1 Mosebok 42:21
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi har skyld i det som hendte vår bror; vi så hans dype nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige overfor vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige for det vi gjorde mot vår bror, for vi så hans sjels angst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Da sa de til hverandre: 'Sannelig, vi er skyldige for vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor kommer denne nød over oss.'
Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er virkelig skyldige mot vår bror, for vi så angsten i sjelen hans da han ba oss, og vi ville ikke høre; derfor har denne nød rammet oss.
Så sa de til hverandre: "Vi blir straffet for det vi gjorde mot broren vår. Vi så hans fortvilelse da han ba om nåde, men vi ville ikke lytte. Derfor er vi nå i denne vanskelige situasjonen."
21 De sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så nøden hans da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor kommer denne nøden over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Så sa de til hverandre: Vi er skyldige for det vi gjorde mot vår bror, fordi vi så hans nød da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor er denne trengselen kommet over oss.
They said to one another, 'Surely we are being punished because of our brother. We saw the anguish of his soul when he begged us, but we would not listen. That is why this distress has come upon us.'
Da sa de til hverandre: Sandelig, vi er skyldige angående vår bror; vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi lyttet ikke. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Men de sagde, den Ene til den Anden: Vi forskyldte sandeligen dette paa vor Broder, at vi saae hans Sjæls Angest, idet han bad os, og vi vilde ikke høre; derfor kommer denne Angest over os.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
Da sa de til hverandre: Vi er virkelig skyldige når det gjelder vår bror, fordi vi så sorgen i hans sjel da han ba oss, men vi hørte ikke. Derfor har denne trengsel kommet over oss.
And they said one to another, We are truly guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he begged us, and we would not listen; therefore this distress has come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
De sa til hverandre: "Vi er sannelig skyldige overfor vår bror, fordi vi så hans nød, da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss."
Da sier de til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige for vår bror, fordi vi så hans nød da han ba oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor er denne nøden kommet over oss.»
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige med tanke på vår bror, for vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Sannelig, vi har gjort urett mot vår bror; for vi så hans nød, men vi hørte ikke på hans bønner; derfor har denne trengsel kommet over oss.
Than they sayde one to a nother: we haue verely synned agaynst oure brother in that we sawe the anguysh of his soull when he besought us and wold not heare him: therfore is this troubyll come apon us.
And they sayde one to another: This haue we deserued against oure brother, in that we sawe the anguysh of his soule, whan he besought vs, and we wolde not heare him: therfore cometh now this trouble vpon vs.
And they said one to another, We haue verily sinned against our brother, in that we sawe the anguish of his soule, when he besought vs, and we would not heare him: therefore is this trouble come vpon vs.
And one sayde to another: we haue veryly sinned agaynst our brother, in that we sawe the anguishe of his soule, when he besought vs, and we woulde not heare him: and therfore is this trouble come vpon vs.
¶ And they said one to another, We [are] verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
They said one to another, "We are most assuredly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come on us."
And they say one unto another, `Verily we `are' guilty concerning our brother, because we saw the distress of his soul, in his making supplication unto us, and we did not hearken: therefore hath this distress come upon us.'
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said to one another, Truly, we did wrong to our brother, for we saw his grief of mind, and we did not give ear to his prayers; that is why this trouble has come on us.
They said one to another, "We are certainly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come upon us."
They said to one another,“Surely we’re being punished because of our brother, because we saw how distressed he was when he cried to us for mercy, but we refused to listen. That is why this distress has come on us!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Ruben svarte dem: Sa jeg ikke til dere: Synd ikke mot gutten! Men dere ville ikke høre. Og nå kreves hans blod.
23De visste ikke at Josef forsto, for det var en tolk mellom dem.
24Han vendte seg bort fra dem og gråt. Så vendte han tilbake til dem og talte til dem. Han tok Simeon fra dem og bandt ham for øynene deres.
19Hvis dere er ærlige, skal én av brødrene deres holdes tilbake i deres fengsel. Dere andre kan dra av sted og bringe korn for sulten i husene deres.
20Så skal dere bringe den yngste broren deres til meg; da skal ordene deres bli bekreftet, og dere skal ikke dø. Og slik gjorde de.
