Nehemja 2:3
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke se bedrøvet ut, når byen der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: Le kongen for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger øde, og portene der er brent med ild?
Jeg svarte kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen hvor mine forfedres graver ligger, er ødelagt og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
But I said to the king, "May the king live forever! Why should my face not be sad when the city where my ancestors are buried lies in ruins and its gates have been destroyed by fire?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?
Og jeg sagde til Kongen: Kongen leve evindelig! hvorfor skulde jeg ikke see ilde ud, da den Stad, (i hvilken) mine Fædres Begravelsers Huus er, (ligger) øde, og dens Porte ere fortærede med Ild?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet hvor mine forfedres graver ligger, ligger i ruiner, og portene er ødelagt av ild?
And said to the king, Let the king live forever. Why should my face not be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: 'Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen, stedet der mine forfedres graver er, ligger i ruiner og portene er brent opp?'
Og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner og dens porter er brent opp?
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
& sayde vnto the kynge: God saue the kynges life for euer, shulde I not loke sadly? the cite of my fathers buryall lyeth wayest, & the portes therof are consumed wt the fyre.
And I said to the King, God saue the King for euer: why should not my countenance be sad, when the citie & house of the sepulchres of my fathers lieth waste, and the gates thereof are deuoured with fire?
And sayde vnto the king, God saue the king for euer: Howe shoulde I not loke sadly, when the citie and place of my fathers burials lye waste, and the gates therof are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, [lieth] waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, Let the king live forever: why should not my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and the gates of it are consumed with fire?
and say to the king, `Let the king to the age live! wherefore should not my face be sad, when the city, the place of the graves of my fathers, `is' a waste, and its gates have been consumed with fire?'
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And said to the king, May the king be living for ever: is it not natural for my face to be sad, when the town, the place where the bodies of my fathers are at rest, has been made waste and its doorways burned with fire?
I said to the king, "Let the king live forever! Why shouldn't my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates have been consumed with fire?"
I replied to the king,“O king, live forever! Why would I not appear dejected when the city with the graves of my ancestors lies desolate and its gates destroyed by fire?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Det hendte i måneden nisan, i det tjuende regjeringsåret til kong Artaxerxes, at vinen sto foran ham. Jeg tok vinen og ga den til kongen. Jeg hadde aldri før vært nedstemt i hans nærvær.
2Derfor sa kongen til meg: Hvorfor er du så nedstemt, når du ikke er syk? Dette er ikke annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
4Da sa kongen til meg: Hva ber du om? Da ba jeg til Himmelens Gud.
5Og jeg sa til kongen: Om det behager kongen, og hvis din tjener har funnet velvilje hos deg, så send meg til Juda, til byen der mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.
6Kongen sa til meg mens dronningen satt ved siden av ham: Hvor lenge skal reisen din vare, og når vil du komme tilbake? Det behaget kongen å sende meg, og jeg fastsatte en tid for ham.
7Jeg sa også til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til stattholderne bortenfor elven, så de lar meg passere til jeg kommer til Juda.
8Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, så han kan gi meg tømmer til bjelker for portene til borgen som hørte til tempelet, og til bymuren og til huset jeg skal ta i bruk. Og kongen ga meg det, fordi min Guds gode hånd var over meg.
9Så kom jeg til stattholderne bortenfor elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt hærførere og ryttere med meg.
10Da Sanballat horonitten og Tobia tjeneren, ammonitten, hørte dette, ble de svært opprørt over at det var kommet en mann for å søke det som var til beste for Israels barn.
11Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde sluppet unna, som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: Resten, de som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er også revet ned, og portene er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.
5Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, du som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud,
15Så gikk jeg opp om natten langs bekken og så på muren. Deretter vendte jeg om, gikk inn gjennom Dalporten og kom tilbake.
16Lederne visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Jeg hadde ennå ikke fortalt det til jødene, prestene, stormennene, lederne eller de andre som skulle utføre arbeidet.
17Da sa jeg til dem: Dere ser den nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
18Så fortalte jeg dem hvordan min Guds gode hånd hadde vært over meg, og også om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge. Og de styrket hendene sine for dette gode arbeidet.
12La kongen vite at jødene som kom opp fra deg til oss, har kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, de har satt opp murene og lagt grunnvollene.
13La det nå være kjent for kongen at hvis denne byen blir bygd opp og murene reist på nytt, vil de ikke betale toll, skatt og avgift, og dermed vil du skade kongenes inntekter.
14Siden vi får underhold fra kongens palass, og det ikke sømmer seg for oss å se kongens vanære, har vi derfor sendt bud og gjort kongen kjent med dette.
15La det bli gjort et søk i dine fedres opptegnelsesbok. Da vil du finne i opptegnelsesboken og vite at denne byen er en opprørsk by, skadelig for konger og provinser, og at de fra gammel tid har hisset til opprør der. Av den grunn ble denne byen ødelagt.
