Jeremia 2:13
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann. De har hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann. De har hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder på vann.
For to onder har mitt folk gjort: Meg forlot de, kilden med levende vann, og de hogg seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: De har forlatt meg, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For mitt folk har begått to onde handlinger; de har forlatt meg, kilden til levende vann, og gravd ut seg brønner, knuste brønner, som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget seg cisterner, sprukne cisterner som ikke holder vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg cisterner, sprukne cisterner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med det levende vannet, og hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, livets kilde, og de har hugget ut brøtne tanker som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden med det levende vannet, og hogd seg sisterner, sprukne sisterner som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: De har forlatt meg, kilden til levende vann, og de har hugget seg sisterner, sprukne sisterner som ikke holder vann.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living water, and they have dug their own cisterns—broken cisterns that cannot hold water.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
Thi mit Folk gjorde tvende onde Ting: De forlode mig, den levende Vandkilde, at hugge sig Brønde, (ja) sønderbrudte Brønde, som ikke kunde holde Vand.
For my people have committed two evils; they have forsaken me the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For mitt folk har gjort to onde ting; de har forlatt meg, kilden til det levende vann, og hogget ut for seg brønner, knuste brønner som ikke holder vann.
For my people have committed two evils; they have forsaken me, the fountain of living waters, and carved themselves cisterns, broken cisterns that can hold no water.
For my people have committed two evils; they have forsaken me the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For mitt folk har begått to onde: de har forlatt meg, kilden med levende vann, og hogget ut brønner for seg selv, sprukne brønner som ikke kan holde vann.
For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med levende vann, og hogget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
For mitt folk har gjort to onde ting: de har forlatt meg, kilden til det levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner, som ikke kan holde vann.
For mitt folk har gjort to onde ting; de har forlatt meg, kilden med levende vann, og de har laget seg vannkar, hugget ut av berg, sprukne vannkar som ikke kan holde vann.
For my people hath done two euels. They haue forsake me the well of the water of life, and digged them pittes, yee vile and broken pittes, that holde no water.
For my people haue committed two euils: they haue forsaken mee the fountaine of liuing waters, to digge them pittes, euen broken pittes, that can holde no water.
For my people hath done two euils: they haue forsaken me the well of the water of lyfe, and digged them pittes, yea vile and broken pittes that can holde no water.
For my people have committed two evils; they have forsaken me the fountain of living waters, [and] hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For two evils hath My people done, Me they have forsaken, a fountain of living waters, To hew out for themselves wells -- broken wells, That contain not the waters.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have committed two evils: they have forsaken me, the fountain of living waters, and hewed them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
For my people have done two evils; they have given up me, the fountain of living waters, and have made for themselves water-holes, cut out from the rock, broken water-holes, of no use for storing water.
"For my people have committed two evils: they have forsaken me, the spring of living waters, and cut them out cisterns, broken cisterns, that can hold no water.
“Do so because my people have committed a double wrong: they have rejected me, the fountain of life-giving water, and they have dug cisterns for themselves, cracked cisterns which cannot even hold water.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Har et folk byttet ut sine guder – enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin ære mot det som ikke gagner.
12Bli forferdet over dette, dere himler, skjelv og vær slått med skrekk til det ytterste, sier Herren.
13Israels håp, Herren! Alle som forlater deg, blir til skamme. De som vender seg bort fra meg, blir skrevet i jorden; for de har forlatt Herren, kilden med levende vann.
14Er Israel en slave? Eller en husfødt trell? Hvorfor er han blitt til rov?
13Derfor går mitt folk i eksil fordi de mangler kunnskap; stormennene deres er rammet av sult, og folkemengden visner av tørst.
7Som en brønn holder vannet sitt friskt, slik holder hun sin ondskap frisk. Vold og ødeleggelse høres i henne; alltid er det for mitt ansikt sykdom og sår.
8La deg tukte, Jerusalem, ellers vender min sjel seg fra deg; ellers gjør jeg deg til en ødemark, et land som ingen bor i.
3Stormennene sender sine tjenere etter vann; de kommer til cisterner, men finner ikke vann. De vender tilbake med karene sine tomme; skamfulle og ydmyket dekker de hodet.
8To, ja tre byer vaklet til én by for å drikke vann, men de fikk likevel ikke nok. Likevel vendte dere ikke om til meg, sier Herren.
14Forsvinner snøen fra Libanons fjellklipper? Tørker de kalde, rennende vannene bort, bekker fra det fjerne?
15For mitt folk har glemt meg; de brenner røkelse til det som er tomt. De har fått dem til å snuble fra sine veier, fra de eldgamle stiene, så de går på stier, en vei som ikke er bygd opp.
10De er vendt tilbake til fedrenes synder, de første, de som nektet å høre mine ord. De gikk etter andre guder for å tjene dem. Israels hus og Judas hus har brutt min pakt som jeg sluttet med deres fedre.
18Og nå, hva vil du på veien til Egypt, så du drikker Sjihors vann? Og hva vil du på veien til Assur, så du drikker elvens vann?
19Din ondskap tukter deg, dine frafall refser deg. Forstå og se at det er ondt og bittert at du har forlatt Herren din Gud, og at du ikke har frykt for meg, sier Herren, Allhærs Gud.
