Joel 1:19
Til deg, Herre, roper jeg, for ild har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle markens trær.
Til deg, Herre, roper jeg, for ild har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle markens trær.
Herre, til deg roper jeg! For ilden har fortært ødemarkens beiter, og flammen har brent alle trærne på marken.
Til deg, HERRE, roper jeg; for ild har fortært beitene i ødemarken, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
Til deg, HERRE, roper jeg! For ilden har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har brent alle markens trær.
Til deg, Herre, roper jeg, for ilden har fortært beitene i ødemarken, og flammen har svidd alle trærne i marken.
Til deg roper jeg, Herre; for ilden har fortært beitene i ødemarken, og flammen har brent opp alle markens trær.
Å Herre, til deg vil jeg rope; for ild har fortært beitemarkene i ørkenen, og flammen har brent opp alle trærne på markene.
Til deg, Herre, roper jeg; for en ild har fortært beitemarkene i ørkenen, og en flamme har svidd av alle trærne på marken.
Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle trærne på marken.
Å, Herre, til deg roper jeg: For ilden har ødelagt markenes beitemarker, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
Å HERRE, til deg skal jeg rope, for ilden har svelget ørkenens beiter, og flammen har fortært alle trærne på marken.
Å, Herre, til deg roper jeg: For ilden har ødelagt markenes beitemarker, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
Til deg, Herre, roper jeg, for ilden har fortært ørkendybdene, og flammen har svidd alle markens trær.
To you, Lord, I call, for fire has devoured the pastures of the wilderness, and flames have burned all the trees of the field.
Til deg, Herre, roper jeg, for ild har fortært de åpne beitemarkene, og flammer svidde alle trærne på marken.
Til dig, Herre! vil jeg raabe; thi en Ild haver fortæret Græsgangene i Ørken, og en Lue haver optændt alle Træerne paa Marken.
O LORD, to thee will I cry: for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.
Herre, til deg vil jeg rope, for ilden har fortært beitene i ødemarken, og flammen har forbrent alle trærne på marken.
O LORD, to you will I cry: for the fire has devoured the pastures of the wilderness, and the flame has burned all the trees of the field.
O LORD, to thee will I cry: for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.
Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært markens beite, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
Til deg, Herre, roper jeg, for ilden har fortært de vakre engene i ødemarken, og en flamme har brent opp alle trær i marken.
Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært markens beitemarker, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
Å Herre, min bønn går opp til deg: for ild har ødelagt beitemarkene i ødemarken, og alle trær i marken er brent opp av dens flamme.
O LORDE, to the will I crie: for the fyre hath consumed the goodly pastures of the wyldernesse, and the flame hath brent vp all the trees of the felde.
O Lord, to thee will I crie: for the fire hath deuoured the pastures of the wildernesse, and the flame hath burnt vp all the trees of the fielde.
Unto thee O Lorde wyll I crye, for feare hath destroyed the fruitfull places of the desert, and the flambe hath burnt vp all the trees of the fielde.
O LORD, to thee will I cry: for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.
Yahweh, I cry to you, For the fire has devoured the pastures of the wilderness, And the flame has burned all the trees of the field.
Unto Thee, O Jehovah, I do call, For fire hath consumed comely places of a wilderness, And a flame hath set on fire all trees of the field.
O Jehovah, to thee do I cry; for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.
O Jehovah, to thee do I cry; for the fire hath devoured the pastures of the wilderness, and the flame hath burned all the trees of the field.
O Lord, my cry goes up to you: for fire has put an end to the grass-lands of the waste, and all the trees of the field are burned with its flame.
Yahweh, I cry to you, For the fire has devoured the pastures of the wilderness, and the flame has burned all the trees of the field.
To you, O LORD, I call out for help, for fire has burned up the pastures of the wilderness, flames have razed all the trees in the fields.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
20Selv markens dyr roper til deg, for vannløpene er tørket ut, og ild har fortært ørkenens beitemarker.
17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.
18Hvordan stønner buskapen! Kvegflokkene streifer forvirret, for de har ikke beite; også saueflokkene er rammet.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler. Judas byer vil jeg gjøre til øde, uten noen som bor der.
18Ved Herren over hærskarenes vrede blir landet svidd, og folket blir som brensel for ilden; ingen sparer sin bror.
13Hvorfor brøt du ned dens gjerder, så alle som går forbi på veien, plukker av den?
