Nehemja 2:3
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke se bedrøvet ut, når byen der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: Le kongen for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger øde, og portene der er brent med ild?
Jeg svarte kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen hvor mine forfedres graver ligger, er ødelagt og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
But I said to the king, "May the king live forever! Why should my face not be sad when the city where my ancestors are buried lies in ruins and its gates have been destroyed by fire?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?
Og jeg sagde til Kongen: Kongen leve evindelig! hvorfor skulde jeg ikke see ilde ud, da den Stad, (i hvilken) mine Fædres Begravelsers Huus er, (ligger) øde, og dens Porte ere fortærede med Ild?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet hvor mine forfedres graver ligger, ligger i ruiner, og portene er ødelagt av ild?
And said to the king, Let the king live forever. Why should my face not be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: 'Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen, stedet der mine forfedres graver er, ligger i ruiner og portene er brent opp?'
Og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner og dens porter er brent opp?
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
& sayde vnto the kynge: God saue the kynges life for euer, shulde I not loke sadly? the cite of my fathers buryall lyeth wayest, & the portes therof are consumed wt the fyre.
And I said to the King, God saue the King for euer: why should not my countenance be sad, when the citie & house of the sepulchres of my fathers lieth waste, and the gates thereof are deuoured with fire?
And sayde vnto the king, God saue the king for euer: Howe shoulde I not loke sadly, when the citie and place of my fathers burials lye waste, and the gates therof are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, [lieth] waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, Let the king live forever: why should not my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and the gates of it are consumed with fire?
and say to the king, `Let the king to the age live! wherefore should not my face be sad, when the city, the place of the graves of my fathers, `is' a waste, and its gates have been consumed with fire?'
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And said to the king, May the king be living for ever: is it not natural for my face to be sad, when the town, the place where the bodies of my fathers are at rest, has been made waste and its doorways burned with fire?
I said to the king, "Let the king live forever! Why shouldn't my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates have been consumed with fire?"
I replied to the king,“O king, live forever! Why would I not appear dejected when the city with the graves of my ancestors lies desolate and its gates destroyed by fire?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1I måneden Nisan, i det tjuende året til kong Artaxerxes, da vinen ble satt fram for ham, tok jeg vinen og gav den til kongen. Jeg hadde ikke tidligere vist meg trist i hans nærvær.
2Da sa kongen til meg: Hvorfor ser ansiktet ditt så trist ut når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertesorg. Da ble jeg svært redd.
4Da sa kongen til meg: Hva er det du ber om? Da ba jeg til himmelens Gud.
5Og jeg sa til kongen: Hvis det er godt i kongens øyne, og om din tjener har funnet velvilje hos deg, så send meg til Juda, til byen der mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.
6Kongen, mens dronningen satt ved hans side, spurte meg: Hvor lenge vil reisen din vare, og når kommer du tilbake? Det behaget kongen å sende meg, og jeg satte en tid for ham.
7Jeg sa også til kongen: Hvis det er godt i kongens øyne, la det gis meg brev til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat, så de lar meg passere til jeg kommer til Juda.
8Og et brev til Asaf, forvalteren av kongens skog, så han gir meg tømmer til bjelker til portene i festningen ved tempelet, til bymuren og til huset jeg skal bo i. Kongen gav meg det, fordi min Guds gode hånd var over meg.
9Jeg kom så til stattholderne i provinsen Vest-Eufrat og gav dem kongens brev. Kongen hadde også sendt med meg hærførere og ryttere.
10Da Sanballat horonitten og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, hørte det, ble de svært misfornøyde, fordi det var kommet en mann for å søke det som var til gagn for Israels barn.
11Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene hennes er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
5Og jeg sa: Å, HERRE, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.
15Jeg fortsatte oppover dalen om natten og inspiserte muren. Så vendte jeg om, gikk inn igjen gjennom Dalporten og kom tilbake.
16Myndighetene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Verken jødene, prestene, stormennene, embetsmennene eller de øvrige som skulle gjøre arbeidet, hadde jeg til da fortalt noe.
17Jeg sa til dem: Dere ser den nøden vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
18Jeg fortalte dem også om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge! Og de styrket hendene sine til dette gode verket.
12La kongen få vite at jødene som kom opp fra deg til oss, er kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, de har fullført murene og reparert grunnvollene.
13La det nå være kjent for kongen at dersom denne byen blir bygd opp og murene blir gjenreist, vil verken skatt, avgift eller toll bli betalt, og kongenes inntekter vil lide skade.
