Salmenes bok 137:6
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klebe til ganen dersom jeg ikke minnes deg, dersom jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.
La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Må tungen min klebe seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min høyeste glede!
La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Om jeg ikke husker deg, la min tunge feste seg til ganen, og om jeg ikke foretrekker Jerusalem fremfor min høyeste glede.
Om jeg ikke minnes deg, la tungen min klebe til ganen; om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La min tunge hefte ved ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Let my tongue cling to the roof of my mouth if I do not remember you, if I do not set Jerusalem above my greatest joy.
La min tunge feste seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.
Min Tunge hænge ved min Gane, om jeg ikke kommer dig ihu, om jeg ikke ophøier Jerusalem over min høieste Glæde!
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Hvis jeg ikke husker deg, la min tunge sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem over all min glede.
If I do not remember you, let my tongue cling to the roof of my mouth; if I do not prefer Jerusalem above my chief joy.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
La tungen klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.
Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.
Yf I do not remembre the, let my tonge cleue to the rofe of my mouth: yee yf I preferre not Ierusalem in my myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleaue to the roofe of my mouth: yea, if I preferre not Ierusalem to my chiefe ioy.
Let my tongue cleaue to the roofe of my mouth, if I do not remember thee: yea if I preferre not thee O Hierusalem aboue my most myrth.
If I do not remember thee, let my tongue cleave to the roof of my mouth; if I prefer not Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; If I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.
If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.
Let my tongue stick to the roof of my mouth if I don't remember you; if I don't prefer Jerusalem above my chief joy.
May my tongue stick to the roof of my mouth, if I do not remember you, and do not give Jerusalem priority over whatever gives me the most joy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?
5Om jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd glemme meg!
7Husk Edoms barn, Herre, på Jerusalems dag, de som ropte: 'Riv ned, riv ned helt til grunnen!'
8La deg belære, Jerusalem, ellers vil min sjel vende seg bort fra deg, og jeg vil legge deg øde, et land uten innbyggere.
6På dine murer, Jerusalem, har jeg satt vaktmenn. Hele dagen og hele natten, ustanselig, er de ikke tause. Dere som minner Herren, unn dere ikke ro,
7og gi ham ikke ro, før han grunnlegger og gjør Jerusalem til lovsang på jorden.
6Be om fred for Jerusalem, la de som elsker deg være trygge.
2Våre føtter står i dine porter, Jerusalem!
3Jerusalem, som er bygget, en by som er tett sammensluttet.
1Ved Babels elver satt vi og gråt da vi tenkte på Sion.
1Til dirigenten. En salme av David. Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg? For alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
7Jerusalem husker i tider med nød og sorg alle de verdifulle tingene fra gamle dager, da hennes folk falt i hånden til en fiende og hun hadde ingen hjelper. Hennes fiender så henne og lo av hennes fall.
19i forgårdene i Herrens hus, mitt i deg, Jerusalem! Lovsyng Herren!
12Lovpris, Jerusalem, Herren, pris din Gud, Sion.
139Mitt iver har fortært meg, for mine fiender har glemt Dine ord.
14Men Sion sier: 'Herren har forlatt meg, og min Herre har glemt meg.'
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, at hun ikke har medfølelse med sitt livs sønn? Selv om disse glemmer, vil jeg ikke glemme deg.
18Gjør vel mot Sion i din godhet, bygg Jerusalems murer.
6Jeg har bredt ut mine hender til deg, Min sjel er som et tørstende land for deg. Sela.
7Da min sjel var motløs i meg, husket jeg på Herren, og min bønn kom til deg, til ditt hellige tempel.
50Dere som har unnsluppet sverdet, gå, stå ikke, husk Herren fra det fjerne, og la Jerusalem komme opp i hjertet ditt.
6Når jeg ligger på mitt leie og minnes deg, tenker jeg på deg gjennom nattens timer.
8For Jerusalem har snublet, og Juda har falt, for deres tale og gjerninger er mot Herren, de utfordrer hans herlighets øyne.
6Min sjel er nedtrykt i meg, derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermon-fjellene, fra Mizar-høyden.
20Husk det godt, og min sjel bøyer seg i meg.
1En sang ved festreisene. Husk, Herre, hva David måtte lide.
21Velsignet er Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem – lov Herren!
16Å, Herre, i samsvar med all din rettferdighet, la din vrede og harme vende seg bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. Fordi våre synder og våre fedres synder har Jerusalem og ditt folk blitt til spott blant alle våre naboer.
5For hvem vil ha medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil vende seg bort for å spørre om det går deg vel?
9Slik vil jeg ødelegge Judas stolthet og Jerusalems store stolthet.
4Husk meg, Herre, med din nåde mot ditt folk, ta vare på meg med din frelse.
16I Dine lover fryder jeg meg, jeg glemmer ikke Ditt ord.
17Du har kastet min sjel bort fra fred, jeg har glemt hva velstand er.
4Mitt hjerte er smittet og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
5Ved lyden av mine sukkinger er mine ben klistret til min kropp.
4Dette minnes jeg, og jeg utøser min sjel i meg, for jeg gikk inn i folkemengden, jeg gikk sakte med dem til Guds hus, med jubelrop og takk, en stor festskare.
15Min kraft er uttørket som et potteskår, og min tunge holder seg til mine gummer.
2Juda sørger, og portene er i forfall. De har sørget seg til jorden, og ropet fra Jerusalem har nådd opp.
25Hvordan er den ikke forlatt, den berømte byen, byen av min glede!
39Derfor, se, jeg vil helt og holdent kaste dere bort, og jeg lar dere bli drevet ut, og byen som jeg har gitt dere og deres fedre, bort fra mitt åsyn.
40Og jeg vil legge på dere en evig skam og en evig vanære som ikke vil bli glemt!
10Dine hellige byer er blitt en ørken, Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødeplass.
15Du, Du vet, Herre, husk meg og se til meg. Ta hevn for meg over mine forfølgere. I din langmodighet, la meg ikke gå til grunne. Husk at jeg har båret vanære for din skyld.
1For Sions skyld er jeg ikke taus, og for Jerusalems skyld gir jeg ikke ro, før hennes rettferdighet går ut som lysglans, og hennes frelse som en brennende fakkel.
14Husk meg for dette, min Gud, og slett ikke ut de gode gjerninger jeg har gjort for min Guds hus og for dets tjenester.
22Og jeg, jeg sa i min hast: "Jeg er avskåret fra ditt åsyn." Men du hørte min bønns røst, da jeg ropte til deg.
32Glemmer en jomfru sine smykker, en brud sine bånd? Men mitt folk har glemt meg dager uten tall.
9Da sa jeg: "Jeg vil ikke nevne Ham mer, ikke tale i Hans navn." Men det ble i mitt hjerte som en brennende ild stengt inne i mine ben, og jeg ble trett av å holde det inne, og jeg klarte det ikke.
17Og hvis dere ikke hører, vil min sjel gråte i hemmelighet på grunn av deres stolthet, ja, det gråter sårt, og tårene faller fra øynene mine, for Herrens flokk er blitt tatt til fange.
2Gå og rop til Jerusalems ører og si: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms godhet, din forlovelseskjærlighet, da du fulgte meg i ørkenen, i et land som ikke var sådd.