23Da bød han dem inn og tok imot dem som gjester. Neste dag dro Peter av sted sammen med dem, og noen av brødrene fra Joppe fulgte med.
24Dagen etter kom de til Caesarea. Kornelius ventet dem og hadde kalt sammen sine slektninger og nære venner.
25Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius ham i møte, kastet seg ned for føttene hans og tilba.
26Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg! Jeg er selv et menneske.»
27Mens han samtalte med ham, gikk han inn og fant mange samlet.
28Han sa til dem: «Dere vet at det er ulovlig for en jøde å omgås eller å gå inn til en utlending. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.»
29Derfor kom jeg også uten innsigelser da jeg ble sendt bud på. Så spør jeg: Av hvilken grunn har dere sendt bud etter meg?»
30Kornelius sa: «For fire dager siden, omkring denne tiden, fastet jeg, og ved den niende time ba jeg i huset mitt. Og se, en mann i skinnende klær sto foran meg
31og sa: ‘Kornelius, bønnen din er hørt, og almissene dine er blitt husket for Guds ansikt.’
32‘Send derfor bud til Joppe og kall til deg Simon, som kalles Peter. Han er gjest i huset til Simon, garveren, ved sjøen. Når han kommer, skal han tale til deg.’
33Straks sendte jeg bud etter deg, og du gjorde rett i å komme. Nå er vi alle her for Guds ansikt for å høre alt det Gud har befalt deg.»
34Da åpnet Peter sin munn og sa: «Nå forstår jeg i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk,
35men at i hvert folk er den som frykter ham og gjør det som er rett, velbehagelig for ham.
36Det ordet han sendte til Israels barn da han forkynte fred ved Jesus Kristus – han er alles Herre –