Galaterbrevet 2:2
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men i enerom for dem som var ansett, for at jeg ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men i enerom for dem som var ansett, for at jeg ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene; men for dem som ble ansett for å være noe, la jeg det fram i enrum, for at jeg ikke skulle løpe – eller ha løpt – forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene; i enrum la jeg det også fram for de ansette, for at jeg ikke skulle løpe forgjeves eller ha løpt forgjeves.
Jeg dro opp på grunn av en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men i enerom for dem som var ansett, for at jeg ikke skulle løpe eller ha løpt forgjeves.
Og jeg dro opp etter en åpenbaring, og formidlet til dem det evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat til dem som var av rykte, for at jeg ikke skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring, og jeg la fram for dem evangeliet jeg forkynner blant folkene, spesielt for de betydningsfulle, for å unngå å ha løpt forgjeves.
Og jeg dro opp etter en åpenbaring, og delte med dem evangeliet jeg forkynner blant hednene i et privat møte med de ansett som viktige, for å unngå å løpe forgjeves.
Jeg dro opp som følge av en åpenbaring og la fram for dem, spesielt for lederne, evangeliet jeg forkynner blant ikke-jøder, for at jeg ikke skulle løpe eller ha løpt forgjeves.
Og jeg dro opp ved åpenbaring og forela dem det evangelium som jeg forkynner blant hedningene, men til de anselige talte jeg privat, for at jeg på noen måte ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
Jeg dro dit etter en åpenbaring, og la frem for dem det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, men spesielt i en privat samtale med dem som er ansett for å være ledere, for å sikre at jeg ikke løper, eller har løpt, forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem det evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat for dem av anseelse, for at jeg ikke skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og formidlet til dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men privat til dem med anseelse, for at jeg ikke skulle ha løpt, eller løpt, forgjeves.
Og jeg dro dit opp på grunn av en åpenbaring og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat overfor dem som var ansett, for at jeg ikke på noen måte skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.
Og jeg dro dit opp på grunn av en åpenbaring og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men privat overfor dem som var ansett, for at jeg ikke på noen måte skulle løpe eller hadde løpt forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men i det private for de som hadde anseelse, for at jeg ikke skulle løpe eller ha løpt forgjeves.
I went up because of a revelation and presented to them the gospel that I preach among the Gentiles, but I did this privately to those of reputation, so that I might ensure I was not running or had not run in vain.
Jeg dro opp etter en åpenbaring, og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene. Men jeg la det spesielt fram for dem som var ansett, for å være sikker på at jeg ikke løp, eller hadde løpt, forgjeves.
Men jeg drog op efter en Aabenbarelse og forelagde dem, men de Anseede i Særdeleshed, det Evangelium, som jeg prædiker iblandt Hedningerne, at jeg ikke skulde løbe eller have løbet forgjæves.
And I went up by revelation, and communicated unto them that gospel which I preach among the Gentiles, but privately to them which were of reputation, lest by any means I should run, or had run, in vain.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem evangeliet som jeg forkynte blant de ikke-jødiske folk, men privat til de som var anerkjent, for at jeg ikke skulle løpe, eller allerede hadde løpt, forgjeves.
And I went up by revelation and communicated to them the gospel which I preach among the Gentiles, but privately to those of reputation, lest by any means I should run, or had run, in vain.
Jeg dro opp ved en åpenbaring, og la fram for dem evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men privat, for dem som hadde respekt, av frykt for at jeg kanskje løp, eller hadde løpt, forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la frem for dem det gode budskapet som jeg forkynner blant folkene, og privat for de anselige, for at jeg ikke skulle løpe forgjeves eller ha løpt forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem evangeliet som jeg forkynner blant hedningene, men i hemmelighet for dem som hadde anseelse, for at jeg ikke skulle løpe, eller ha løpt, forgjeves.
Jeg dro opp etter en åpenbaring, og la frem for dem det gode budskapet jeg forkynte blant hedningene, men privat for dem som hadde et godt navn, for at det arbeidet jeg gjorde, ikke skulle være uten virkning.
Ye and I went vp by revelacion and comened with them of the Gospell which I preache amonge the gentyls: but apart with them which were couted chefe lest it shuld have bene thought yt I shuld runne or had runne in vayne.
But I wente vp by reuelacion, and commened with the of ye Gospell, which I preach amonge the Heythe: but specially with the which were in reputacion, lest I shulde runne or had runne in vayne.
And I went vp by reuelation, and declared vnto them that Gospel which I preach among the Gentiles, but particularly to them that were the chiefe, least by any meanes I should runne, or had runne in vaine:
I went vp also by reuelation, & I declared vnto them the Gospel which I preache among the gentiles: but priuately, with them which were the chiefe, lest by any meanes, I shoulde runne or had runne in vayne.
And I went up by revelation, and communicated unto them that gospel which I preach among the Gentiles, but privately to them which were of reputation, lest by any means I should run, or had run, in vain.
I went up by revelation, and I laid before them the Gospel which I preach among the Gentiles, but privately before those who were respected, for fear that I might be running, or had run, in vain.
and I went up by revelation, and did submit to them the good news that I preach among the nations, and privately to those esteemed, lest in vain I might run or did run;
And I went up by revelation; and I laid before them the gospel which I preach among the Gentiles but privately before them who were of repute, lest by any means I should be running, or had run, in vain.
And I went up by revelation; and I laid before them the gospel which I preach among the Gentiles but privately before them who were of repute, lest by any means I should be running, or had run, in vain.
And I went up by revelation; and I put before them the good news which I was preaching among the Gentiles, but privately before those who were of good name, so that the work which I was or had been doing might not be without effect.
I went up by revelation, and I laid before them the Good News which I preach among the Gentiles, but privately before those who were respected, for fear that I might be running, or had run, in vain.
I went there because of a revelation and presented to them the gospel that I preach among the Gentiles. But I did so only in a private meeting with the influential people, to make sure that I was not running– or had not run– in vain.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; jeg tok også Titus med.
3Men heller ikke Titus, som var med meg, han som var greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
4Det var på grunn av falske brødre som var ført inn ubemerket; de hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for å føre oss inn i trelldom.
16da han åpenbarte sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, rådførte jeg meg ikke straks med noe menneske;
17jeg dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; jeg dro til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus.
18Først etter tre år dro jeg opp til Jerusalem for å besøke Peter, og jeg ble hos ham i femten dager.
11Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangeliet som ble forkynt av meg, ikke er av menneskelig opphav.
12For jeg har verken fått det fra noe menneske eller blitt opplært i det, men ved åpenbaring fra Jesus Kristus.
13Dere har hørt om min ferd tidligere, i jødenes religion, hvordan jeg i overmål forfulgte Guds menighet og herjet den:
14Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter i alles påhør: Når du, som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?
5For jeg mener at jeg ikke på noen måte står tilbake for de aller fremste apostlene.
6Men fra dem som ble regnet for å være noe—hva de enn var, betyr ikke noe for meg; Gud gjør ikke forskjell på personer—de som ble regnet for å være noe, hadde ikke noe å legge til for min del.
7Tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik som evangeliet for de omskårne var betrodd Peter,
8for han som virket med kraft i Peter til aposteltjenesten blant de omskårne, han virket også med kraft i meg blant hedningene,
9og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble regnet som søyler, erkjente den nåden som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas høyrehånden til fellesskap, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10De ba oss bare om å huske de fattige, og det var jeg også ivrig etter å gjøre.
11Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
12For før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen.
1Det gagner meg ikke å rose meg. Likevel vil jeg komme inn på Herrens syner og åpenbaringer.
2Jeg kjenner et menneske i Kristus som for over fjorten år siden — om det var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke; Gud vet det — ble rykket opp til den tredje himmel.
18For jeg våger ikke å tale om noe annet enn det Kristus har virket gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, i ord og gjerning,
20Ja, jeg har satt meg fore å forkynne evangeliet der Kristus ikke var kjent, for at jeg ikke skulle bygge på en annens grunn.
16idet dere holder fram livets ord, så jeg kan få grunn til å glede meg på Kristi dag over at jeg ikke har løpt forgjeves eller arbeidet forgjeves.
1Dere vet selv, søsken, at vårt komme til dere ikke var forgjeves.
2Selv etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt skammelig behandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt i mye motstand.
17Har jeg utnyttet dere ved noen av dem jeg sendte til dere?
18Jeg ba Titus komme, og med ham sendte jeg en bror. Utnyttet Titus dere? Gikk ikke vi i den samme ånd? Gikk vi ikke i de samme spor?
14For om jeg har rost dere overfor ham, skammer jeg meg ikke; slik alt det vi sa til dere, var sant, slik har også vår ros, som jeg ga foran Titus, vist seg å være sann.
20Jeg har ikke holdt tilbake noe som var til gagn for dere, men har vist dere og lært dere, offentlig og fra hus til hus,
13Jeg vil at dere skal vite, brødre, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men hittil har vært hindret, for også blant dere å få noe frukt, som blant de andre hedningene.
1Jeg, brødre, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med glimrende tale eller visdom, da jeg forkynte for dere Guds vitnesbyrd.
2For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet.
3hvordan han ved en åpenbaring gjorde kjent for meg mysteriet (slik jeg før har skrevet i korte ordelag),
22Jeg var ikke personlig kjent for menighetene i Judea som er i Kristus;
6For selv om jeg skulle ønske å rose meg, vil jeg ikke være en dåre, for jeg ville si sannheten. Men jeg avstår, for at ingen skal tenke høyere om meg enn det han ser hos meg eller hører om meg.
11Jeg er bekymret for dere, at jeg kanskje har arbeidet forgjeves med dere.
7Har jeg gjort en urett ved å ydmyke meg selv for at dere skulle bli opphøyet, fordi jeg forkynte dere Guds evangelium uten betaling?
16for å forkynne evangeliet i områdene bortenfor dere, og ikke rose oss av det som ligger innenfor en annens arbeidsområde, det som ligger ferdig for oss.
15I denne tilliten hadde jeg tenkt å komme til dere først, for at dere skulle få en ny velsignelse,
16og reise via dere til Makedonia, og fra Makedonia komme tilbake til dere, og av dere bli fulgt videre på veien mot Judea.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke skal behøve å være frimodig når jeg er hos dere, med den tilliten jeg tenker å vise mot noen som mener om oss at vi vandrer etter kjødet.
6Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort oss gjeldende og vært til byrde.
9For dere husker, søsken, vårt slit og strev: Vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, mens vi forkynte Guds evangelium for dere.
11Enten det nå er jeg eller de andre: Slik forkynner vi, og slik kom dere til tro.
12Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, åpnet Herren en dør for meg.
17For Kristus sendte meg ikke for å døpe, men for å forkynne evangeliet — ikke med kløktige ord, så Kristi kors ikke skal tømmes for kraft.
12Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre, for å ta fra dem som søker en anledning, selve anledningen, slik at de i det de roser seg av, kan bli funnet å være som vi.
4Slik at vi ikke, hvis noen fra Makedonia kommer sammen med meg og finner dere uforberedt, skulle bli gjort til skamme på denne frimodige rosen vi har gitt – for ikke å si dere.
2og alle brødrene som er sammen med meg – til menighetene i Galatia:
7For for hans navns skyld dro de ut og tok ikke imot noe fra hedningene.