Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Ja, det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd, jeg ber deg, Herre min Gud, komme over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de blir rammet.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som sa at det skulle holdes folketelling blant folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, fårene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det rammes av plage.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk – ikke til plage!
David sa til Gud: Var det ikke jeg som ga befaling om å telle folket? Det er jeg som har syndet og gjort det som er ondt. Men disse fårene, hva har de gjort? HERRE, min Gud, la din hånd ramme meg og mitt fars hus, men ikke ditt folk med plagen!
David sa til Gud: 'Er det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet galt, men hva har disse menneskene gjort? Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke ram ditt folk med pest.'
David sa til Gud: Er det ikke jeg som beordret folket å bli telt? Jeg har syndet og virkelig gjort ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke over ditt folk, så de lider pest.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er meg som har syndet og gjort ondt; men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg ber deg, O Herre min Gud, være over meg og over min fars hus; men ikke over ditt folk, at de skal bli plaget.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg har syndet og handlet ille. Men disse fårene, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men ikke plagen ditt folk!
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte folketellingen? Jeg er den som har syndet og handlet ondt; men disse får, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk for å slå dem.
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
David sa til Gud: «Er det ikke jeg som befalte folket å telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt, men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg bønnfaller, ramme meg og mitt fedres hus, men ikke ditt folk, så de ikke skal rammes av ulykke.»
Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som befalte folketelling? Jeg er den som har syndet og handlet ondt, men disse som er som sauer, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke la plagen ramme ditt folk.'
David said to God, "Was it not I who gave the command to count the people? I am the one who has sinned and acted wickedly. But these sheep, what have they done? LORD my God, let Your hand fall on me and my family, but do not let this plague remain on Your people."
David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Jeg, den som har syndet og gjort mye ondt. Men disse, de er bare sauer. Hva har de gjort? Herre, min Gud, vend din hånd mot meg og min fars hus, men ikke la folket plages.»
Og David sagde til Gud: Haver jeg ikke sagt, at man skulde tælle Folket? ja jeg, jeg er den, som syndede og gjorde meget ilde, men disse Faar, hvad have de gjort? Herre min Gud! Kjære, lad din Haand være paa mig og paa min Faders Huus, og ikke paa dit Folk til Plage!
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som beordret tellingen av folket? Det er jeg som har syndet og gjort ondt; men disse, som er som får, hva har de gjort? Herre min Gud, la din hånd være på meg og min fars hus, men ikke på ditt folk så de blir rammet.
And David said to God, Was it not I who commanded the people to be numbered? It is I who have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? Let your hand, I pray, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on your people, that they should be afflicted.
David sa til Gud: Var det ikke jeg som befalte å telle folket? Det er jeg som har syndet og handlet veldig dårlig; men disse, som er som sauer, hva har de gjort? Jeg ber, la din hånd, Herre min Gud, være mot meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de lider.
David sa til Gud: 'Var det ikke jeg som sa at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og handlet ondt. Men disse, flokken, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd være over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de blir rammet av pest!'
David sa til Gud: Det er jeg som har befalt at folket skulle telles. Det er jeg som har syndet og handlet veldig ondt; men disse sauene, hva har de gjort? Herre, min Gud, la din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke mot ditt folk, så de skal bli rammet.
Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som ga ordre om at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort stor feil; men disse er bare sauer; hva har de gjort? la din hånd, Herre Gud, løftes mot meg og mot min familie, men ikke mot ditt folk for å sende sykdom over dem.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but as for these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
And Dauid sayde vnto God: Am not I he that caused the people to be nombred? I am he that hath synned and done euell: as for these shepe, what haue they done? LORDE my God, let thine hande be agaynst me and agaynst my fathers house, and not agaynst thy people to plage them.
And Dauid said vnto God, Is it not I that commanded to nomber the people? It is euen I that haue sinned and haue committed euil, but these sheepe what haue they done? O Lorde my God, I beseech thee, let thine hande be on me and on my fathers house, and not on thy people for their destruction.
And Dauid sayde vnto God: Is it not I that commaunded the people to be numbred? It is I that haue sinned and done euyll in deede: and what haue these sheepe done? Let thyne hande O Lorde my God be on me, and on my fathers house: but not on thy people, that they shoulde be punished.
And David said unto God, [Is it] not I [that] commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done evil indeed; but [as for] these sheep, what have they done? let thine hand, I pray thee, O LORD my God, be on me, and on my father's house; but not on thy people, that they should be plagued.
David said to God, Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued.
