Filipperbrevet 2:27
Ja, han ble syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han ble syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Ja, han var syk, nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham – og ikke bare over ham, men også over meg – for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær døden. Men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk nær døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Og han var syk, nær døden; men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var faktisk syk, nær døden: men Gud hadde barmhjertighet over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten døden nær, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk nesten til døden: men Gud forbarmet seg over ham; og ikke bare over ham, men også over meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Han var virkelig nær døden, men Gud hadde medynk med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Ja, han var virkelig syk, så han nærmest døde. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Faktisk var han så syk at han nærmet seg døden; men Gud viste ham barmhjertighet, og ikke bare for hans skyld, men også for meg, for at jeg ikke skulle få sorg etter sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Og han var virkelig syk, ja nær ved døden; men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, slik at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
Indeed, he was so sick he nearly died. But God had mercy on him, and not only on him but also on me, so that I would not have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nesten til døden. Men Gud barmhjertig ham, og ikke bare ham, men også meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
Thi han var ogsaa syg og nær Døden; men Gud forbarmede sig over ham, dog ikke alene over ham, men ogsaa over mig, at jeg ikke skulde have Sorg paa Sorg.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For han var virkelig syk, nær døden; men Gud hadde miskunn med ham, og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For indeed he was sick nearly unto death: but God had mercy on him; and not only on him, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
Han var nemlig syk, nær døden, men Gud hadde barmhjertighet med ham; ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle få sorg på sorg.
For han var også nær døden, men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nær døden. Men Gud forbarmet seg over ham, og ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
For han var virkelig syk, nesten til døden; men Gud hadde barmhjertighet med ham; og ikke bare med ham, men også med meg, for at jeg ikke skulle ha sorg på sorg.
And no doute he was sicke and that nye vnto deeth. But god had mercy on him: not on him only but on me also lest I shuld have had sorowe apon sorowe.
And no doute he was sicke, and that nye vnto death: but God had mercy on him, and not on him onely, but on me also, lest I shulde haue had sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke, very neere vnto death: but God had mercie on him, and not on him onely, but on me also, least I should haue sorowe vpon sorowe.
And no doubt he was sicke nye vnto death, but God had mercie on hym, and not on hym only, but on me also, lest I shoulde haue sorowe vpon sorowe.
For indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, lest I should have sorrow upon sorrow.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
for he also ailed nigh to death, but God did deal kindly with him, and not with him only, but also with me, that sorrow upon sorrow I might not have.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
for indeed he was sick nigh unto death: but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow upon sorrow.
For in fact he was ill almost to death: but God had mercy on him; and not only on him but on me, so that I might not have grief on grief.
For indeed he was sick, nearly to death, but God had mercy on him; and not on him only, but on me also, that I might not have sorrow on sorrow.
In fact he became so ill that he nearly died. But God showed mercy to him– and not to him only, but also to me– so that I would not have grief on top of grief.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
25Jeg har likevel ansett det som nødvendig å sende Epafroditus til dere – min bror, medarbeider og medstridsmann, men deres utsending og den som har gjort tjeneste for mitt behov – til dere.
26For han lengtet etter dere alle og var urolig fordi dere hadde hørt at han var blitt syk.
28Derfor sendte jeg ham desto mer iherdig, for at dere, når dere ser ham igjen, skal kunne glede dere, og jeg selv være mindre sorgfull.
30For på grunn av Kristi gjerning kom han i livsfare, idet han våget livet for å gjøre opp for det dere manglet i tjenesten for meg.
1Jeg bestemte meg for dette: ikke å komme til dere igjen i sorg.
2For dersom jeg gjør dere sorg, hvem kan da gjøre meg glad, om ikke den som jeg har gjort sorg?
3Jeg skrev nettopp dette for at jeg ikke, når jeg kom, skulle få sorg fra dem som jeg burde ha glede av; for jeg har den tillit til dere alle at min glede er alles glede.
4For av stor trengsel og hjertets angst skrev jeg til dere, med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overmål til dere.
5Hvis noen har voldt sorg, er det ikke meg han har voldt sorg, men til en viss grad — for ikke å være for hard — dere alle.
12Jeg sender ham tilbake til deg – ta imot ham; det er mitt eget hjerte.
13Jeg ønsket å beholde ham hos meg, så han kunne tjene meg i ditt sted mens jeg sitter i lenker for evangeliet,
16Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforos’ hus, for han har ofte styrket meg, og han skammet seg ikke over lenken min.
17Tvert imot, da han kom til Roma, lette han ivrig etter meg og fant meg.
