Jobs bok 2:12
Da de fikk øye på ham på avstand og ikke kjente ham igjen, løftet de røsten og gråt. Hver av dem rev kappen sin og kastet støv mot himmelen over hodene sine.
Da de fikk øye på ham på avstand og ikke kjente ham igjen, løftet de røsten og gråt. Hver av dem rev kappen sin og kastet støv mot himmelen over hodene sine.
Da de så opp på avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt. De rev kappene sine i stykker og strødde støv over hodene sine og kastet det mot himmelen.
Da de så opp på lang avstand, kjente de ham ikke igjen. De hevet stemmen og gråt; de rev hver sin kappe og kastet støv opp mot himmelen og ned over hodene sine.
Da de løfte blikket på lang avstand og ikke kjente ham igjen, løfte de sin røst og gråt. Hver av dem rev sønder sin kappe og strødde støv over sitt hode mot himmelen.
Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen, og brast i gråt. De rev klærne sine og kastet støv over hodet.
Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.
Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.
Da de fikk øye på ham på lang avstand, kjente de ham ikke igjen, og de løftet opp stemmen og gråt. De rev av seg kappene og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
Da de så opp og fikk øye på ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. De brast i gråt, rev i stykker sine kapper og kastet støv opp i luften og ned på hodene sine.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de løftet øynene og så ham langt borte, uten å gjenkjenne ham, ropte de ut i sorg og gråt; hver rev sin mantel og strødde støv over hodet mot himmelen.
Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
Da de så opp fra avstand, kjente de ham ikke igjen, og de gråt høyt. De rev i stykker sine kapper og kastet støv over hodet mot himmelen.
When they saw him from a distance, they could not recognize him. They raised their voices and wept. Each of them tore his robe and threw dust on their heads skyward as a sign of grief.
Da de løftet blikket på lang avstand, kjente de ham knapt igjen. De gråt høyt, rev sine kapper i stykker og kastet støv i været rundt hodene sine.
Men der de opløftede deres Øine langt fra, da kjendte de ham ikke, og de opløftede deres Røst og græd; og de sønderrev hver sin Kappe, og de strøede Støv paa deres Hoveder mod Himmelen.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Og da de løftet sine øyne langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de sin røst og gråt; og de flerret hver sitt kappe og kastet støv på hodene sine mot himmelen.
And when they lifted up their eyes from afar and did not recognize him, they lifted up their voices and wept; and they tore every one his mantle and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
Da de løftet blikket fra avstand og ikke kjente ham igjen, begynte de å gråte høyt. De rev hver sin kappe og kastet støv på hodet mot himmelen.
Da de så etter ham langt borte, kjente de ham ikke igjen, og de begynte å gråte høyt, rev hver sin kappe og kastet støv mot himmelen over sine hoder.
Og da de løftet opp øynene på avstand og ikke kjente ham igjen, ropte de høyt og gråt; de rev hver sin kappe og strødde støv på hodene mot himmelen.
Og de løftet sine øyne fra avstand, og de kunne knapt gjenkjenne ham på grunn av forandringen i ham. Og de brøt ut i bitter gråt, med tegn på sorg, og strødde støv på hodet sitt.
So when they lifte vp their eyes a farre off, they knewe him not. Then they cried, and wepte: then euery one off them rente his clothes, and sprynckled dust vpon their heades in the ayre.
So when they lift vp their eyes a farre off, they knewe him not: therefore they lift vp their voyces and wept, and euery one of them rent his garment, and sprinkled dust vpon their heads toward the heauen.
So when they lift vp their eyes a farre of, they knew him not: then they cryed and wept, and euery one of them rent his clothes, and sprinckled dust vpon their heades in the ayre.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
and they lift up their eyes from afar and have not discerned him, and they lift up their voice and weep, and rend each his robe, and sprinkle dust on their heads -- heavenward.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.
And lifting up their eyes when they were still far off, it did not seem that the man they saw was Job because of the change in him. And they gave way to bitter weeping, with signs of grief, and put dust on their heads.
When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.
But when they gazed intently from a distance but did not recognize him, they began to weep loudly. Each of them tore his robes, and they threw dust into the air over their heads.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Så satt de sammen med ham på bakken i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at smerten hans var svært stor.
11Da hørte Jobs tre venner om all den ulykken som hadde kommet over ham. De kom, hver fra sitt sted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na’ama. De gjorde avtale om å møtes for å vise ham medfølelse og trøste ham.
19Da kom det en kraftig vind fra ørkenen; den tok tak i de fire hjørnene av huset, så det falt over de unge og de døde. Bare jeg slapp unna, jeg alene, for å fortelle deg det.
20Da reiste Job seg, rev kappen sin i stykker og klippet håret på hodet. Han kastet seg til jorden og tilba.
30De lar sin røst høres over deg og roper bittert; de kaster støv på hodet og velter seg i aske.
31De raker hodet for din skyld og binder sekkestrie om livet; de gråter bittert over deg i dyp klage.
11Da kom alle brødrene og søstrene hans og alle som hadde kjent ham fra før, til ham og holdt måltid med ham i huset hans. De viste medynk og trøstet ham for all den ulykken Herren hadde latt komme over ham. Hver og en ga ham en kesita og en gullring.
6Derfor kaster jeg meg ned i støv og aske; jeg angrer.
7Etter at Herren hadde talt disse ordene til Job, sa Herren til Elifas fra Teman: "Jeg er harm på deg og på de to vennene dine, for dere har ikke talt rett om meg slik som min tjener Job."
8Ta sju okser og sju værer og gå til min tjener Job; dere skal ofre brennoffer for dere. Min tjener Job skal be for dere, og bare for hans skyld vil jeg ikke gjøre med dere etter deres dårskap. For dere har ikke talt rett om meg slik som min tjener Job.
9Da gikk Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama av gårde og gjorde som Herren hadde sagt til dem. Og Herren hørte Jobs bønn.
12Den dagen kalte Herren, Allhærs Gud, til gråt og klage, til å rake hodet og til å spenne sekk om seg.
11Da grep David fatt i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var hos ham.
12De sørget og gråt og fastet til om kvelden for Saul og for sønnen hans Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de var falt for sverd.
12Elisja så det og ropte: "Min far, min far! Israels vogner og hestfolk!" Og han så ham ikke mer. Da grep han sine klær og rev dem i to stykker.
3I gatene bærer de sekkestrie; på takene og på torgene jamrer alle, de bryter ut i gråt.
14Som for en venn, som for en bror, vandret jeg omkring; som en som sørger over sin mor, gikk jeg bøyd i sørgedrakt.
15Men da jeg snublet, jublet de og samlet seg; de samlet seg mot meg, slandrere som jeg ikke kjente. De rev og tidde ikke.
18For et klagerop høres fra Sion: «Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, for boligene våre er kastet ned.»
31Da reiste kongen seg, rev klærne sine i stykker og la seg på jorden. Alle tjenerne hans sto der med klærne sine sønderrevne.
12Gjelder det dere ikke, alle som går forbi? Se og legg merke til om det finnes en smerte som min smerte, som er blitt påført meg, som Herren påførte meg på dagen for sin brennende vrede.
3Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev hår av hodet og skjegget og satte meg forferdet.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra meg; mine kjenninger er blitt fremmede for meg.
25Gråt jeg ikke over den som hadde en hard dag? Var ikke min sjel bedrøvet over den fattige?
36Og knapt hadde han talt ferdig, se, da kom kongens sønner. De hevet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt med stor gråt.
34Da sønderrev Jakob klærne sine. Han bandt sekkestrie om livet og sørget over sin sønn i mange dager.
30David gikk opp bakkene til Oljeberget; han gikk opp mens han gråt. Han hadde hodet tildekket og gikk barbent. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet, og de gikk opp mens de gråt.
2Jeg har hørt mange slike ting; elendige trøstere er dere alle.
20Mine venner spotter meg; mitt øye feller tårer til Gud.
18De binder sekkestrie om seg, og redsel skal dekke dem. Skam over alle ansikter, og skallethet på alle hoder.
19De strødde støv på hodene sine, ropte, gråt og sørget og sa: "Ve, ve over den store byen, hvor alle som har skip på havet ble rike av hennes kostbarheter! For på én time ble hun lagt øde."
5Når gjestebudsdagene var over, sendte Job bud etter dem og helliget dem. Tidlig om morgenen ofret han brennoffer etter tallet på dem alle. For Job sa: Kanskje har sønnene mine syndet og forbannet Gud i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.
22Bare hans eget legeme kjenner smerte, og hans sjel sørger over ham.
7Se, deres helter roper ute på gatene, fredsutsendingene gråter bittert.
21Ha barmhjertighet med meg, ha barmhjertighet med meg, dere mine venner! For Guds hånd har rammet meg.
23Mens de ropte, rev de av seg klærne og kastet støv i været,
14Den fortvilte har krav på troskap fra sin venn, ellers forlater han frykten for Den veldige.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
25Alle har skuet det; mennesket ser det på avstand.
1Da tok Job til orde og sa:
13Da rev de klærne sine, lastet hver sitt esel og vendte tilbake til byen.
21De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
4Derfor sa jeg: Se bort fra meg, jeg vil gråte bittert. Press meg ikke for å trøste meg over ødeleggelsen av mitt folks datter.
13Dette gjør dere for det andre: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og klage, fordi han ikke lenger vender seg til offergaven og tar imot den med velvilje fra deres hånd.
15Sekkestrie har jeg sydd fast til huden min; hornet mitt har jeg trykket ned i støvet.
16Over dette gråter jeg; mitt øye, ja, mitt øye renner med vann, for en trøster, en som kan gi min sjel ny kraft, er langt borte fra meg. Barna mine er ødelagte, for fienden har fått overtaket.
1Da tok Job til orde og sa: