Jobs bok 14:13
Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, sette meg en fast tid og så huske meg!
Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, sette meg en fast tid og så huske meg!
Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, fastsette en tid for meg og så huske meg!
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette meg en frist og minnes meg!
Å, hvis du ville skjule meg i dødsriket, gjemme meg til vreden din venter på å vende tilbake; sett en grense for meg, og husk meg igjen.
Å, om du ville skjule meg i graven, at du ville bevare meg til din vrede går over, at du ville sette en fast tid for meg og huske meg!
Å, om du kunne skjule meg i graven, og bevare meg til din vrede er forbi; vil du da huske meg?
Gid du ville gjemme meg i graven, ja, skjule meg til din vrede vender seg bort; gid du ville sette en fastsatt tid for meg og da huske meg!
Å, om du gjemte meg i dødsriket, skjulte meg til din vrede har lagt seg, satte en frist for meg og husket meg!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville gjemme meg, til din vrede er over, at du ville sette en tid for meg og huske meg!
Å, skulle du bare skjule meg i graven og bevare min eksistens i hemmelighet til din vrede er lagt bort, slik at du fastsetter en tid for meg og husker meg!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville gjemme meg, til din vrede er over, at du ville sette en tid for meg og huske meg!
Å, om du ville skjule meg i Sheol, gripe inn inntil din vrede vender tilbake, sette en grense for meg og huske meg!
If only you would hide me in the grave and conceal me till your anger has passed! If you would set me a time and then remember me!
Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede går over, sette en tid for meg og huske meg!
Gid du vilde gjemme mig i Graven, ja skjule mig, indtil din Vrede vendte om; gid du vilde sætte mig en beskikket (Tid) og da komme mig ihu (igjen)!
O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
Å, at du ville skjule meg i graven, at du ville holde meg skjult til din vrede har passert, at du ville sette en bestemt tid for meg og huske meg!
Oh that You would hide me in the grave, that You would keep me secret, until Your wrath is past, that You would appoint me a set time, and remember me!
O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
"Å, at du ville skjule meg i Sheol, at du ville holde meg hemmelig til din vrede er over, at du ville fastsette en tid for meg og huske meg!
Å, om du ville skjule meg i dødsriket, Gjemme meg til din vrede er over, Bestemme en tid for meg, og huske meg!
Å om du ville skjule meg i Sheol, holde meg skjult til din vrede går over, sette meg en bestemt tid, og huske meg!
Om du bare ville holde meg trygg i underverdenen, gjemme meg i et hemmelig sted til din vrede er forbi, gi meg en fast tid når jeg kan komme i din erindring igjen!
O that thou woldest kepe me, and hyde me in the hell, vntill thy wrath were stilled: & to appoynte me a tyme, wherin thou mightest remembre me.
Oh that thou wouldest hide me in the graue, and keepe me secret, vntill thy wrath were past, and wouldest giue me terme, and remember me.
O that thou wouldest hide me in the graue, & keepe me secret vntyl thy wrath were past, and to appoynt me a time wherein thou mightest remember me.
O that thou wouldest hide me in the grave, that thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
"Oh that you would hide me in Sheol, That you would keep me secret, until your wrath is past, That you would appoint me a set time, and remember me!
O that in Sheol Thou wouldst conceal me, Hide me till the turning of Thine anger, Set for me a limit, and remember me.
Oh that thou wouldest hide me in Sheol, That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
Oh that thou wouldest hide me in Sheol, That thou wouldest keep me secret, until thy wrath be past, That thou wouldest appoint me a set time, and remember me!
If only you would keep me safe in the underworld, putting me in a secret place till your wrath is past, giving me a fixed time when I might come to your memory again!
"Oh that you would hide me in Sheol, that you would keep me secret, until your wrath is past, that you would appoint me a set time, and remember me!
The Possibility of Another Life“O that you would hide me in Sheol, and conceal me till your anger has passed! O that you would set me a time and then remember me!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Når en mann dør, kan han da få liv? Alle mine stridsdager ville jeg vente, til min avløsning kom.
15Du skal kalle, og jeg vil svare deg; du vil lengte etter dine henders verk.
13Hvis jeg venter at dødsriket blir mitt hus, har jeg redt sengen min i mørket.
20Jeg har syndet. Hva kan jeg gjøre for deg, menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til målskive for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?
21Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg legge meg i støvet; du vil lete etter meg, men jeg er ikke mer.
12Slik legger et menneske seg og står ikke opp. Før himmelen forgår, våkner de ikke, og de blir ikke vekket opp fra sin søvn.
18Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Jeg skulle ha dødd, så intet øye fikk se meg.
19Jeg skulle vært som om jeg aldri hadde vært til, båret fra mors liv til graven.
20Er ikke mine dager få? La meg være, vend deg bort fra meg, så jeg kan få litt lindring.
21Før jeg går bort og ikke kommer tilbake, til landet med mørke og dødsskygge,
1Til korlederen. En salme av David.
1Min ånd er brutt, mine dager er sloknet; graver venter på meg.
24Hvorfor skjuler du ansiktet ditt og regner meg som din fiende?
14Men jeg roper til deg, HERRE; om morgenen kommer min bønn deg i møte.
46Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela.
47Hvor lenge, Herre, vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
48Kom i hu hvor kort mitt liv er; hvorfor har du skapt alle mennesker så forgjeves?
14Fra dødsrikets hånd vil jeg frikjøpe dem, fra døden vil jeg gjenløse dem. Død, hvor er dine plager? Dødsrike, hvor er din ødeleggelse? Medynk er skjult for mine øyne.
19Hvem vil føre sak mot meg? For da vil jeg tie og dø.
20Bare to ting må du ikke gjøre mot meg; så skal jeg ikke gjemme meg for deg.
13Hør min bønn, Herren, og vend øret til mitt rop! Vær ikke taus ved mine tårer! For jeg er en fremmed hos deg, en gjest, som alle mine fedre.
3For fienden forfølger meg, han har knust mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørket som de som for lengst er døde.
5Vend om, Herre, berg mitt liv! Frels meg for din miskunns skyld.
7Skynd deg, svar meg, Herre! Min ånd svinner bort. Skjul ikke ansiktet for meg, for da blir jeg lik dem som går ned i graven.
21til dem som lengter etter døden uten at den kommer, som graver etter den mer enn etter skjulte skatter,
15så min sjel foretrekker kvelning, døden framfor min kropp.
16Jeg er lei av det; jeg skal ikke leve evig. La meg være, for mine dager er bare et pust.
3Likevel fester du blikket på dette, og meg fører du for retten hos deg.
14Hvorfor skulle jeg ta mitt kjøtt i tennene og legge mitt liv i hånden?
15Se, han vil drepe meg; jeg har ikke håp. Bare min ferd vil jeg legge fram for hans ansikt.
10Jeg sa: I mine dagers midte må jeg gå inn gjennom dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
23For jeg vet at du fører meg til døden, til det huset som er fastsatt for alle levende.
6I mørke steder lot han meg sitte, som de døde fra gammel tid.
8Å, om min bønn ble oppfylt, om Gud ville gi meg det jeg håper på!
9At Gud ville være villig til å knuse meg, at han slapp sin hånd fri og gjorde ende på meg!
10Det ville likevel være min trøst; jeg ville juble i en smerte som ikke skåner, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
3Å, om jeg visste hvor jeg kunne finne ham, ville jeg komme til hans dommersete.
13For å gi ham ro på ulykkesdager, inntil det graves en grav for den onde.
17La ditt ansikt lyse over din tjener, frels meg i din miskunn!
15Hvor er da mitt håp? Mitt håp—hvem kan se det?
16Skal det gå ned til dødsrikets stenger? Finner vi sammen hvile i støvet?
9Til deg, Herre, roper jeg, og til min Herre bønnfaller jeg om nåde.
13For da hadde jeg nå ligget stille og vært rolig; jeg hadde sovet, da hadde jeg fått hvile.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
3Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg.
12Min bolig er tatt ned og flyttet bort fra meg som en hyrdes telt. Som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg løs fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
15Som en saueflokk er de lagt i dødsriket; døden beiter på dem. De rettskafne skal herske over dem når morgenen gryr. Deres skikkelse tæres bort i dødsriket, langt borte fra deres boliger.
6Jeg er fri blant de døde, lik de falne som ligger i graven, dem du ikke lenger minnes; de er skilt fra din hånd.
5For han gjemmer meg i sin hytte på ulykkens dag; han skjuler meg i sitt telt, og han løfter meg høyt på en klippe.
17For jeg er ikke blitt utslettet av mørket, enda mulmet har dekket ansiktet mitt.