Jeremia 38:4
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen dø! For med slike ord svekker han motet hos krigsmennene som er igjen i denne byen, og hos hele folket. Denne mannen søker ikke dette folkets beste, men dets ulykke.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen dø! For med slike ord svekker han motet hos krigsmennene som er igjen i denne byen, og hos hele folket. Denne mannen søker ikke dette folkets beste, men dets ulykke.
Da sa stormennene til kongen: «La denne mannen bli dømt til døden! For han svekker stridsmotet hos mennene som er igjen i denne byen, og motet hos hele folket, når han taler slik til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, men ulykke.»
Da sa lederne til kongen: La denne mannen dø! For han svekker motet hos krigsmennene som er igjen i denne byen, og hos hele folket, ved å tale til dem som han gjør. Denne mannen søker ikke dette folkets fred, men ulykke.
Da sa stormennene til kongen: La denne mannen bli drept! For han svekker hendene på krigsmennene som er igjen i denne byen og hele folkets hender ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets vel, men dets ulykke.
Stormennene sa til kongen: 'Vi må få denne mannen drept, for han svekker moralen til de gjenværende krigerne i byen og hele folket, ved å si slike ting. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres undergang.'
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker krigernes hender som er igjen i denne byen, og hendene til hele folket ved å tale slike ord til dem. For denne mannen søker ikke folkets fred, men dets ulykke.
Derfor sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept; for han demper motet til de gjenværende soldatene i denne byen og hele folkets moral, ved å si slik til dem; for denne mannen ønsker ikke folkets beste, men vil dem skade.
Da sa lederne til kongen: La denne mann bli drept, for han svekker soldatene som er igjen i byen, og også alle folkets hender, ved å tale slik til dem. Han søker ikke folkets velstand, men deres ulykke.
Da sa lederne til kongen: «La oss drepe denne mannen, for han gjør soldatene og folket i byen motløse ved å si slike ting til dem. Denne mannen søker ikke folkets fred, men deres ulykke.»
Da sa fyrstene til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for på denne måten svekker han kampmoralen til krigerne som er igjen i denne byen, og også til hele folket, ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres ulykke.»
Derfor sa de ledende menn til kongen: 'Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker de krigsførendes styrke som er igjen i denne byen og alle folks hender ved sine ord; for han søker ikke dette folkets beste, men deres skade.'
Da sa fyrstene til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for på denne måten svekker han kampmoralen til krigerne som er igjen i denne byen, og også til hele folket, ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets beste, men deres ulykke.»
Da sa høvdingene til kongen: Denne mannen må dø, for han svekker kampmoralen til soldatene som er igjen i denne byen, og til hele folket, ved å si slike ord. For denne mannen søker ikke folkets fred, men deres undergang.
The officials said to the king, "This man must be put to death, because he is discouraging the soldiers who remain in the city and all the people by speaking these words to them. He is not seeking the welfare of this people, but only their harm."
Da sa lederne til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept. Han demoraliserer krigsmennene som er igjen i denne byen, og også folket, ved å si slike ting til dem. For denne mannen søker ikke folkets velferd, men deres ulykke.
da sagde Fyrsterne til Kongen: Lad dog denne Mand dræbe, thi paa denne Maade gjør han, at Krigsmændenes Hænder, deres, som ere overblevne i denne Stad, og alt Folkets Hænder synke, idet han taler saadanne Ord til dem; thi denne Mand søger ikke dette Folks Fred, men Ulykke.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli drept, for han svekker kampmoralen til de gjenværende soldatene og til alt folket ved å tale slike ord til dem. Denne mannen søker ikke folkets vel, men dets skade.
Therefore the princes said to the king, We beg you, let this man be put to death; for he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, by speaking such words to them; for this man does not seek the welfare of this people, but the harm.
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker kampånden hos krigerne som er igjen i denne byen, og hos hele folket, ved å tale slike ord til dem; for denne mannen søker ikke folkets beste, men deres skade.
Høvdingene sa til kongen: «Vi ber deg, la denne mannen bli henrettet, for han svekker krigernes hender som er igjen i denne byen, og hendene til alt folket, ved å tale til dem slike ord. For denne mannen søker ikke fred for folket, men deres ulykke.»
Da sa fyrstene til kongen: Vi ber deg, la denne mannen dø, for med sine ord svekker han hendene til krigerne som er igjen i denne byen, og hendene til alt folket, ved å tale slik til dem. For denne mannen søker ikke folkets velstand, men dets skade.
Da sa lederne til kongen: La denne mannen dø, for han vekker frykt hos soldatene som ennå er i byen, og hos folket, ved å si slike ting til dem. Denne mannen arbeider ikke for folkets vel, men til deres skade.
Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
The sayde the prynces vnto ye kynge: Syr, we besech you let this man be put to death, For thus he discorageth the hodes of the soudyers yt be in this cite, & the hodes of all the people, whe he speaketh soch wordes vnto the. This ma verely laboureth not for peace of ye people, but mischefe.
Therefore the Princes sayd vnto the King, We beseech you, let this man be put to death: for thus hee weakeneth the hands of the men of warre that remaine in this citie, and the hands of all the people, in speaking such wordes vnto them: for this man seeketh not the wealth of this people, but the hurt.
Then saide the princes vnto the kyng, Sir, we beseche you let this man be put to death: for thus he discourageth the handes of the souldiours that be in this citie, and the handes of all the people, when he speaketh such wordes vnto them: This man laboureth not for peace of the people, but mischiefe.
Therefore the princes said unto the king, We beseech thee, let this man be put to death: for thus he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the princes said to the king, Let this man, we pray you, be put to death; because he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words to them: for this man doesn't seek the welfare of this people, but the hurt.
And the heads say unto the king, `Let, we pray thee, this man be put to death, because that he is making feeble the hands of the men of war, who are left in this city, and the hands of all the people, by speaking unto them according to these words, for this man is not seeking for the peace of this people, but for its evil.'
Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the princes said unto the king, Let this man, we pray thee, be put to death; forasmuch as he weakeneth the hands of the men of war that remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words unto them: for this man seeketh not the welfare of this people, but the hurt.
Then the rulers said to the king, Let this man be put to death, because he is putting fear into the hearts of the men of war who are still in the town, and into the hearts of the people, by saying such things to them: this man is not working for the well-being of the people, but for their damage.
Then the princes said to the king, "Please let this man be put to death; because he weakens the hands of the men of war who remain in this city, and the hands of all the people, in speaking such words to them: for this man doesn't seek the welfare of this people, but the hurt."
So these officials said to the king,“This man must be put to death. For he is demoralizing the soldiers who are left in the city as well as all the other people there by these things he is saying. This man is not seeking to help these people but is trying to harm them.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Kongen Sidkia sa: Se, han er i deres hånd; for kongen står maktesløs mot dere.
11Da talte prestene og profetene til fyrstene og til hele folket og sa: Denne mannen fortjener døden; for han har profetert mot denne byen, slik dere har hørt med egne ører.
12Da sa Jeremia til alle fyrstene og til hele folket: HERREN har sendt meg for å profetere mot dette huset og mot denne byen alle de ordene dere har hørt.
24Da sa Sidkia til Jeremia: La ingen få vite om disse ordene, så skal du ikke dø.
25Men hvis fyrstene får høre at jeg har talt med deg, og de kommer til deg og sier: Fortell oss nå hva du sa til kongen, skjul det ikke for oss, så skal vi ikke drepe deg; og hva kongen sa til deg,
26da skal du si til dem: Jeg la fram min bønn for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
27Så kom alle fyrstene til Jeremia og spurte ham, og han svarte dem i samsvar med alle de ordene kongen hadde befalt. Da lot de ham være, for saken var ikke blitt kjent.
1Da Sjefatja, Mattans sønn, og Gedalja, Pasjhurs sønn, og Jukal, Sjelemjas sønn, og Pasjhur, Malkias sønn, hørte de ordene som Jeremia hadde talt til hele folket:
2Så sier Herren: Den som blir igjen i denne byen, skal dø for sverdet, av hungersnød og pest. Men den som går over til kaldeerne, skal leve; han skal berge livet som bytte og få leve.