14Siden vi får vårt underhold fra palasset, og det ikke sømmer seg for oss å se kongens vanære, sender vi derfor dette og melder fra til kongen,
15for at det kan bli gjort granskning i krønikene til dine fedre. Da vil du finne i krønikene og få vite at denne byen er en opprørsk by, skadelig for konger og provinser, og at det fra eldgamle tider er blitt drevet opprør i den. Derfor ble denne byen lagt i ruiner.
16Vi gjør kongen kjent med at hvis denne byen blir bygd opp og murene blir fullført, vil du ikke ha noen del igjen i provinsen bortenfor Eufrat.
27Velsignet være Herren, våre fedres Gud, som la dette i kongens hjerte: å pryde Herrens hus som er i Jerusalem,
28og som viste miskunn mot meg for kongen og hans rådgivere og for alle kongens mektige stormenn. Jeg tok mot til meg, fordi Herren min Guds hånd var over meg, og jeg samlet ledere fra Israel til å dra opp sammen med meg.
10Dronningen kom, på grunn av ordene fra kongen og hans stormenn, inn i festsalen. Dronningen sa: Må kongen leve evig! La ikke tankene dine skremme deg, og la ikke ansiktet ditt blekne.
6For hvordan kan jeg holde ut å se den ulykken som vil ramme mitt folk? Hvordan kan jeg tåle å se min slekts undergang?
9For vi er slaver, men i vår trelldom har vår Gud ikke forlatt oss; han lot oss finne miskunn hos kongene i Persia, så vi fikk liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise ruinene og fikk en mur i Juda og i Jerusalem.
26da skal du si til dem: Jeg la min bønn fram for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
8La det bli kjent for kongen at vi dro til provinsen Juda, til Guds store hus. Det blir bygd med store steiner, og tømmer legges i murene. Arbeidet blir utført med iver, og det går godt under deres hender.
9Da spurte vi disse eldste og sa til dem: Hvem har gitt dere tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne bygningen?
13Jeg dro ut om natten gjennom Dalporten mot Dragekilden og Møkkporten. Jeg inspiserte Jerusalems murer som var brutt ned, og portene som var fortært av ild.
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss framgang; vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.
11Men jeg sa: «Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som meg kan gå inn i tempelet og bli i live? Jeg vil ikke gå inn.»
17Hør nå, vår Gud, din tjeners bønn og hans inderlige bønner! La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, for Herrens skyld.
18Min Gud, bøy ditt øre og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke på grunn av vår rettferdighet vi legger fram våre bønner for ditt ansikt, men på grunn av din store barmhjertighet.
6Men alt dette skjedde mens jeg ikke var i Jerusalem. I det trettiandre året til Artaxerxes, kongen av Babylon, dro jeg til kongen, og etter en tid ba jeg om og fikk tillatelse av kongen.
11Å, Herre, la ditt øre være lydhørt for din tjeners bønn og for dine tjeneres bønn, de som gjerne frykter ditt navn. La det lykkes for din tjener i dag, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen. Jeg var nemlig kongens munnskjenk.
2De slo seg sammen for å komme og angripe Jerusalem og skape forvirring der.
22Vær nøye så dere ikke forsømmer å gjøre dette; hvorfor skulle ellers skaden øke til skade for kongene?
3De sa til prestene i huset til Herren over hærskarene og til profetene: Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år?
12Mange av prestene og levittene og familieoverhodene, de gamle som hadde sett det første huset, gråt med høy røst da dette huset ble grunnlagt for øynene deres, mens mange andre løftet røsten i jubel og glede.
22For jeg skammet meg for å be kongen om hærstyrke og ryttere til å hjelpe oss mot fienden underveis, siden vi hadde sagt til kongen: Vår Guds hånd er til det gode over alle som søker ham, men hans kraft og vrede er over alle som forlater ham.
23Alt som ved påbud fra himmelens Gud skal gjøres for himmelens Guds hus, skal gjøres grundig, for hvorfor skulle vrede komme over kongens rike og hans sønner?
9De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: Kongen leve evig!
20«Men hør nå, jeg ber deg, min herre konge! La min bønn få komme fram for deg. Send meg ikke tilbake til skriveren Jonatans hus, så jeg ikke dør der.»
4Byen var vid og stor, men det var få folk i den, og husene var ennå ikke bygd.
12Men siden fedrene våre gjorde himmelens Gud vred, overga han dem i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babel, kaldeeren. Han rev dette huset ned, og folket førte han i eksil til Babel.
19Da sa folket til meg: Vil du ikke fortelle oss hva dette betyr for oss, siden du gjør dette?
7La arbeidet på dette Guds hus fortsette! Jødenes stattholder og jødenes eldste skal bygge dette Guds hus på dets plass.