Salmenes bok 137:6
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge klebe til min gane om jeg ikke minnes deg, om jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede.
La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.
La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!
La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Om jeg ikke husker deg, la min tunge feste seg til ganen, og om jeg ikke foretrekker Jerusalem fremfor min høyeste glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge hefte ved ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Let my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not set Jerusalem above my greatest joy.
La min tunge feste seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Min Tunge hænge ved min Gane, om jeg ikke kommer dig ihu, om jeg ikke ophøier Jerusalem over min høieste Glæde!
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Hvis jeg ikke husker deg, la min tunge sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem over all min glede.
If I do not remember you, let my tongue cling to the roof of my mouth; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
La tungen klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.
Yf I do not remembre the, let my tonge cleue to the rofe of my mouth: yee yf I preferre not Ierusalem in my myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.
Let my tongue cleaue to the roofe of my mouth, if I do not remember thee: yea if I preferre not thee O Hierusalem aboue my most myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; If I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; if I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
May my tongue stick to the roof of my mouth, if I do not remember you, and do not give Jerusalem priority over whatever gives me the most joy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?
5Om jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd glemme sin ferdighet.
7Herre, husk edomittene på Jerusalems ulykkesdag, de som sa: Riv den ned, riv den ned, helt til grunnvollen!
8La deg refse, Jerusalem, ellers vender min sjel seg fra deg, ellers gjør jeg deg til ødemark, et land uten innbyggere.
6På dine murer, Jerusalem, har jeg satt vektere. De skal aldri være stille, verken dag eller natt. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro,
7og unn ham ingen ro før han grunnfester og gjør Jerusalem til en lovsang på jorden.
6Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, ha det godt.
2Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3Jerusalem, du som er bygget som en by som er tett sammenføyd.
1Der ved Babylons elver satt vi og gråt da vi mintes Sion.
1Til korlederen. En salme av David.
7Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
19I forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!
12Lovpris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion!
139Min nidkjærhet fortærer meg, fordi mine fiender glemmer dine ord.
14Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sin livsfrukt? Selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
18For du har ikke lyst til slaktoffer – ellers ville jeg gitt det; til brennoffer finner du ikke behag.
6Jeg strekker hendene ut til deg; min sjel tørster etter deg som et uttørket land. Sela.
7Jeg sank ned til fjellenes røtter; jorden med sine bommer stengte seg bak meg for alltid. Men du førte mitt liv opp av graven, Herren, min Gud.
50Dere som har sluppet unna sverdet, gå av sted og bli ikke stående! Husk Herren i det fjerne, og la Jerusalem stige dere på hjertet.
6Som med fett og marg blir min sjel mettet; med jublende lepper skal min munn lovsynge.
8For Jerusalem har snublet, og Juda er falt, for deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å krenke hans herlige åsyn.
6Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, hans åsyns frelse.
20Ja, du vil sannelig huske det, og min sjel synker sammen i meg.
1En pilegrimssang. Husk, Herre, David, alt hans møye.
21Velsignet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem. Halleluja!
16Herre, la etter dine rettferdige gjerninger din vrede og din harme vike fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres skyld er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle som bor omkring oss.
5For hvem viser medynk med deg, Jerusalem, hvem sørger med deg? Hvem vender av veien for å spørre hvordan det står til med deg?
9Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet.
4Husk meg, Herre, i din velvilje mot ditt folk; se til meg med din frelse.
16I dine forskrifter vil jeg ha min lyst; jeg vil ikke glemme ditt ord.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
4For mine dager svinner bort som røyk, og mine knokler brenner som en ildbrand.
5Mitt hjerte er slått og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
4Mine tårer er mitt brød dag og natt, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
15Jeg er utøst som vann, alle mine ben er kommet fra hverandre; mitt hjerte er som voks, det smelter i mitt indre.
2Juda sørger; portene hennes er utmattet, de er blitt mørke og synker mot jorden, og Jerusalems klagerop har steget opp.
25Hvordan er lovprisningens by, byen som var min glede, blitt forlatt!
39derfor, se, jeg skal løfte dere bort og kaste dere fra meg, både dere og den byen jeg ga dere og fedrene deres, bort fra mitt ansikt.
40Jeg legger på dere en evig vanære og en varig skam som aldri skal bli glemt.
10Vårt hellige og herlige hus, der fedrene våre lovpriste deg, er blitt til brann, og alt det vi holdt kjært, er blitt til ruiner.
15Du vet det, Herren: Husk meg og se til meg! Hevn meg på mine forfølgere! Ta meg ikke bort i din langmodighet! Vit at jeg bærer spott for din skyld.
1For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være rolig, før hennes rettferdighet går fram som lysglans og hennes frelse brenner som en fakkel.
14Husk meg for dette, min Gud, og utslett ikke mine trofaste gjerninger som jeg har gjort for min Guds hus og for ordningene der.
22Velsignet er Herren, for han har vist meg sin underfulle trofaste kjærlighet i en beleiret by.
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sin pryd? Men mitt folk har glemt meg i dager uten tall.
9Jeg sa: «Jeg vil ikke minnes ham og ikke lenger tale i hans navn.» Da var det som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine bein. Jeg ble trett av å holde det tilbake, jeg makter det ikke.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal jeg gråte i lønndom; min sjel gråter over deres stolthet. Mitt øye skal gråte bittert og renne over, for Herrens flokk er tatt til fange.
2Gå og rop ut for Jerusalem og si: Så sier Herren: Jeg husker din troskap i ungdommen, kjærligheten i brudetiden, da du fulgte meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.