3Så sier Herren: Denne byen skal visselig gis i hendene på hæren til kongen av Babylon; de skal ta den.
15Jeremia sa til Sidkia: Om jeg sier det til deg, vil du da ikke sikkert drepe meg? Og om jeg gir deg råd, vil du ikke høre på meg.
16Da sverget kong Sidkia i hemmelighet for Jeremia og sa: Så sant Herren lever, han som har gitt oss liv: Jeg skal ikke drepe deg og ikke gi deg i hendene på disse mennene som står deg etter livet.
17Da sa Jeremia til Sidkia: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Går du ut til fyrstene hos kongen av Babylon, skal du berge livet, og denne byen skal ikke bli brent ned; du skal leve, du og ditt hus.
18Men hvis du ikke går ut til fyrstene hos kongen av Babylon, skal denne byen gis i kaldeernes hånd; de skal brenne den ned med ild, og du skal ikke slippe unna deres hånd.
16Da sa fyrstene og hele folket til prestene og profetene: Denne mannen fortjener ikke døden; for han har talt til oss i HERRENS, vår Guds, navn.
12Til Sidkia, kongen i Juda, talte jeg også etter alle disse ordene og sa: Bøy nakken under åket til kongen av Babylon, tjen ham og folket hans, så skal dere leve.
13Hvorfor vil du og folket ditt dø ved sverd, sult og pest, slik Herren har talt mot det folket som ikke vil tjene kongen av Babylon?
3Men Baruk, sønn av Nerija, egger deg opp mot oss for å overgi oss i kaldeernes hånd, så de kan drepe oss og føre oss bort som fanger til Babylon.
7Og deretter, sier Herren, vil jeg gi Judas konge Sidkia, hans tjenere og folket, og alle som er igjen i denne byen etter pest, sverd og hungersnød, i hendene på Nebukadnesar, Babylons konge, i hendene på deres fiender og i hendene på dem som står dem etter livet. Han skal slå dem med sverdets egg; han skal ikke spare dem, ikke ha medynk og ikke vise nåde.
19Hvor er nå profetene deres, de som profeterte for dere og sa: Kongen av Babylon skal ikke komme mot dere eller mot dette landet?
20Så hør nå, jeg ber deg, min herre konge: La min bønn bli tatt imot. La meg slippe å bli sendt tilbake til skriveren Jonatans hus, så jeg ikke dør der.
8Da Jeremia var ferdig med å tale alt det HERREN hadde pålagt ham å si til hele folket, grep prestene og profetene og hele folket ham og sa: Du skal dø!
9Hvorfor har du profetert i HERRENS navn og sagt: Dette huset skal bli som Silo, og denne byen skal ligge øde uten innbygger? Og hele folket samlet seg mot Jeremia i HERRENS hus.
21Og Sidkia, kongen i Juda, og hans fyrster vil jeg gi i hendene på deres fiender og i hendene på dem som står dem etter livet, og i hendene på hæren til kongen av Babylon, som har trukket seg bort fra dere.
4Men hør Herrens ord, du Sidkia, konge i Juda: Så sier Herren om deg: Du skal ikke dø for sverdet.
6Da talte profeten Jeremia alle disse ordene til Sidkia, kongen i Juda, i Jerusalem.
9Min herre konge, disse mennene har handlet ondt i alt det de har gjort mot profeten Jeremia. De har kastet ham i brønnen, og der kommer han til å dø av sult, der hvor han er, for det finnes ikke mer brød i byen.
18Da sa de: Kom, la oss legge planer mot Jeremia, for loven skal ikke gå tapt for presten, heller ikke rådet for den vise eller ordet for profeten. Kom, la oss slå ham med tungen, og la oss ikke gi akt på noen av hans ord.
