Jesaja 33:9
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir felt; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel kaster av seg frukten.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir felt; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel kaster av seg frukten.
Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
Landet sørger og visner. Libanon står med skam og er hugget ned. Saron er blitt som en ødemark, og Basan og Karmel kaster av seg sitt løv.
Landet sørger og visner bort; Libanon er skamfullt og visner, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel mister sine blader.
Jorden sørger og visner, Libanon skammer seg og blir felt. Sharon er som en ørken; Basan og Karmel rister av fruktene sine.
Jorden sørger og visner; Libanon er skammet og hogd ned; Sjaron er som en ørken; og Basan og Karmel gir ikke lenger frukt.
Landet sørger og visner bort, Libanon står beskjemmet og medtatt. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister.
Landet sørger og visner bort, Libanon har blitt til skam og er vissnet, Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister av seg løvet.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir hugget ned; Sharon er som en ødemark, og Bashan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Landet sørger og visner; Libanon skammer seg og visner bort, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel ryster seg.
The land mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withers. Sharon has become like a desert; Bashan and Carmel shake off their leaves.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og visner. Saron har blitt som en ørken; Basan og Karmel rister av løvet.
Landet sørger, er forsmægtet, Libanon er beskjæmmet, er afhugget; Saron er som en øde Mark, og Basan og Carmel er afrystet.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Jorden sørger og visner: Libanon skammer seg og blir felt: Sharon er som en ødemark; og Basan og Karmel kaster av seg sine frukter.
The earth mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withered; Sharon is like a wilderness, and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Landet sørger og visner; Libanon er bekymret og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel mister [sine blader].
Landet sørger og visner bort, Libanon skammer seg og visner. Saron er blitt som en ørken, og Bashan og Karmel skjelver.
Landet sørger og visner; Libanon er satt i forvirring og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel rister av sine blader.
Jorden sørger og visner bort; Libanon er til skamme og blir øde; Sharon er som Arabasletten; i Basan og Karmel faller bladene.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
the desolate earth is in heuynes. Libanus taketh it but for a sporte, that it is hewen downe: Saron is like a wyldernes: Basa & Charmel are turned vpside downe.
The earth mourneth & fainteth: Lebanon is ashamed, and hewen downe: Sharon is like a wildernes, and Bashan is shaken and Carmel.
The desolate earth is in heauinesse, Libanus is shamed and hewen downe, Saron is like a wildernesse, Basan and Charmel are spoyled of their fruites.
The earth mourneth [and] languisheth: Lebanon is ashamed [and] hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off [their fruits].
The land mourns and languishes; Lebanon is confounded and withers away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
Mourned, languished hath the land, Confounded hath been Lebanon, Withered hath been Sharon as a wilderness, And shaking are Bashan and Carmel.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off `their leaves'.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves] .
The earth is sorrowing and wasting away; Lebanon is put to shame and has become waste; Sharon is like the Arabah; and in Bashan and Carmel the leaves are falling.
The land mourns and languishes. Lebanon is confounded and withers away. Sharon is like a desert, and Bashan and Carmel are stripped bare.
The land dries up and withers away; the forest of Lebanon shrivels up and decays. Sharon is like the arid rift valley; Bashan and Carmel are parched.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Åkeren er lagt øde, landet sørger, for kornet er ødelagt; mosten er tørket bort, oljen svinner.
11Bli til skamme, dere bønder! Hyl, dere vingårdsarbeidere, over hvete og bygg, for høsten på marken er gått tapt.
12Vinstokken er tørket bort, og fikentreet visner; granatepletreet, også palmen og epletreet, ja, alle trærne på marken, er tørket inn, for gleden er tørket bort fra menneskenes barn.
1Åpne dine porter, Libanon, så ilden kan fortære dine sedertrær.
2Klag, du sypress, for sederen er falt; de mektige er ødelagt. Klag, dere Basans eiker, for den tette skogen er felt.
3Det lyder hyl fra hyrdene, for deres herlighet er ødelagt; det lyder brøl fra unge løver, for Jordans stolthet er ødelagt.
8Veiene ligger øde, veifareren er borte; han har brutt pakten, han har foraktet byene, han bryr seg ikke om noe menneske.
4Jorden sørger og visner, verden vansmekter og visner; de stolte blant jordens folk vansmekter.
4Han truer havet og tørker det ut, han tørker bort alle elvene; Basan visner, Karmel likeså, og Libanons blomsterprakt visner.
10Over fjellene vil jeg heve gråt og klage, og over beitene i ørkenen en sørgesang, fordi de er brent opp så ingen kan ferdes der; ingen hører lenger lyden av buskapen. Både himmelens fugler og dyrene er flyktet; de er borte.
3Derfor skal landet sørge, og alle som bor der skal visne, sammen med dyrene på marken og fuglene under himmelen; ja, også fiskene i havet skal tas bort.
2Den skal blomstre rikelig og juble med glede og sang. Libanons glans skal bli den gitt, Karmels og Sarons prakt. De skal se HERRENs herlighet og vår Guds prakt.
17Frøet råtner under jordklumpene sine; forrådshusene ligger øde, låvene bryter sammen, for kornet er tørket inn.
18Hvor dyrene stønner! Kveghjordene er rådville, for de har ikke beite; ja, saueflokkene lider nød.