18Må Herren la ham finne barmhjertighet fra Herren på den dagen! Og alt det han tjente meg med i Efesos, vet du best selv.
7Derfor skal dere heller tilgi og trøste ham, så ikke en slik blir oppslukt av for stor sorg.
8Derfor ber jeg dere bekrefte kjærligheten deres til ham.
7og ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
8For om jeg enn gjorde dere sorg med brevet, angrer jeg ikke, selv om jeg en tid angret; jeg ser jo at det brevet gjorde dere sorg, om enn bare for en stund.
9Nå gleder jeg meg, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse; for dere ble bedrøvet etter Guds vilje, for at dere ikke skulle lide noe tap på grunn av oss.
2For jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i hjertet.
8For vi vil ikke, søsken, at dere skal være uvitende om den trengsel som kom over oss i Asia: vi ble tyngt utover evne, så vi til og med mistet håpet om å leve.
9Ja, vi hadde dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, han som reiser opp de døde.
18På samme måte, gled dere også, ja, gled dere sammen med meg.
19Jeg håper i Herren Jesus å kunne sende Timoteus snart til dere, så jeg også kan bli oppmuntret når jeg får vite hvordan det går med dere.
20For jeg har ingen likesinnet som oppriktig vil ta seg av det som gjelder dere.
7For på grunn av din kjærlighet har vi stor glede og oppmuntring, fordi de helliges hjerter er blitt forfrisket ved deg, bror.
8Derfor kunne jeg i Kristus med stor frimodighet pålegge deg det som er rett,
3Jeg sier dette ikke for å dømme dere; for jeg har sagt det før: Vi har dere i våre hjerter, så vi vil både dø og leve sammen med dere.
4Stor frimodighet har jeg overfor dere, og stor er min stolthet over dere. Jeg er fullt ut trøstet; midt i all vår trengsel flyter jeg over av glede.
16Men nettopp derfor fikk jeg barmhjertighet: for at Kristus Jesus i meg, som den fremste, skulle vise all sin tålmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham og få evig liv.
19For jeg vet at dette skal bli meg til frelse gjennom deres bønn og ved Jesu Kristi Ånds hjelp.
30Dere har den samme kampen som dere så hos meg og nå hører om hos meg.
10Jeg gledet meg stort i Herren over at dere endelig igjen lot omsorgen for meg blomstre opp; dere hadde jo omsorg, men manglet anledning.
12det vil si at vi sammen kan bli oppmuntret hos dere ved hverandres tro, både deres og min.
37Da brast de alle i gråt, de kastet seg om halsen på Paulus og kysset ham inderlig,
38særlig bedrøvet over det ordet han hadde sagt, at de ikke lenger skulle få se ansiktet hans. Så fulgte de ham til skipet.
26Slik at deres grunn til å være stolte i Kristus Jesus kan bli enda større på grunn av meg, ved at jeg igjen kommer til dere.
20Ja, bror, la meg få denne gleden av deg i Herren. Gi mitt hjerte ny styrke i Herren.
7derfor ble vi trøstet, søsken, på grunn av dere i all vår trengsel og nød ved deres tro.
15For kanskje ble han derfor skilt fra deg en stund, for at du skulle få ham tilbake for alltid,
16ikke lenger som slave, men mer enn en slave – som en kjær bror. Han er det særlig for meg; hvor mye mer da for deg, både som menneske og i Herren?
7Det er rett at jeg tenker slik om dere alle, for jeg har dere i mitt hjerte. Både i mine lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet, er dere alle med meg delaktige i nåden.
8For Gud er mitt vitne på hvor inderlig jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag.
13For hva er det dere har vært dårligere stilt med enn de andre menighetene, annet enn at jeg selv ikke har vært til byrde for dere? Tilgi meg denne urett!
14Likevel gjorde dere vel i å ta del i min trengsel.
12Så om jeg også skrev til dere, var det ikke for den som gjorde urett, heller ikke for den som ble gjort urett, men for at vår iver for dere skulle bli åpenbar for dere for Guds ansikt.
13Derfor er vi blitt trøstet. Men enda mer gledet vi oss over Titus’ glede, fordi hans ånd er blitt forfrisket ved dere alle.
6Om vi blir trengt, er det for at dere skal få trøst og frelse—den som blir virksom når dere holder ut i de samme lidelser som også vi må tåle. Og om vi blir trøstet, er det for at dere skal få trøst og frelse.
11Også dere skal hjelpe oss ved bønnen, slik at den nåde vi har fått til del, blir takket for av mange på våre vegne.
13Derfor ber jeg at dere ikke mister motet på grunn av mine trengsler for deres skyld; det er deres ære.