16Vi gjør kongen kjent med at hvis denne byen blir bygd opp igjen og murene reist, vil du ikke ha noen del på denne siden av elven.
27Velsignet være Herren, våre fedres Gud, som la dette i kongens hjerte, å pryde Herrens hus som er i Jerusalem,
28og som viste meg miskunn for kongen og hans rådgivere og alle kongens mektige fyrster. Jeg fikk mot, for Herren min Guds hånd var over meg, og jeg samlet ledende menn fra Israel til å dra opp sammen med meg.
10Dronningen, som hadde hørt det kongen og hans stormenn sa, kom inn i festsalen, og dronningen tok til orde og sa: Kongen leve evig! La ikke tankene dine uro deg, og la ikke ansiktet ditt forandres.
6For hvordan kan jeg holde ut å se den ulykke som vil ramme mitt folk? Hvordan kan jeg holde ut å se undergangen for mine slektninger?
9For vi var treller; likevel har vår Gud ikke forlatt oss i vår trelldom, men latt sin miskunnhet nå oss for perserkongenes øyne, for å gi oss ny livskraft, reise vår Guds hus, utbedre dets ødeleggelser og gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
26da skal du si til dem: Jeg la fram min bønn for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
8La det bli kjent for kongen at vi dro inn i provinsen Juda, til huset til den store Gud. Det bygges med store steinblokker, og tømmerbjelker legges inn i murene. Arbeidet skrider raskt fram og lykkes under deres hånd.
9Da spurte vi disse eldste og sa til dem: Hvem har gitt dere befaling om å bygge dette huset og fullføre disse murene?
13Jeg gikk ut om natten gjennom Dalporten, forbi Dragekilden og til Møkkporten. Jeg betraktet Jerusalems murer, som var brutt ned, og portene som var brent opp.
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil la det lykkes for oss; vi, hans tjenere, vil derfor reise oss og bygge. Men dere har ingen del, ingen rett og ingen minnerett i Jerusalem.
11Men jeg sa: Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som er som jeg, ville gå inn i tempelet for å berge livet? Jeg går ikke inn.
17Så hør nå, vår Gud, din tjeners bønn og hans inderlige bønner, og la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, for Herrens skyld.
18Min Gud, bøy øret og hør! Åpne øynene og se våre ødeleggelser og byen som bærer ditt navn. For vi legger ikke fram våre bønner for ditt ansikt på grunn av vår rettferdighet, men på grunn av din store miskunn.
6Men alt dette skjedde mens jeg ikke var i Jerusalem. I det trettitoende året til Artaxerxes, kongen av Babylon, dro jeg til kongen, og etter en tid fikk jeg tillatelse av ham.
11Å, Herre, jeg ber deg: La ditt øre være lydhørt for bønnen fra din tjener og bønnen fra dine tjenere som ønsker å frykte ditt navn. La det lykkes din tjener i dag, og la ham finne barmhjertighet i denne mannens øyne. For jeg var kongens munnskjenk.
2Han sa foran sine brødre og Samarias hær: Hva er det disse svake jødene driver med? Skal de befeste seg? Skal de ofre? Skal de bli ferdige på én dag? Skal de gjenreise steinene av haugene med ruiner og rusk, som er brent?
22Pass nå nøye på at dere ikke unnlater å gjøre dette. Hvorfor skulle skaden øke til skade for kongene?
3Og for å tale til prestene som var i huset til Herren, hærskarenes Gud, og til profetene og si: Skal jeg gråte i den femte måneden og avholde meg, slik jeg har gjort i så mange år?
12Men mange av prestene og levittene og familieoverhodene, gamle menn som hadde sett det første huset, gråt høyt da grunnvollen til dette huset ble lagt for deres øyne, mens mange andre ropte høyt av glede.
22For jeg skammet meg over å be kongen om en avdeling soldater og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, for vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som forlater ham.
23Alt som er påbudt av himmelens Gud, skal nøye gjøres for huset til himmelens Gud. For hvorfor skulle det komme vrede over kongens rike og hans sønner?
9De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: Konge, måtte du leve evig!
20Så hør nå, jeg ber deg, min herre konge: La min bønn bli tatt imot. La meg slippe å bli sendt tilbake til skriveren Jonatans hus, så jeg ikke dør der.
4Byen var stor og vid, men folket der inne var fåtallig, og husene var ennå ikke gjenoppbygd.
12Men da fedrene våre vakte himmelens Guds vrede, overgav han dem i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babylon, kaldeeren, som ødela dette huset og førte folket bort til Babylon.
19Da sa folket til meg: Vil du ikke fortelle oss hva dette betyr for oss, siden du gjør slik?
7La arbeidet på dette Guds hus være i fred. La jødenes stattholder og jødenes eldste bygge dette Guds hus på dets sted.