6Israel sa: Hvorfor har dere gjort meg vondt ved å fortelle mannen at dere har en bror til?
7De svarte: Mannen spurte oss nøye ut om oss og vår slekt og sa: Lever faren deres ennå? Har dere en bror? Vi svarte ham slik han spurte. Kunne vi vite at han kom til å si: Ta broren deres med ned?
26Da sa Juda til brødrene sine: Hva gagner det oss om vi dreper broren vår og skjuler blodet hans?
27Kom, la oss selge ham til ismaelittene og ikke legge hånd på ham, for han er vår bror, vårt eget kjøtt og blod. Brødrene hørte på ham.
17Slik skal dere si til Josef: Vi ber deg, tilgi dine brødres overtredelse og deres synd, for de har gjort ondt mot deg. Og nå ber vi: Tilgi overtredelsen til din fars Guds tjenere. Josef gråt da de talte slik til ham.
18Siden kom også brødrene hans og falt ned for ham og sa: Se, vi er dine tjenere.
28Han sa til brødrene sine: Pengene mine er blitt gitt tilbake! Se, de er i sekken min. Da sank hjertet i dem, og skjelvende sa de til hverandre: Hva er det Gud har gjort mot oss?
29Da de kom til Jakob, faren sin, i Kanaans land, fortalte de ham alt som hadde hendt dem, og sa:
15Da Josefs brødre så at faren deres var død, sa de: Hva om Josef bærer nag til oss og gjengjelder oss alt det onde vi gjorde mot ham?
12Han sa til dem: Nei! Landets ubeskyttede steder er dere kommet for å se.
13Vi er tolv brødre, dine tjenere, sønner av én mann i Kanaans land. Den yngste er i dag hos vår far, og én er ikke mer.
14Da sa Josef til dem: Det er som jeg sa til dere: Spioner er dere.
31Men vi sa til ham: Vi er ærlige, vi har ikke vært spioner.
32Vi er tolv brødre, sønner av vår far. Den ene er ikke mer, og den yngste er i dag hos vår far i Kanaans land.
33Da sa mannen, landets herre, til oss: Ved dette skal jeg vite at dere er ærlige: La én av brødrene deres bli hos meg, ta med dere mat for sulten i husene deres og gå.
34Bring så den yngste broren deres til meg, så skal jeg vite at dere ikke er spioner, men ærlige. Da vil jeg gi dere broren tilbake, og dere kan drive handel i landet.
35Da de tømte sekkene sine, se, da lå hver manns pengepung i sekken hans. Da både de og faren deres så pengepungene, ble de redde.
36Da sa Jakob, faren deres, til dem: Dere har gjort meg barnløs! Josef er borte, og Simeon er borte, og Benjamin vil dere ta. Alt kommer over meg.
4Da sa Josef til brødrene sine: «Kom nærmere til meg, vær så snill.» De gikk nærmere, og han sa: «Jeg er Josef, broren deres, han dere solgte til Egypt.»
26Vi sa: Vi kan ikke dra ned. Bare om vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned; for vi kan ikke vise oss for mannen uten at vår yngste bror er med oss.
3Juda sa til ham: Mannen advarte oss strengt og sa: Dere får ikke tre fram for meg uten at broren deres er med dere.
7De svarte ham: Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt.
8Se, pengene vi fant i åpningen av sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?
20Kom nå, så dreper vi ham og kaster ham i en av brønnene. Så sier vi: Et villdyr har ett ham. Så får vi se hva det blir av drømmene hans.
22Vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far. Forlater han sin far, dør han.
23Du sa til dine tjenere: Dersom deres yngste bror ikke kommer ned sammen med dere, skal dere ikke lenger få se mitt ansikt.
32For din tjener gikk i borgen for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden for min far alle mine dager.
16Da sa Juda: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Hvordan kan vi fri oss fra skyld? Gud har avslørt dine tjeneres skyld. Se, vi er slaver for min herre, både vi og han som begeret ble funnet hos.
4Han sa: 'Jeg har syndet; jeg har utlevert uskyldig blod.' De svarte: 'Hva har vi med det å gjøre? Det blir din sak.'
22Vi har også tatt med oss andre penger for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.