And David saith unto God, `Did not I -- I say to number the people? Yea, I it `is' who have sinned, and done great evil: and these, the flock, what did they? O Jehovah, my God, let, I pray Thee, Thy hand be on me, and on the house of my father, and not on Thy people -- to be plagued.'
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said unto God, Is it not I that commanded the people to be numbered? even I it is that have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? let thy hand, I pray thee, O Jehovah my God, be against me, and against my father's house; but not against thy people, that they should be plagued.
And David said to God, Was it not I who gave the order for the people to be numbered? It is I who have done the sin and the great wrong; but these are only sheep; what have they done? let your hand, O Lord God, be lifted up against me and against my family, but not against your people to send disease on them.
David said to God, "Isn't it I who commanded the people to be numbered? It is even I who have sinned and done very wickedly; but these sheep, what have they done? Please let your hand, O Yahweh my God, be against me, and against my father's house; but not against your people, that they should be plagued."
David said to God,“Was I not the one who decided to number the army? I am the one who sinned and committed this awful deed! As for these sheep– what have they done? O LORD my God, attack me and my family, but remove the plague from your people!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16Da engelen rakte ut hånden mot Jerusalem for å ødelegge det, angret Herren ulykken og sa til engelen som ødela folket: Det er nok; hold nå din hånd tilbake. Herrens engel sto da ved Arauna jebusittens treskeplass.
17Da David så engelen som slo folket, sa han til Herren: Se, jeg har syndet, og jeg har handlet ondt. Men disse fårene, hva har vel de gjort? La din hånd, jeg ber deg, komme over meg og over min fars hus.
10Da stakk det i hjertet på David etter at han hadde talt folket. Og David sa til Herren: Jeg har syndet grovt i det jeg har gjort. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har handlet meget uforstandig.
11Da David sto opp om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer, og sa:
7Gud mislikte dette, og derfor slo han Israel.
8Da sa David til Gud: Jeg har syndet grovt ved å gjøre dette. Men tilgi nå, jeg ber deg, din tjeners misgjerning, for jeg har handlet svært tåpelig.
9Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:
13Da sa David til Gad: Jeg er i stor nød. La meg falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er meget stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.
14Så sendte Herren pest over Israel, og sytti tusen menn i Israel falt.
15Gud sendte en engel mot Jerusalem for å ødelegge det. Men idet han ødela, så Herren det, og han angret ulykken og sa til engelen som ødela: Det er nok! Hold nå tilbake hånden din. Og Herrens engel sto ved treskeplassen til Ornan jebusitten.
16Da løftet David blikket og så Herrens engel stå mellom jord og himmel, med et draget sverd i hånden, rakt ut over Jerusalem. Da falt David og Israels eldste, kledd i sekkestrie, med ansiktet mot jorden.
18Da bød Herrens engel Gad å si til David at han skulle gå opp og bygge et alter for Herren på treskeplassen til Ornan jebusitten.
19David gikk opp på Gads ord, slik han hadde talt i Herrens navn.
14Da sa David til Gad: Jeg er i stor nød. La oss heller falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.
18Da gikk kong David inn og satte seg for Herrens ansikt. Han sa: Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?
19Og dette var likevel en liten ting i dine øyne, Herre Gud; du har også talt om din tjeners hus langt inn i fremtiden. Er dette menneskers skikk, Herre Gud?
2David sa til Joab og til folkets ledere: Gå og hold folketelling i Israel fra Be’er-Sjeba til Dan, og legg fram tallet for meg, så jeg kan få vite det.
3Joab svarte: Må Herren gjøre hans folk hundre ganger så mange som de er! Men, min herre konge, er de ikke alle min herres tjenere? Hvorfor krever min herre dette? Hvorfor vil du føre skyld over Israel?
16Da kom kong David og satte seg framfor Herren og sa: Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?
17Og likevel var dette en liten ting i dine øyne, Gud; for du har også talt om din tjeners hus langt fram i tiden, og du har sett til meg som om jeg var en mann av høy rang, Herre Gud.
28Da den eldste broren hans, Eliab, hørte at han snakket med mennene, ble Eliab brennende sint på David og sa: Hvorfor er du kommet hit? Og hvem har du overlatt de få sauene til i ørkenen? Jeg kjenner din stolthet og ditt onde hjerte; du er kommet ned for å se på kampen.
29Men David sa: Hva har jeg nå gjort? Var det ikke bare et spørsmål?
18Han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort, eller hvilken ondskap er i min hånd?