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? For ondskapen hos dem som bor der går både dyr og fugl til grunne, for de sier: Han ser ikke vår ende.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
36Hør gjeternes skrik og de mektiges hyl i flokken! For Herren ødelegger deres beitemark.
37Fredelige enger er blitt øde på grunn av Herrens brennende vrede.
1Åpne dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer.
2Klag, sypress, for sedertreet er falt; de mektige er ødelagt. Jamre dere, Basjans eiker, for den tette skogen er hogd ned.
3Lyden av hyrdenes klagerop, for deres herlighet er ødelagt! Lyden av ungløvenes brøl, for Jordan-krattet er ødelagt!
14Min Gud, gjør dem som virvlende støv, som agner for vinden.
7Herrens røst kløver ildens flammer.
8Herrens røst får ørkenen til å skjelve; Herren får Kadesj-ørkenen til å skjelve.
9Herrens røst får hindene til å kalve og legger skogene nakne; i hans tempel roper alt: «Herlighet!»
1En salme av David. Herre, jeg roper til deg, skynd deg til meg! Lytt til min røst når jeg roper til deg.
3Foran dem fortærer ilden, bak dem flammer en lue. Foran dem er landet som Edens hage, bak dem en øde ørken; ingen slipper unna dem.
9Alle markens dyr, kom og et, alle dyrene i skogen!
14Ild gikk ut fra en av hennes staver og fortærte frukten hennes. Nå er det ikke i henne noen sterk stav, et septer til å herske. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
6En røst sier: Rop! Jeg svarer: Hva skal jeg rope? Alle mennesker er gress, all deres prakt som markens blomst.
20Derfor, så sier Herren Gud: Se, min vrede og min harme skal øses ut over dette stedet, over mennesker og dyr, over markens trær og landets grøde. Den skal brenne og ikke slukkes.
10Åkeren er herjet, jorden sørger, for kornet er ødelagt; nyvinen har tørket inn, olivenoljen er visnet.
11Bli til skamme, bønder! Hyl, vinbønder, over hvete og over bygg, for åkerens høst er gått tapt.
12Vinstokken er tørket bort, og fikentreet visnet; granatepletreet, ja, daddelpalmen og epletreet – alle markens trær er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskene.
12Herren sier: Fordi de har forlatt min lov, som jeg la fram for dem, de har ikke lyttet til min røst og ikke fulgt den.
18Prakten i hans skog og i hans fruktbare mark skal han gjøre ende på, både sjel og kropp; det skal være som når en syk tæres bort.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og vintreet ikke gir frukt, selv om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, selv om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
9Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
12For det er en ild som fortærer til undergang; den ville rive opp hele min grøde.
1En sang ved festreisene. Fra dypet roper jeg til deg, Herre.
16Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild falt ned fra himmelen, den brente opp sauene og tjenerne og fortærte dem; bare jeg slapp unna, jeg alene, for å fortelle deg det.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
14Lenge har jeg tiet, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og puster hardt på én gang.
5Selv hinden på marken føder og forlater ungen sin, for det finnes ikke gress.
4Han truer havet og tørker det ut, alle elver tørker han ut. Basan og Karmel visner, og Libanons blomster visner.
5Fjellene skjelver for ham, haugene smelter. Jorden hever seg for hans ansikt, verden og alle som bor der.
38Da falt Herrens ild og fortærte brennofferet, veden, steinene og støvet, og den slikket opp vannet i grøften.
14Jeg vil holde dere til regnskap etter frukten av deres gjerninger, sier Herren. Jeg vil tenne ild i hennes skog, og den skal fortære alt omkring den.
8HERRE, i din velvilje gjorde du mitt fjell fast som en festning. Men da du skjulte ditt ansikt, ble jeg forferdet.
11Vil du, for alt dette, holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og plage oss så sterkt?
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, som en hage uten vann.
26Jeg så, og se: den fruktbare marken var blitt til ørken, og alle byene dens var revet ned for Herrens ansikt, for hans brennende vrede.
3Skjul ikke ansiktet ditt for meg på nødens dag! Vend øret til meg; den dagen jeg roper, skynd deg og svar meg.
10Mange hyrder har ødelagt min vingård, de har tråkket min jordlodd ned. De har gjort min lystelige del til en øde ørken.
1Til korlederen. Til strengespill. Av David.
1En sang ved festreisene. Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg.