Romerbrevet 9:16
Altså beror det ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
Altså beror det ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
Så kommer det altså ikke an på den som vil, eller den som løper, men på Gud som viser miskunn.
Altså beror det ikke på den som vil, eller den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet.
Så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet.
Så er det altså ikke av den som vil, eller av den som løper, men av Gud som viser barmhjertighet.
Så er det ikke av den som vil, eller av den som løper, men av Guds barmhjertighet.
Så det er ikke av ham som vil, eller av ham som løper, men av Gud som viser barmhjertighet.
Derfor står det ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud som viser nåde.
Så er det altså ikke av den som vil, eller av den som løper, men av Gud som viser miskunn.
Så det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
Så det avhenger ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.
Så det er ikke etter den som ønsker eller streber, men etter den Gud som viser barmhjertighet.
Det avhenger altså ikke av den som vil, eller den som løper, men av Gud som viser nåde.
Det avhenger altså ikke av den som vil, eller den som løper, men av Gud som viser nåde.
Så er det da ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser barmhjertighet.
So then, it does not depend on human desire or effort but on God’s mercy.
Så er det da ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.
Derfor staaer det ikke til den, som vil, ei heller til den, som løber, men til Gud, som gjør Miskundhed.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that sheweth mercy.
Så er det altså ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.
So then it is not of him who wills, nor of him who runs, but of God who shows mercy.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that sheweth mercy.
Så avhenger det ikke av den som vil, heller ikke av den som løper, men av Gud som viser miskunn.
Så det avhenger altså ikke av den som vil eller den som løper, men av Gud som viser barmhjertighet.
Så står det ikke til den som vil, eller den som løper, men til Gud som viser barmhjertighet.
Det beror altså ikke på menneskers vilje eller anstrengelser, men på Guds miskunn.
So lieth it not then in a mans will or cunnynge but in ye mercye of god.
on who I haue compassion. So lyeth it not then in eny mans wyll or runnynge, but in the mercy of God.
So then it is not in him that willeth, nor in him that runneth, but in God that sheweth mercy.
So then it is not of the wyller, nor of the runner: but of the mercy of God.
So then [it is] not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that sheweth mercy.
So then it is not of him who wills, nor of him who runs, but of God who has mercy.
so, then -- not of him who is willing, nor of him who is running, but of God who is doing kindness:
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that hath mercy.
So then it is not of him that willeth, nor of him that runneth, but of God that hath mercy.
So then, it is not by the desire or by the attempt of man, but by the mercy of God.
So then it is not of him who wills, nor of him who runs, but of God who has mercy.
So then, it does not depend on human desire or exertion, but on God who shows mercy.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11(før de ennå var født og ikke hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds hensikt med utvelgelsen skulle stå fast—
12ikke av gjerninger, men av ham som kaller), fikk dette sagt: Den eldste skal tjene den yngste.
13Som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14Hva skal vi da si? Er det urett hos Gud? Slett ikke!
15For han sier til Moses: Jeg vil vise miskunn mot den jeg vil, og jeg vil forbarme meg over den jeg vil.
17For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp, for at jeg skulle vise min makt på deg og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.
18Så viser han miskunn mot hvem han vil, og han forherder hvem han vil.
19Da vil du si til meg: Hvorfor klandrer han da ennå? Hvem har stått imot hans vilje?
20Men, menneske, hvem er du som går i rette med Gud? Kan vel det som er formet, si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?
21Har ikke pottemakeren råderett over leiren, så han av den samme leireklumpen kan lage ett kar til ære og et annet til vanære?
22Hva om Gud, enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, bar over med stor tålmodighet med vredens kar, som var gjort i stand til undergang,
23og for å gjøre kjent sin herlighets rikdom over miskunnens kar, som han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet—
24slike som han også kalte, det vil si oss, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?
5På samme måte finnes det også i vår tid en rest etter nådens utvelgelse.
6Men er det av nåde, er det ikke lenger av gjerninger; ellers er nåden ikke lenger nåde. Og er det av gjerninger, er det ikke lenger nåde; ellers er gjerningen ikke lenger gjerning.
7Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd; men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forherdet.
19Han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og kunngjøre Herrens navn for deg. Jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet.
8For av nåde er dere frelst ved tro – det er ikke av dere selv, det er Guds gave,
9ikke av gjerninger, for at ingen skal skryte.
29For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.
30For slik som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå har fått barmhjertighet på grunn av deres ulydighet,
31slik er også disse nå ulydige, for at de ved den barmhjertighet som er vist dere, også selv skal få barmhjertighet.
32For Gud har innestengt alle under ulydigheten, for at han skal vise barmhjertighet mot dem alle.
16Men nettopp derfor fikk jeg barmhjertighet, for at Kristus Jesus på meg som den første skulle vise all sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham og få evig liv.
9Og at folkeslagene skal prise Gud for hans miskunn, som det står skrevet: "Derfor vil jeg prise deg blant folkeslagene og lovsynge ditt navn."
5frelste han oss – ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin barmhjertighet – ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den hellige ånd,
6Det er ikke slik at Guds ord har falt bort. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel,
4Men Gud, som er rik på barmhjertighet, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med,
13For dommen er uten barmhjertighet mot den som ikke har vist barmhjertighet; men barmhjertigheten triumferer over dommen.
12Men Herren gjorde Faraos hjerte hardt, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses.
9Han frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen hensikt og nåde, som ble gitt oss i Kristus Jesus før evige tider.
5Han forutbestemte oss til å få barnekår ved Jesus Kristus, til seg selv, etter sin viljes gode behag,
27Men Herren gjorde faraos hjerte hardt, og han ville ikke la dem gå.
10Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk; dere som ikke hadde fått barmhjertighet, har nå fått barmhjertighet.
13For Gud er den som virker i dere både vilje og gjerning, for sin gode viljes skyld.
30Og dem han forut bestemte, dem kalte han også; og dem han kalte, dem rettferdiggjorde han også; og dem han rettferdiggjorde, dem herliggjorde han også.
31Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss?
33Hvem kan anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.
12For når viljen er der, er gaven velkommen etter det en har, ikke etter det en ikke har.
30Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke søkte rettferdighet, de har oppnådd rettferdighet, rettferdighet av tro.
10Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. Tvert imot har jeg arbeidet mer enn de alle – ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.
20Men Herren gjorde faraos hjerte hardt, og han lot ikke israelittene dra.
1Herren sa til Moses: Gå til farao! For jeg har gjort hjertet hans og hjertet til hans tjenere hardt, for at jeg kan gjøre disse tegnene mine midt iblant dem.
9Hva da? Har vi noen fortrinn? Nei, ikke på noen måte! For vi har allerede anført at både jøder og grekere, alle, er under synd.
9Herren sa til Moses: Farao kommer ikke til å høre på dere, for at mine under skal bli mange i landet Egypt.
32For selv om han volder sorg, forbarmer han seg etter sin store miskunn.
13De er ikke født av blod, heller ikke av kjøtts vilje eller av manns vilje, men av Gud.
14Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, for at det gode du gjør ikke skal være som under tvang, men av fri vilje.
15Men da det behaget Gud, han som hadde skilt meg ut fra mors liv og kalte meg ved sin nåde,
6Hvorfor forherder dere hjertene deres slik egypterne og farao forherdet sine? Var det ikke slik: Da han hadde handlet hardt med dem, lot de dem gå, og de dro av sted.