19Hør nå, jeg ber deg, min herre konge, din tjeners ord. Er det Herren som har egget deg mot meg, så la ham ta imot et offer; men er det mennesker, forbannet være de for Herrens åsyn, for i dag har de drevet meg bort fra å ha del i Herrens arv, idet de sier: Gå og tjen andre guder.
20La derfor ikke mitt blod falle til jorden, langt fra Herrens åsyn. For Israels konge har gått ut for å søke en loppe, som når en jager en rapphøne i fjellene.
21Da sa Saul: Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke gjøre deg mer ondt, fordi mitt liv var dyrebart i dine øyne i dag. Se, jeg har oppført meg som en dåre og gjort en stor feil.
22Da sa David til Ornan: Selg meg stedet til denne treskeplassen, så jeg kan bygge et alter der for Herren. Du skal selge det til meg for full pris, så plagen kan stanse fra folket.
23Ornan sa til David: Ta den, og la min herre kongen gjøre det som er godt i hans øyne. Se, jeg gir deg oksene til brennoffer, treskeredskapene til ved og hveten til grødeofferet. Alt gir jeg.
3Så sa David til gibeonittene: Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg gjøre soning, så dere vil velsigne Herrens arv?
13Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Natan sa til David: Også Herren har tatt bort din synd; du skal ikke dø.
30Da sa han: Jeg har syndet. Men vis meg nå ære, jeg ber deg, for de eldste i mitt folk og for Israel, og bli med meg tilbake, så jeg kan tilbe Herren din Gud.
21Arauna sa: Hvorfor kommer min herre kongen til sin tjener? David svarte: For å kjøpe treskeplassen av deg, så jeg kan bygge et alter for Herren, og plagen kan stanse blant folket.
17Og kongen sa til livvaktene som sto omkring ham: Vend dere og slå Herrens prester i hjel, for også deres hånd er med David; de visste at han flyktet og fortalte det ikke til meg. Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden og falle over Herrens prester.
19og sa til kongen: Min herre kongen, tilregn ikke din tjener skyld, og husk ikke det din tjener gjorde galt den dagen min herre kongen dro ut fra Jerusalem — at kongen ikke må ta det til hjertet.
1Herren ble igjen vred på Israel, og han egget David til å si: Gå og hold manntall over Israel og Juda.
22Men David sa: Hva har jeg med dere å gjøre, Serujas sønner, siden dere i dag vil være motstandere for meg? Skal noen bli dømt til døden i dag i Israel? Vet ikke jeg at jeg i dag er konge over Israel?
1David flyktet fra Najot i Rama, kom og sa til Jonatan: Hva har jeg gjort? Hva er min misgjerning? Og hva er min synd overfor din far, siden han står meg etter livet?
7Nå skal du derfor si til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra sauekveen, ja, fra å følge sauene, for at du skulle være fyrste over mitt folk Israel.
20Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?
3Herre, min Gud, hvis jeg har gjort dette, hvis det er urett i mine hender,
30Men David kunne ikke gå dit for å søke Gud, for han var redd for Herrens engels sverd.
23Men, Herre, du kjenner all deres plan mot meg for å ta livet mitt. Tilgi ikke deres skyld, stryk ikke ut deres synd fra ditt åsyn! La dem bli styrtet for ditt ansikt; gjør slik mot dem i din vredes tid.
15Var det da jeg begynte å spørre Gud for ham? Langt derifra! La ikke kongen tilregne sin tjener noe, heller ikke hele min fars hus, for din tjener visste ingenting om alt dette, verken stort eller smått.
17Da gikk David ut for å møte dem og sa til dem: Kommer dere i fred til meg for å hjelpe meg, da skal mitt hjerte knyttes til dere; men kommer dere for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er urett i mine hender, da må våre fedres Gud se det og straffe det.
17Han sa til David: Du er mer rettferdig enn jeg, for du har gjort godt mot meg, mens jeg har gjort ondt mot deg.
21David hadde sagt: Sannelig, forgjeves har jeg voktet alt det denne mannen har i ødemarken, så ingenting ble borte av alt som tilhørte ham, og han har gjengjeldt meg ondt for godt.
7Der ble Israels folk slått av Davids tjenere, og den dagen var det et stort mannefall: tjue tusen menn.
1David telte folket som var hos ham, og satte over dem offiserer over tusener og over hundrer.
38Da sa Saul: Kom hit, alle folkets høvdinger, og finn ut og se hvor denne synden har skjedd i dag.
7Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg ut av Sauls hånd.