Jeremia 6:7
Som en brønn holder vannet sitt friskt, slik holder hun sin ondskap frisk. Vold og ødeleggelse høres i henne; alltid er det for mitt ansikt sykdom og sår.
Som en brønn holder vannet sitt friskt, slik holder hun sin ondskap frisk. Vold og ødeleggelse høres i henne; alltid er det for mitt ansikt sykdom og sår.
Som en kilde lar vannet strømme ut, slik lar hun ondskapen strømme ut. Vold og plyndring høres i henne; for mitt ansikt er det stadig sorg og sår.
Som en brønn holder vannet friskt, slik holder hun sin ondskap frisk. Vold og ødeleggelse høres i henne; stadig står sykdom og sår for mitt ansikt.
Som en brønn lar sitt vann strømme, slik lar hun sin ondskap strømme. Vold og ødeleggelse høres i henne; sykdom og sår er stadig for mitt åsyn.
Som en brønn som oppbevarer sitt vann, slik holder hun på sin ondskap. Vold og ødeleggelse høres i henne; sykdom og sår står alltid foran meg.
Som en kilde sprer sine vann, slik sprer hun sin ondskap; vold og herjing kan høres i henne, stadig er sorg og sår foran meg.
Som en kilde gir ut sitt vann, slik sprer hun sin ondskap; vold og ran blir hørt i henne; sorgen og sårene er alltid foran meg.
Som en brønn lar ut vannet sitt, slik lar den ut ondskapen sin; vold og ødeleggelse høres i den, sykdom og sår er alltid foran mitt ansikt.
Liksom en brønn sender ut sine vann, slik sender den ut sin ondskap. Vold og ødeleggelse høres i den; sykdom og sår er stadig foran meg.
Som en kilde flyter ut med sine vann, slik flyter hennes ondskap ut. Vold og plyndring høres i henne; stadig er sorg og sår for mine øyne.
Som en kilde utgyter sitt vann, slik sprer hun sin ondskap; vold og plyndring kan høres i henne, og for meg er det stadig sorg og sår.
Som en kilde flyter ut med sine vann, slik flyter hennes ondskap ut. Vold og plyndring høres i henne; stadig er sorg og sår for mine øyne.
Som en brønn holder sitt vann ferskt, slik holder hun sin ondskap fersk. Vold og ødeleggelse høres i henne, sykdom og slag er stadig foran meg.
As a well keeps its water fresh, so she keeps her wickedness fresh. Violence and destruction are heard within her; continually before me, there are sickness and wounds.
Som en brønn holder sitt vann, slik holder hun fast ved sin ondskap. Vold og ødeleggelse høres der; alltid finnes smerte og sår foran meg.
Som en Brønd udvælder sit Vand, saa lod hun udvælde sin Ondskab; Vold og Ødelæggelse blev hørt i den, Sygdom og Slag er stedse for mit Ansigt.
As a fountain casteth out her waters, so she casteth out her wickedness: violence and spoil is heard in her; before me continually is grief and wounds.
Som en kilde springer ut sine vann, slik kaster hun ut sin ondskap: vold og plyndring høres i henne; for meg er det konstant sorg og sår.
As a fountain casts out her waters, so she casts out her wickedness; violence and spoil is heard in her; before me continually are grief and wounds.
As a fountain casteth out her waters, so she casteth out her wickedness: violence and spoil is heard in her; before me continually is grief and wounds.
Som en brønn spruter ut vann, slik spruter hun ut sin ondskap; vold og ødeleggelse høres i henne; alltid er sykdom og sår foran meg.
Som en brønn graver etter sine vann, slik graver hun etter sin ondskap. Vold og ødeleggelse høres i henne, stadig er det sykdom og slag for mitt ansikt.
Som en brønn spruter vann, slik spruter hun fram sin ondskap: vold og ødeleggelse høres i henne; foran meg er det alltid sykdom og sår.
Som en kilde holder vannet kaldt, slik holder hun sin ondskap i seg; lyden av grusom og voldsom oppførsel er i henne; foran meg til alle tider er sykdom og sår.
As a well casteth forth its waters, so she casteth forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds.
As a fountain casteth out her waters, so she casteth out her wickedness: violence and spoil is heard in her; before me continually is grief and wounds.
Like as a codyte aboundeth in water, eue so this citie aboudeth in wickednes. Robbery and vnrightuousnesse is herde in her, sorow & woundes are euer there in my sight.
As the fountaine casteth out her waters, so she casteth out her malice: crueltie and spoyle is continually heard in her before me with sorowe and strokes.
Like as a conduite spouteth out waters, so she spouteth out her wickednesse: Robberie and vnrighteousnesse is hearde in her, sorowe and woundes are euer there in my sight.
As a fountain casteth out her waters, so she casteth out her wickedness: violence and spoil is heard in her; before me continually [is] grief and wounds.
As a well casts forth its waters, so she casts forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds.
As the digging of a well, is `for' its waters, So she hath digged `for' her wickedness, Violence and spoil is heard in her, Before My face continually `are' sickness and smiting.
As a well casteth forth its waters, so she casteth forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds.
As a well casteth forth its waters, so she casteth forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds.
As the spring keeps its waters cold, so she keeps her evil in her: the sound of cruel and violent behaviour is in her; before me at all times are disease and wounds.
As a well casts forth its waters, so she casts forth her wickedness: violence and destruction is heard in her; before me continually is sickness and wounds.
As a well continually pours out fresh water so it continually pours out wicked deeds. Sounds of violence and destruction echo throughout it. All I see are sick and wounded people.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Stå opp, la oss dra opp om natten og ødelegge borgene hennes.
6For så sier Herren, hærskarenes Gud: Fell trær og kast opp en voll mot Jerusalem! Hun er byen som skal straffes; hele den er undertrykkelse i sitt indre.
10Herre, forvirr og splitt deres språk, for jeg har sett vold og strid i byen.
11Dag og natt går de rundt på dens murer; urett og ulykke er i dens midte.
8La deg tukte, Jerusalem, ellers vender min sjel seg fra deg; ellers gjør jeg deg til en ødemark, et land som ingen bor i.
17Som voktere på marken omringer de henne på alle kanter, for mot meg har hun gjort opprør, sier Herren.
18Din ferd og dine gjerninger har voldt deg dette. Dette er din ondskap; den er bitter, den har nådd helt inn til ditt hjerte.
6Derfor, så sier Herren Gud: Ve over blodbyen, en gryte med rust i seg, og rusten går ikke av den! Ta ut stykkene, stykke for stykke; det skal ikke kastes lodd om dem.
7For blodet hennes var i hennes midte; hun satte det på den nakne klippen. Hun helte det ikke på jorden for å dekke det med støv.
8For å vekke vrede og ta hevn satte jeg hennes blod på den nakne klippen, så det ikke skulle bli dekket.
6Da ble min vrede og harme utøst; den brant i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, og de ble til ruiner og ødemark, som de er i dag.
13For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann. De har hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
9For hennes sår er ubotelige; det er kommet helt til Juda, det har nådd mitt folks port, helt til Jerusalem.
15Løft krigsrop mot henne rundt omkring! Hun har overgitt seg; hennes fundamenter er falt, hennes murer er revet. For dette er Herrens hevn: Hevn dere på henne! Gjør mot henne slik hun har gjort.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne fordi de har sett hennes nakenhet; også hun sukker og vender seg bort.
9Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
1Ve den opprørske og besmittede, den undertrykkende byen!
5Hennes motstandere har fått makten, hennes fiender er trygge, for Herren har plaget henne på grunn av hennes mange overtredelser. Barna hennes gikk i fangenskap, foran fienden.
21Hvordan er den trofaste byen blitt en hore! Hun var full av rett, rettferd bodde i henne, men nå – mordere.
10Judas fyrster er som dem som flytter grensestolper; over dem vil jeg øse ut min harme som vann.
16Skal dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker av vann på torgene?
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, når hun utfører sine mange onde planer? Kan hellig offerkjøtt fjerne ulykken fra deg? Da kunne du juble.
26For mange har hun felt som ofre; tallrik er hele skaren av hennes drepte.
20Men de urettferdige er som det opprørte hav; det kan ikke være stille, og bølgene kaster opp gjørme og skitt.
26Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
17Sion rekker ut hendene, men ingen trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de som omgir ham, skal være hans motstandere. Jerusalem er blitt til noe urent blant dem.
6Men hun trosset mine lover mer enn folkene og mine forskrifter mer enn landene rundt henne; for mine lover har de forkastet, og etter mine forskrifter har de ikke levd.
26Som en tilsølt kilde og en ødelagt brønn er en rettferdig som vakler foran en ugudelig.
4Hennes profeter er lettsindige, troløse menn. Hennes prester vanhelliger det hellige, de gjør vold på loven.
1Ve, blodbyen, helt igjennom svik, full av rov; byttet tar aldri slutt.
14Vask hjertet ditt rent for ondskap, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine onde tanker bo i ditt indre?
12Hun sliter og strever, men mye av rusten går ikke fra henne; i ilden skal rusten hennes fortæres.
9Portene hennes sank i jorden; han ødela og brøt i stykker bommene hennes. Kongen og fyrstene hennes er blant folkene; loven finnes ikke. Heller ikke profetene hennes finner syn fra Herren.
12For hennes rike menn er fulle av vold, og hennes innbyggere taler løgn; tungen deres er svikefull i munnen.
13Derfor har også jeg begynt å slå deg, legge deg øde for dine synder.
7Landet deres ligger øde, byene deres er brent opp av ild; marken deres – rett for øynene deres – fortæres av fremmede; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.
12Snart ute i gata, snart på torgene; ved hvert hjørne ligger hun på lur.
8Jeg gjør denne byen til ruin og til spott; alle som går forbi, skal bli forferdet og plystre hånlig over alle plagene som har rammet den.
10Plundre sølv, plundre gull! Det er ingen ende på forrådet, overflod av alle kostelige gjenstander.
23Lag lenken! For landet er fullt av blodskyld, og byen er full av vold.
12Derfor, på grunn av dere, skal Sion pløyes som en mark, Jerusalem bli til ruinhauger, og tempelberget til skogkledde høyder.
10Stå opp og gå! For dette er ikke stedet for hvile. På grunn av urenhet fører det til ødeleggelse, en hard ødeleggelse.
15Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg, og ingen annen! Hvordan er hun blitt til en ødemark, en liggeplass for villdyr? Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i barnsnød, angst som hos en førstegangsfødende: Sions datters røst gisper etter luft; hun brer ut hendene: Ve meg, for min sjel er utmattet av drapsmenn!
11Jeg er fylt av Herrens vrede, jeg er trett av å holde den inne. Hell den ut over barna i gaten og over de unge menns lag! For både mann og kone blir tatt, både den gamle og den som er mett av dager.
57før din ondskap ble avslørt, som den tid da Arams døtre og alle rundt dem hånte deg, filisterkvinnenes døtre som foraktet deg fra alle kanter.
27Fyrstene hennes er i hennes midte som ulver som river bytte, for å utgyte blod, for å ødelegge liv, for å skaffe seg urett vinning.
8For Jerusalem har snublet, og Juda er falt; for deres tale og deres gjerninger er mot Herren, for å krenke hans herlige åsyn.
21Der støyen er størst, roper hun; ved portenes åpninger i byen sier hun sine ord: