Lukas 14:18
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå ut og se på det. Vær så snill å holde meg unnskyldt.
«Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’»
Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke mark, og jeg må nødvendigvis gå for å se på det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en gård, og jeg må gå for å se på den; jeg ber deg, ha meg fritatt.'
Og de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et stykke land og må gå og se på det; jeg ber deg, unnskyld meg.
Men alle begynte straks å unnskylde seg. Den første sa, ‘Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se på den. Vær så snill å unnskylde meg.’
Men de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se det; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men alle som en begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en jord, og jeg må gå ut og se på den; jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Men de begynte unnskyldning etter unnskyldning. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker, og jeg må ut og se på den. Jeg ber deg, unnskyld meg.
Alle fant unnskyldninger. Den første sa: 'Jeg har kjøpt en tomt, og jeg må gå og se på den. Unnskyld meg, jeg ber deg.'
Men alle begynte straks å komme med unnskyldninger. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg, la meg være unnskyldt.’
Men alle begynte straks å komme med unnskyldninger. Den første sa til ham: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke, og jeg må gå og se på det. Jeg ber deg, la meg være unnskyldt.’
Men alle begynte å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en gård, og jeg må gå og se den. Jeg ber deg, tillat meg å være unnskyldt.'
But they all alike began to make excuses. The first said, ‘I have bought a field, and I must go and see it. Please excuse me.’
Men de begynte alle som en å unnskylde seg. Den første sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.'
Og de begyndte alle strax at undskylde sig. Den Første sagde til ham: Jeg haver kjøbt en Ager og haver fornøden at gaae ud og see den; jeg beder dig, hav mig undskyldt.
And they all with one consent began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa: Jeg har kjøpt en åker og må gå ut for å se på den. Jeg ber deg unnskylde meg.
And they all with one accord began to make excuses. The first said to him, I have bought a piece of ground, and I must go and see it: I ask you to have me excused.
And they all with one consent began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.
Men alle begynte å unnskylde seg. En sa til ham: 'Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå og se den. Vær så snill å unnskylde meg.'
Men de begynte alle å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker, og jeg må gå ut og se på den. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.
Og de begynte alle som én å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en mark, og jeg må gå ut og se den; jeg ber deg unnskylde meg.
Og de ga alle unnskyldninger for hvorfor de ikke kunne komme. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt et nytt jorde, og jeg må gå for å se det; jeg beklager at jeg ikke kan komme.
And they all atonce begane to make excuse. The fyrst sayd vnto him: I have bought a ferme and I must nedes goo and se it I praye the have me excused.
And they begane all together to excuse the selues one after another: The first saide vnto hi: I haue bought a ferme, and I must nedes go forth and se it, I praye ye haue me excused.
But they all with one mind beganne to make excuse: The first saide vnto him, I haue bought a farme, and I must needes goe out and see it: I pray thee, haue me excused.
And they all at once began to make excuse. The first sayde vnto hym: I haue bought a farme, & I must needes go & see it, I pray thee haue me excused.
‹And they all with one› [consent] ‹began to make excuse. The first said unto him, I have bought a piece of ground, and I must needs go and see it: I pray thee have me excused.›
They all as one began to make excuses. "The first said to him, 'I have bought a field, and I must go and see it. Please have me excused.'
`And they began with one consent all to excuse themselves: The first said to him, A field I bought, and I have need to go forth and see it; I beg of thee, have me excused.
And they all with one `consent' began to make excuse. The first said unto him, I have bought a field, and I must needs go out and see it; I pray thee have me excused.
And they all with one [consent] began to make excuse. The first said unto him, I have bought a field, and I must needs go out and see it; I pray thee have me excused.
And they all gave reasons why they were not able to come. The first said to him, I have got a new field, and it is necessary for me to go and see it: I am full of regret that I am unable to come.
They all as one began to make excuses. "The first said to him, 'I have bought a field, and I must go and see it. Please have me excused.'
But one after another they all began to make excuses. The first said to him,‘I have bought a field, and I must go out and see it. Please excuse me.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og går nå for å prøve dem. Jeg ber deg, ha meg unnskyldt.’
20En tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, og derfor kan jeg ikke komme.’
21Tjeneren kom tilbake og fortalte sin herre dette. Da ble husbonden sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og smale veier, og før hit de fattige, uføre, lamme og blinde.’
22‘Herre,’ sa tjeneren, ‘det er gjort som du befalte, men det er fortsatt plass.’
23Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og langs gjerdene, og nød folk til å komme, så huset mitt blir fullt.’
24‘For jeg sier dere: Ingen av de mennene som var invitert, skal smake mitt måltid.’»
25Store folkemengder fulgte ham. Han vendte seg og sa til dem:
16Han sa til ham: «En mann gjorde i stand et stort gjestebud og inviterte mange.
17Da tiden for måltidet kom, sendte han tjeneren sin for å si til de innbudne: ‘Kom, for nå er alt ferdig.’
3Han sendte tjenerne sine for å kalle de innbudte til bryllupsfesten, men de ville ikke komme.
4Igjen sendte han andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand måltidet mitt; oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupsfesten!
5Men de brydde seg ikke og gikk bort, en til sin egen åker, en annen til forretningen sin.
7Til gjestene fortalte han en lignelse; han la merke til hvordan de valgte de fremste plassene, og han sa til dem:
8Da sa han til tjenerne sine: Bryllupsfesten står ferdig, men de innbudte var ikke verdige.
9Gå derfor ut til veikryssene og innby alle dere finner, til bryllupsfesten.
10Tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.
11Men da kongen kom inn for å se gjestene, fikk han øye på en mann som ikke var kledd i bryllupsklær.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, satte et gjerde rundt den, gravde ut et kar for vinpressen, bygde et vakttårn, leide den ut til vinbønder og dro utenlands.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å få sin del av frukten fra vingården.
28Hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: Min sønn, gå og arbeid i vingården i dag!
29Han svarte: Jeg vil ikke. Men senere angret han og gikk.
30Så gikk faren til den andre og sa det samme. Han svarte: Ja, herre! – men han gikk ikke.
5Han kalte så til seg hver enkelt av dem som skyldte sin herre noe. Til den første sa han: Hvor mye skylder du min herre?
18Men han som hadde fått ett, gikk bort og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
61En annen sa også: Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få ta farvel med dem hjemme.
9Så begynte han å fortelle folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård, leide den bort til forpaktere og var borte lenge.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for at de skulle gi ham noe av frukten fra vingården. Men forpakterne slo ham og sendte ham tomhendt bort.
7og han der inne svarer: Gjør meg ikke bry! Døren er allerede stengt, og barna mine ligger i sengen sammen med meg. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe,
7Hvem av dere som har en tjener som pløyer eller gjeter, sier til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks og sett deg til bords?
8Vil han ikke heller si: Gjør i stand så jeg kan spise, og bind kjortelen om deg og tjen meg til jeg har spist og drukket. Etterpå kan du selv spise og drikke.
12Han sa: «En mann av høy ætt dro til et land langt borte for å få seg kongemakt og komme tilbake.
10Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. De som var ferdige, gikk inn med ham til bryllupet, og døren ble stengt.
59Til en annen sa han: Følg meg! Men han sa: Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.
4Han sa til dem: Gå også dere til vingården, så skal jeg gi dere det som er rett.
6Ved den ellevte time gikk han ut og fant noen andre som sto der arbeidsløse, og han sa til dem: Hvorfor har dere stått her arbeidsløse hele dagen?
7De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere til vingården, så skal dere få det som er rett.
12Han sa også til ham som hadde invitert ham: «Når du holder lunsj eller middag, inviter ikke vennene dine, heller ikke brødrene dine, slektningene dine eller rike naboer, så ikke også de inviterer deg igjen og det blir deg til gjengjeld.
26Han ropte til seg en av tjenerne og spurte hva som var på ferde.
1For himmelriket er lik en jordeier som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin.
2Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem til vingården sin.
33Hør en annen lignelse: En jordeier plantet en vingård. Han satte gjerde rundt den, hogg ut en vinpresse og bygde et tårn. Så leide han den ut til vinbønder og reiste bort.
34Da tiden for frukten nærmet seg, sendte han tjenerne sine til vinbøndene for å hente frukten.
21En annen av disiplene sa til ham: «Herre, la meg først gå og begrave min far.»
6Hvem er den mannen som har plantet en vingård og ennå ikke tatt frukten av den? Han skal gå og vende tilbake til huset sitt, ellers kunne han dø i krigen, og en annen begynne å ta frukten av den.
14For det er som når en mann skulle reise utenlands: Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem sine eiendeler.
29Medtjeneren falt ned for ham og bønnfalt: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.
23Derfor kan himmelriket lignes med en konge som ville gjøre opp regnskap med tjenerne sine.
24Da han begynte oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter.
17Han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? For jeg har ikke noe sted å samle avlingen min.
9Da kommer han som har invitert både deg og ham og sier: ‘Gi denne plassen til ham!’ Da må du med skam begynne å ta den nederste plassen.