Esekiel 19:14
Ild gikk ut fra en av hennes staver og fortærte frukten hennes. Nå er det ikke i henne noen sterk stav, et septer til å herske. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
Ild gikk ut fra en av hennes staver og fortærte frukten hennes. Nå er det ikke i henne noen sterk stav, et septer til å herske. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
Og ild gikk ut fra et av hennes skudd og fortærte frukten hennes, så hun ikke lenger har noen sterk stav som kan være et septer å herske med. Dette er en klagesang, og den skal brukes som en klagesang.
Ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte frukten. Det finnes ikke i den en sterk stav, et septer å herske med. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
Ild gikk ut fra en av dets kvister og fortærte dets frukt, så det ikke lenger har noen sterk gren til herskerstav. Dette er en klagesang, og det skal bli en klagesang.
En ild brøt ut fra dens greiner og fortærte dens frukt. Nå er det ingen sterk gren igjen, ingen ledersstav. Dette er en klage, og den har blitt en uforanderlig klage.
Og ild gikk ut fra en gren av hennes greiner, som fortærte frukten hennes, så hun ikke har noen sterk grein til å være en septer til å herske. Dette er en klagesang, og den skal være til en klagesang.
Og ild kom fra en av greinene hennes, som fortærte frukten hennes, så hun ikke har noen sterk stang som septer til å herske. Dette er en sørgesang, og skal være til sørgesang.
Og ild er kommet ut fra en av grenene, som har fortært frukten, så det er ingen sterk gren igjen til herskerstav; dette er en klagesang og skal være til en klagesang.
En ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte dens frukt, så det ikke er en sterk gren igjen, en stav for herskere. Dette er en klagesang og den har blitt til en klagesang.
Og ild er kommet ut fra en av hennes stenger, som har fortært hennes frukt, slik at hun ikke har noen sterk stav til et herskers septer. Dette er en klagesang, og den skal brukes som en klagesang.
Ilden har brent gjennom en av stengene i hennes grener, som hadde fortært hennes frukt, slik at hun ikke har en sterk stang å være et herskerscepter med. Dette er en sørgesang og skal forbli en sørgesang.
Og ild er kommet ut fra en av hennes stenger, som har fortært hennes frukt, slik at hun ikke har noen sterk stav til et herskers septer. Dette er en klagesang, og den skal brukes som en klagesang.
Ild gikk ut fra en av dens sterke grener, fortærte dens frukt. Det var ingen sterk stav igjen, ingen stav til å herske. Dette er en klagesang, og den er blitt en klagesang.
Fire went out from its branch, consuming its fruit. There was no strong rod left in it, no scepter fit to rule. This is a lamentation, and it has become a lamentation.
Ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte dens frukt, så den ikke hadde noen sterk gren igjen, ingen herskers stav. Dette er en klagesang, som skal være en klagesang.
Og der er en Ild udgangen af en Kjep, (af de stærke) Qviste derpaa, som fortærede dets Frugt, at der er ikke en stærk Kjep (mere) paa det til et Spiir til at herske; det er et Klagemaal og skal være til et Klagemaal.
And fire is gone out of a rod of her branches, which hath devoured her fruit, so that she hath no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
Og en ild er gått ut fra en av hennes stenger, som har fortært hennes frukt, slik at hun ikke har noen sterk stang til å være et septer for å herske. Dette er en klagesang, og den skal brukes til klagesang.
And fire has gone out from a rod of her branches, which has devoured her fruit, so that she has no strong rod to be a scepter to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And fire is gone out of a rod of her branches, which hath devoured her fruit, so that she hath no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
Illen har gått ut av stengene på dens grener, den har fortært dens frukt, slik at ingen sterk stang er igjen til å bli et spir for å herske. Dette er en klagesang, og skal være en klagesang.
Og ild går ut fra en av dens greiner, dens frukt er fortært, og den har ingen sterk grein—ikke et septer til å herske, dette er en klagesang, og det er en klagesang!
Og ild har gått ut fra stengene av dens grener; den har fortært dens frukt, slik at den ikke har noen sterke stenger igjen til en herskerstav. Dette er en klagesang, og det skal være en klagesang.
Og ild har gått ut fra hennes stang, forårsaker ødeleggelsen av hennes greiner, slik at det ikke er noen sterk stang i henne til å være herskerens myndighetsstav. Dette er en klagesang, og det var for en klagesang.
And fire is gone out of the rods of its branches, it hath devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And fire is gone out of a rod of her branches, which hath devoured her fruit, so that she hath no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And there is a fyre gone out of hir stalkes, which hath bret vp hir braunches and hir frute: so that she hath no mo stronge stalkes, to be staues for officers. This is a piteous and miserable thinge.
And fire is gone out of a rod of her branches, which hath deuoured her fruite, so that she hath no strong rod to be a scepter to rule: this is a lamentation and shalbe for a lamentation.
And there is a fire gone out of the rodde of her brauches, it hath deuoured her fruite, so that she hath no strong rodde for a scepter to rule: This is a lamentation, and shalbe for a lamentation.
And fire is gone out of a rod of her branches, [which] hath devoured her fruit, so that she hath no strong rod [to be] a sceptre to rule. This [is] a lamentation, and shall be for a lamentation.
Fire is gone out of the rods of its branches, it has devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a scepter to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And go forth doth fire from a rod of its boughs, Its fruit it hath devoured, And it hath no rod of strength -- a sceptre to rule, Lamentation it `is' -- and it is for a lamentation!'
And fire is gone out of the rods of its branches, it hath devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And fire is gone out of the rods of its branches, it hath devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a sceptre to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
And fire has gone out from her rod, causing the destruction of her branches, so that there is no strong rod in her to be the ruler's rod of authority. This is a song of grief, and it was for a song of grief.
Fire is gone out of the rods of its branches, it has devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a scepter to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.
A fire has gone out from its branch; it has consumed its shoot and its fruit. No strong branch was left in it, nor a scepter to rule.’ This is a lament song, and has become a lament song.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Hun fikk sterke staver, til septer for herskere. Hennes vekst ruvet over de tette grenene, og den ble synlig i sin høyde, med mange grener.
12Men hun ble rykket opp i vrede og kastet til jorden. Østavinden tørket ut frukten hennes. Grenene ble brukket av og tørket inn, staven som var hennes styrke; ild fortærte den.
13Nå er hun plantet i ørkenen, i et land med tørke og tørst.
10For den befestede byen står øde, et forlatt bosted, øde som ørkenen. Der beiter kalven, der legger den seg, og den gnager ned grenene.
11Når grenene tørker inn, blir de brukket; kvinner kommer og brenner dem. For dette er et folk uten forståelse; derfor vil han som skapte dem, ikke vise dem barmhjertighet, og han som formet dem, vil ikke vise dem nåde.
7Min vinranke har den gjort til øde, mitt fikentre til en stubbe. Den har ribbet det helt nakent og kastet det fra seg; greinene står hvite.
8Klag som en jomfru, kledd i sekkestrie, over sin ungdoms brudgom.
12Fremmede, de grusomme blant folkene, hugget det ned og lot det ligge. På fjellene og i alle daler falt grenene, og skuddene ble brutt i alle landets bekkefar. Alle jordens folk gikk bort fra dets skygge og forlot det.
11Fjellene ble dekket av dens skygge, og dens grener var som de mektige sedrene.
12Den strakte sine grener ut til havet, sine skudd til elven.
5Se, da det var helt, ble det ikke brukt til arbeid. Hvor mye mindre når ilden har fortært det og det er svidd! Skulle det så kunne brukes til arbeid?
6Derfor sier Herren Gud: Som vintreet blant skogens trær, som jeg har gitt til ilden som brensel, slik overgir jeg innbyggerne i Jerusalem.
9Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
12Vinstokken er tørket bort, og fikentreet visnet; granatepletreet, ja, daddelpalmen og epletreet – alle markens trær er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskene.
9Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på høydene, slik de ble forlatt for israelittene; og det blir øde.
16Nedenfra tørker røttene hans inn, og ovenfra visner grenene hans.
16Et grønt oliventre, vakkert i frukt og form—slik kalte Herren deg. Ved lyden av en mektig larm tente han ild på det, og dets greiner ble brutt.
1Åpne dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer.
2Klag, sypress, for sedertreet er falt; de mektige er ødelagt. Jamre dere, Basjans eiker, for den tette skogen er hogd ned.
18Ved Herren over hærskarenes vrede blir landet svidd, og folket blir som brensel for ilden; ingen sparer sin bror.
19Til deg, Herre, roper jeg, for ild har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle markens trær.
18Prakten i hans skog og i hans fruktbare mark skal han gjøre ende på, både sjel og kropp; det skal være som når en syk tæres bort.
5For før høsten, når blomstringen er til ende og blomsten blir til modnende drue, da skal han kutte av rankene med beskjæringsknivene og ta bort skuddene og skjære dem av.
9Si: Så sier Herren Gud: Vil den trives? Vil ikke han rive opp røttene, skjære av frukten og la den tørke så alle spirende skudd visner? Det trengs verken sterk arm eller mye folk for å dra den opp fra røttene.
12Nå vil jeg avsløre hennes skam for øynene på hennes elskere, og ingen skal redde henne ut av min hånd.
16Ta vare på stammen som din høyre hånd plantet, på sønnen du gjorde sterk for deg.
14Jeg vil holde dere til regnskap etter frukten av deres gjerninger, sier Herren. Jeg vil tenne ild i hennes skog, og den skal fortære alt omkring den.
8For Hesjbons marker visner, vinranken i Sibma. Folkeslagenes herrer har slått dens utvalgte skudd; de nådde helt til Jaser, forvillet seg ut i ørkenen. Dens skudd ble spredt, de gikk over havet.
9Derfor vil jeg gråte med Jasers gråt over vinranken i Sibma; med mine tårer vil jeg gjennomvåte deg, Hesjbon og Elale. For over din sommerfrukt og din høst har ropet falt.
13Jeg skal samle dem inn, sier Herren. Det er ingen druer på vintreet og ingen fiken på fikentreet, og bladet er visnet. Det jeg ga dem, går fra dem.
26Hun skal sukke og sørge ved sine porter; ribbet for alt skal hun sette seg på bakken.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og vintreet ikke gir frukt, selv om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, selv om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, som en hage uten vann.
7Jeg kaller fram ødeleggere mot deg, hver med sine våpen. De skal hogge ned de beste sedrene dine og kaste dem i ilden.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
11Volden har reist seg og blitt til en ondskapens stav. Ingen av dem blir igjen – verken av mengden eller av rikdommen – og ingen storhet blant dem.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler. Judas byer vil jeg gjøre til øde, uten noen som bor der.
12Slå dere for brystet i sorg over de herlige markene, over den fruktbare vinranken.
14Etter vokternes beslutning er ordet, og etter de helliges påbud er saken, for at de levende skal lære at Den Høyeste råder over menneskers rike; han gir det til hvem han vil og setter selv den ringeste av mennesker over det.
24Derfor, slik halm blir fortært av ild og tørt gress faller sammen i flammen, skal deres rot råtne, og blomsten deres virvle bort som støv. For de har forkastet Herrens, Allhærs Guds, lov og foraktet ordet fra Israels Hellige.
17Såkornet råtner under jordklumpene; lagerhusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet er tørket inn.
17Sørg over ham, alle rundt ham, og alle som kjenner navnet hans! Si: «Hvordan er styrkens stav brutt, den herlige staven?»
14for at ingen trær ved vannet skal heve seg i høyden, ingen skal sette toppen blant skyene, og ingen av de velvannede trærne skal stå over dem i høyde. For alle er de gitt over til døden, til underverdenens land, midt blant menneskene, til dem som går ned i graven.
6Jeg gjør den til ødemark; den skal verken beskjæres eller hakkes, og det skal vokse opp torner og tistler. Jeg befaler også skyene at de ikke skal la regn falle over den.
9Hennes porter sank i jorden; han har ødelagt og knust hennes bjelker og bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene; det finnes ingen lov. Også hennes profeter finner ikke noe syn fra Herren.
6Sverdet skal herje i byene hans, det skal gjøre ende på portbommene, og det skal fortære på grunn av deres planer.
12Folkene blir som kalk som brennes, som nedhugde torner som antennes i ilden.
9Hun som fødte sju, visnet bort; hun ga opp ånden. Solen hennes gikk ned mens det ennå var dag. Hun ble til skamme og fornedret. Resten av dem gir jeg til sverdet foran fiendene, sier Herren.
17Og i alle vingårder blir det klagesang, for jeg går gjennom midt iblant dere, sier Herren.
1En kvist skal skyte fra Isais stubbe, et skudd fra hans røtter skal bære frukt.