20For fra gammel tid brøt jeg ditt åk, jeg slet over dine bånd. Men du sa: «Jeg vil ikke tjene!» For på hver høy høyde og under hvert grønt tre la du deg ned og drev hor.
15Drikk vann fra din egen sisterne, rennende vann fra din egen brønn.
31Dere slekter, hør Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et land av dypeste mørke? Hvorfor sier mitt folk: «Vi vandrer fritt, vi kommer ikke mer til deg»?
22For mitt folk er tåper, de kjenner meg ikke; de er dåraktige barn, uten innsikt. Kloke er de til å gjøre ondt, men å gjøre godt kjenner de ikke.
5Så sier Herren: Hva slags urett fant fedrene deres hos meg, siden de gikk bort fra meg? De fulgte etter tomhet og ble selv tomme.
6De sa ikke: «Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, et land med øde stepper og dype kløfter, et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen har gått gjennom og der ingen har bodd.»
7Jeg førte dere inn i et fruktbart land for at dere skulle spise av dets frukt og gode. Men dere kom og gjorde mitt land urent, og min arv gjorde dere til en vederstyggelighet.
20Sannelig, som en kvinne er troløs mot sin mann, slik har dere vært troløse mot meg, Israels hus, sier Herren.
21En røst høres på de bare haugene: gråt og inderlige bønner fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei, de har glemt Herren sin Gud.
13Ve dem, for de har flyktet fra meg! Ødeleggelse over dem, for de har gjort opprør mot meg! Jeg vil løse dem ut, men de taler løgn mot meg.
25Hold foten din fra å gå bar og halsen din fra tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
11Dere laget et basseng mellom de to murene for vannet fra den gamle dammen. Men dere så ikke mot ham som gjorde dette, han som formet det for lenge siden, ham så dere ikke.
6Mitt folk er bortkomne sauer; deres gjetere har ført dem vill. De har ført dem fra fjell til ås, de har glemt sitt hvilested.
4Ve, syndig folk, et folk tynget av skyld, avkom av ugjerningsmenn, sønner som ødelegger! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, de har vendt seg bort.
11For både Israels hus og Judas hus har vært troløse mot meg, sier Herren.
10Derfor vender hans folk seg hit, og de får drikke vann i overflod.
2De spenner tungen som sin bue for løgn; ikke for troskap blir de sterke i landet. Fra det onde går de videre til det onde; meg kjenner de ikke, sier Herren.
24Jeg har gravd og drukket fremmede vann; med mine fotsåler tørker jeg ut alle Egypts elver.
14Hvorfor sitter vi her? Samle dere, la oss gå inn i de befestede byene og gå til grunne der! For Herren vår Gud har gjort oss tause og gitt oss gallevann å drikke, fordi vi har syndet mot Herren.
13De fulgte stivheten i sitt hjerte og Baalene, som fedrene deres lærte dem.
38Tørke over vannene hennes, så de tørker ut! For det er et land av utskårne bilder, og de går fra forstanden for sine skremmebilder.
15Jeg sprer dem blant folkene som verken de eller fedrene deres har kjent, og jeg sender sverdet etter dem til jeg har gjort ende på dem.
5Ellers vil jeg kle henne naken og stille henne fram som den dagen hun ble født. Jeg vil gjøre henne til en ørken, gjøre henne til et tørt land og la henne dø av tørst.
15Selv om han er fruktbar blant sine brødre, kommer en østavind, Herrens vind, stigende opp fra ørkenen. Den tørker ut kilden hans, den gjør brønnen hans tørr. Den skal plyndre skattekammeret, alle dyrebare gjenstander.
48Strømmer av vann renner fra mitt øye over ødeleggelsen av mitt folks datter.
10Slik sier HERREN om dette folket: De elsker å flakke omkring, de skåner ikke føttene. Derfor har HERREN ikke behag i dem; nå skal han huske deres skyld og straffe deres synder.
2En ødelegger har rykket opp mot deg. Vokt festningen, hold øye med veien, spenn beltet om livet, samle all din kraft!
25Jeg har gravd brønner og drukket vann, og med fotsålen tørker jeg ut alle Egypts elver.»
10Judas fyrster er som dem som flytter grensestolper; over dem vil jeg øse ut min harme som vann.
21De tørstet ikke da han førte dem gjennom ødemarkene; han lot vann strømme for dem fra klippen. Han kløvde klippen, og vannet rant.
9Kvinnene i mitt folk jager dere bort fra deres kjære hjem; min herlighet tar dere fra deres barn for alltid.
10Stå opp og gå! For dette er ikke stedet for hvile. På grunn av urenhet fører det til ødeleggelse, en hard ødeleggelse.
23Men dette folket har et gjenstridig og trassig hjerte; de har veket av og gått sin vei.
6Du har forlatt meg, sier Herren; du går baklengs. Derfor rakte jeg ut hånden mot deg og ødela deg; jeg er trett av å vise medynk.
7Hvordan skulle jeg kunne tilgi deg for dette? Barna dine har forlatt meg og sverger ved ikke‑guder. Jeg gav dem alt de trengte, men de drev hor; de strømmet til horehus.
30For dere skal bli som en terebint med visnet blad og som en hage uten vann.