21Derfor, så sier Herren om mennene i Anatot, de som står deg etter livet og sier: Profeter ikke i Herrens navn, ellers dør du for vår hånd:
36Og nå, derfor, sier HERREN, Israels Gud, om denne byen som dere sier skal overgis i hendene på Babylons konge ved sverd, hungersnød og pest:
9Den som blir værende i denne byen, skal dø ved sverd, hungersnød og pest. Men den som går ut og overgir seg til kaldeerne som beleirer dere, skal få leve, og han skal få sitt liv som bytte.
2Spør, vi ber deg, Herren for oss; for Nebukadnesar, Babylons konge, fører krig mot oss. Kanskje Herren vil handle med oss etter alle sine undergjerninger, så han drar bort fra oss.
3Da sa Jeremia til dem: Slik skal dere si til Sidkia:
15La det bli gjort et søk i dine fedres opptegnelsesbok. Da vil du finne i opptegnelsesboken og vite at denne byen er en opprørsk by, skadelig for konger og provinser, og at de fra gammel tid har hisset til opprør der. Av den grunn ble denne byen ødelagt.
3For Sidkia, kongen av Juda, hadde satt ham i arrest og sagt: Hvorfor profeterer du og sier: Så sier HERREN: Se, jeg vil overgi denne byen i hendene på Babylons konge, og han skal innta den;
4For så sier Herren: Se, jeg gjør deg til en skrekk for deg selv og for alle dine venner. De skal falle for fiendenes sverd, og dine øyne skal se det. Hele Juda vil jeg overgi i Babylons konges hånd; han skal føre dem i fangenskap til Babylon og drepe dem med sverdet.
21Overgi derfor barna deres til hungersnød, og la deres blod flyte ved sverdets kraft. La konene deres miste sine barn og bli enker, la mennene deres bli drept, la de unge mennene deres bli hogd ned med sverd i krig.
22Se, alle kvinnene som er igjen i Judas konges hus, skal føres ut til fyrstene hos kongen av Babylon, og de kvinnene skal si: Dine venner har egget deg og fått overtaket på deg. Føttene dine er sunket i gjørme, og de har trukket seg tilbake.
17Hør ikke på dem! Tjen kongen av Babylon og lev! Hvorfor skulle denne byen bli lagt øde?
4Da svekket landets folk motet hos Judas folk og hindret dem i byggingen.
7Du har også utnevnt profeter til å forkynne om deg i Jerusalem og si: Det er en konge i Juda! Nå vil dette bli meldt til kongen. Så kom nå, la oss rådslå sammen.
10Da sa jeg: Å, Herre Gud! Sannelig, du har sterkt bedratt dette folket og Jerusalem da du sa: Dere skal ha fred – mens sverdet når helt til livet.
24Men Ahikam, Sjafans sønn, støttet Jeremia, så de ikke ga ham i folkets hånd for å drepe ham.
22Alle de bortførte fra Juda som er i Babylon skal bruke dem som forbannelsesord og si: «Må Herren gjøre deg lik Sedekia og Ahab, som Babylons konge brente i ilden.»
18Så ropte de med høy røst på hebraisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forvirre dem, så de kunne ta byen.
2Og når de sier til deg: Hvor skal vi gå? da skal du si til dem: Så sier Herren: Den som er bestemt til døden, til døden; den som er bestemt for sverdet, til sverdet; den som er bestemt for hungersnøden, til hungersnøden; den som er bestemt for fangenskapet, til fangenskapet.
6Der lot Babylons konge sønnene til Sidkia bli drept i Ribla for øynene hans; også alle Judas stormenn lot Babylons konge drepe.
3Kong Sidkia sendte Jukal, sønn av Sjelemja, og presten Sefanja, sønn av Maaseja, til profeten Jeremia og sa: Be nå til HERREN vår Gud for oss.
2Så sier Herren, Israels Gud: Gå og tal til Sidkia, kongen i Juda, og si til ham: Så sier Herren: Se, jeg vil overgi denne byen i hendene på kongen av Babylon, og han skal brenne den ned med ild.
17sendte kong Sidkia bud og tok ham ut. Kongen spurte ham i hemmelighet i huset sitt og sa: Er det noe ord fra HERREN? Og Jeremia sa: Det er: Du skal bli gitt i hendene til kongen av Babylon.