknene imot oss med glede.
6Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7Vi seilte langsomt i mange dager og hadde så vidt kommet utenfor Knidos. Siden vinden ikke lot oss komme videre, seilte vi i le av Kreta, forbi Salmone.
8Med stor møye seilte vi langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavner; like ved lå byen Lasea.
18Selv med disse ordene klarte de bare med nød og neppe å hindre folkemengden i å ofre til dem.
41Men de støtte på et sted med sjø på begge sider og lot skipet gå på grunn. Bauen satte seg fast og sto urørlig, mens akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.
7Naken overnatter de uten klær; de har ikke dekke i kulden.
3Dagen etter la vi til i Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham tillatelse til å gå til vennene sine og få den pleien han trengte.
4Derfra satte vi ut og seilte i le av Kypros, fordi vindene var mot oss.
14Da han møtte oss ved Assos, tok vi ham om bord og kom til Mytilene.
15Mennene har vært svært gode mot oss. De krenket oss ikke, og vi manglet ingenting hele tiden vi gikk omkring sammen med dem ute på marken.
16De var som en mur for oss både natt og dag, hele tiden vi var sammen med dem mens vi gjette småfeet.
29I frykt for at vi skulle bli kastet på skarpe skjær, kastet de ut fire ankre fra akter og ba om at det måtte bli dag.
30Men da sjøfolkene ville rømme fra skipet og senket lettbåten på havet under påskudd av at de skulle legge ut ankere fra baugen,
37Men Paulus sa til dem: «De har slått oss offentlig uten dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, slett ikke! La dem komme selv og føre oss ut.»
13Likevel rodde mennene med all kraft for å nå land, men de maktet det ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.
21De sa til ham: "Vi har verken mottatt noen brev om deg fra Judea, eller har noen av brødrene som er kommet hit, meldt eller sagt noe ondt om deg."
11Da folkemengden så hva Paulus hadde gjort, ropte de på lykaonisk: «Gudene har steget ned til oss i menneskeskikkelse!»
12De førte gutten bort i live og ble svært trøstet.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de fikk øye på en bukt med sandstrand. Dit besluttet de, om de kunne, å drive skipet på land.
7Han holdt til hos prokonsulen Sergius Paulus, en forstandig mann. Denne sendte bud på Barnabas og Saulus og ønsket å høre Guds ord.
14Da apostlene Barnabas og Paulus hørte dette, rev de i stykker klærne sine, sprang ut i folkemengden og ropte:
12Da ble hele forsamlingen stille, og de lyttet til Barnabas og Paulus som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem.
7Vi fullførte seilasen fra Tyrus og kom til Ptolemais. Der hilste vi på søsknene og ble hos dem én dag.
38Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?