19Herre, til deg roper jeg! For ilden har fortært ødemarkens beiter, og flammen har brent alle trærne på marken.
8For Hesjbons marker visner, og Sibmas vintre; folkeslagenes fyrster har brutt ned dens edleste ranker. De nådde helt til Jaser, de flakket gjennom ørkenen; hennes skudd strakte seg ut, de gikk over havet.
9Derfor vil jeg gråte over Sibmas vintre med Jasers gråt; jeg vil vanne dere med mine tårer, Hesjbon og Elale. For jubelen over din sommerfrukt og over din høst er falt.
10Gleden er tatt bort, og fryden fra den fruktbare mark; i vingårdene blir det verken sang eller rop. Tråkkerne tråkker ikke vin i pressene; jeg har gjort ende på høstjubelen.
17Om fikentreet ikke blomstrer og vintrærne ikke bærer frukt, om olivenens arbeid slår feil og markene ikke gir føde, om småfeet blir borte fra kveen og det ikke finnes storfe i båsene,
11De har gjort den øde, og øde ligger den og klager til meg; hele landet er lagt øde, fordi ingen tar det til hjertet.
28Jeg vil gjøre landet helt øde, og dens stolte kraft skal ta slutt; Israels fjell skal bli øde, så ingen ferdes der.
7Det har lagt min vinstokk øde og flådd barken av mitt fikentre; det gjorde det helt nakent og kastet det fra seg, grenene står hvite.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
13Nå er hun plantet i ødemarken, i et tørt og tørst land.
14Og ild gikk ut fra et av hennes skudd og fortærte frukten hennes, så hun ikke lenger har noen sterk stav som kan være et septer å herske med. Dette er en klagesang, og den skal brukes som en klagesang.
4Hvor lenge skal landet sørge og markens vekster visne på grunn av ondskapen til dem som bor der? Dyrene blir borte, og fuglene, fordi de sier: Han ser ikke vår ende.
8Ja, sypressene jubler over deg, og Libanons sedrer sier: Siden du ble lagt ned, har ingen hogger kommet opp mot oss.
15Så sier Herren Gud: Den dagen han gikk ned i dødsriket, lot jeg sorg lyde; jeg dekket til dypet for hans skyld og stanset dets strømmer, og de store vannene ble holdt tilbake. Jeg fikk Libanon til å sørge over ham, og alle markens trær sank i avmakt for hans skyld.
2Han sa: Herren brøler fra Sion, han lar sin røst lyde fra Jerusalem. Hyrdenes beitemarker skal sørge, og Karmels topp skal visne.
20Gå opp på Libanon og klag; løft din røst i Basan, og rop fra fjellpassene! For alle dine elskere er tilintetgjort.
12De skal klage over brystene, over de skjønne markene, over den fruktbare vinstokken.
13På mitt folks land skal det skyte opp torner og tistler, ja, over alle hus der man gledet seg, i den glade byen.
13Mot alle Libanons sedrer, de høye og opphøyde, og mot Basans eiker,
7Den nye vinen sørger, vintreet visner, alle de glade av hjertet sukker.
12Fremmede, de skrekkelige blant folkeslagene, har hogd deg ned og latt deg ligge. På fjellene og i alle dalene har dine grener falt, og dine grener er brukket ved alle landets elver; og alle jordens folk har gått bort fra din skygge og forlatt deg.
12og Herren har ført menneskene langt bort, og det blir en stor forlatthet midt i landet.
18og gjøre ende på herligheten i hans skog og hans fruktland, både sjel og kropp. De skal være som når en fanebærer segner.
13Slik skal det være midt i landet, blant folket: som når et oliventre ristes, som etterplukking når vinhøsten er over.
10For den befestede byen skal bli øde, boligen forlatt og ligge som en ørken; der skal kalven beite, der skal den legge seg, og den skal gnage på grenene.
29For dere skal skamme dere over eikene som dere har begjært, og rødme for hagene dere har valgt.
30For dere skal bli som en eik med visnende løv, og som en hage uten vann.
10Nå vil jeg reise meg, sier Herren; nå vil jeg bli opphøyet, nå vil jeg løfte meg.
9Den dagen skal hans befestede byer være som en forlatt grein og en øverste kvist, som de forlot på grunn av Israels barn, og det skal bli øde.
8Skal ikke landet skjelve for dette, og skal ikke alle som bor der, sørge? Det skal heve seg som en flom og bli oversvømt, som Nilen i Egypt.
13Men landet skal bli øde på grunn av dem som bor der, for frukten av deres gjerninger.
4Og den strålende skjønnheten som pryder hodet av den fete dalen, skal være en visnende blomst, som en tidlig frukt før sommeren; så snart den som ser den, får øye på den, sluker han den mens den ennå er i hånden.
17Er det ikke bare en liten stund, så skal Libanon bli til en fruktbar mark, og den fruktbare mark skal regnes som en skog?
17Og i alle vingårder skal det være klage, for jeg vil gå gjennom midt iblant deg, sier Herren.
34Han hogger ned krattet i skogen med jern, og Libanon faller for en mektig.
6Jeg vil legge den øde; den skal ikke beskjæres og ikke graves, men tistler og torner skal vokse opp. Jeg vil også befale skyene å ikke la det regne på den.