Jobs bok 3:11
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor åndet jeg ikke ut da jeg kom ut av mors liv?
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor åndet jeg ikke ut da jeg kom ut av mors liv?
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor kom jeg ut av mors liv og utåndet?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor kom jeg ikke ut av mors skjød og utåndet?
Hvorfor døde jeg ikke i morslivet? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av morsliv?
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av mors liv?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor ga jeg ikke opp ånden da jeg kom ut av livmoren?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor gav jeg ikke opp livet da jeg kom ut av magen?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor kom jeg ut av livmoren for å puste?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors livet, hvorfor gikk jeg ikke bort ved å forlate livmoren?
Hvorfor døde jeg ikke fra livmoren? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av magen?
Hvorfor døde jeg ikke allerede i livmoren? Hvorfor avla jeg ikke ånden da jeg kom ut?
Hvorfor døde jeg ikke fra livmoren? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av magen?
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen, kom ut av mors liv og gikk bort?
Why did I not die at birth, come out from the womb and expire?
Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen, kom ut av mors liv og gikk bort?
Hvorfor døde jeg (ikke) fra Moders Liv af? (hvorfor) udkom jeg af Livet og opgav (ikke strax) Aanden?
Why died I not from the womb? why did I not give up the ghost when I came out of the belly?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor oppgav jeg ikke ånden da jeg kom ut av magen?
Why did I not die from the womb? Why did I not expire when I came out of the belly?
"Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor ga jeg ikke opp ånden da min mor fødte meg?
Hvorfor døde jeg ikke fra livmoren? Hvorfor slapp jeg ut av magen og gispet?
Hvorfor døde jeg ikke fra mors liv? Hvorfor ga jeg ikke ånden opp da min mor fødte meg?
Hvorfor reiste ikke døden meg da jeg kom ut av min mors kropp, hvorfor tok jeg ikke mitt siste åndedrag da jeg kom ut?
Alas, why dyed I not in ye byrth? Why dyd not I perysh, as soone as I came out of my mothers wobe?
Why died I not in the birth? or why dyed I not, when I came out of the wombe?
Alas why died I not in the birth? why dyd not I perishe assoone as I came out of my mothers wombe?
¶ Why died I not from the womb? [why] did I [not] give up the ghost when I came out of the belly?
"Why didn't I die from the womb? Why didn't I give up the spirit when my mother bore me?
Why from the womb do I not die? From the belly I have come forth and gasp!
Why died I not from the womb? Why did I not give up the ghost when my mother bare me?
Why died I not from the womb? Why did I not give up the ghost when my mother bare me?
Why did death not take me when I came out of my mother's body, why did I not, when I came out, give up my last breath?
"Why didn't I die from the womb? Why didn't I give up the spirit when my mother bore me?
Job Wishes He Had Died at Birth“Why did I not die at birth, and why did I not expire as I came out of the womb?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Hvorfor tok knær imot meg? Og hvorfor fantes det bryster for meg å die?
13For da ville jeg nå ha ligget stille og vært i ro; jeg ville ha sovet – da hadde jeg funnet hvile,
18Hvorfor førte du meg da ut av mors liv? Å, om jeg hadde åndet ut, så ingen hadde sett meg!
19Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
9La skumringens stjerner bli mørke for den; la den se etter lys, men ikke finne det; la den heller ikke se dagens gry.
10For den lukket ikke dørene til min mors liv, og skjulte ikke sorgen for mine øyne.
17fordi han ikke drepte meg i morsliv, så min mor kunne blitt min grav og hennes morsliv vært evig svanger med meg.
18Hvorfor kom jeg ut av morsliv for å se strev og sorg, så mine dager skulle gå til grunne i skam?
16eller som et skjult, for tidlig født foster, hadde jeg ikke vært til, som spedbarn som aldri så lyset.
2Og Job tok til orde og sa:
3La den dagen gå til grunne da jeg ble født, og den natten det ble sagt: Det er blitt unnfanget et guttebarn.
14Forbannet være den dagen jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, må ikke velsignes.
14Hva skal jeg da gjøre når Gud reiser seg? Når han går meg i rette, hva skal jeg svare ham?
15Har ikke han som formet meg i mors liv også formet ham? Ble ikke vi begge dannet av den samme i mors liv?
16Hvis jeg har nektet de fattige det de ønsket, eller latt enkens øyne slukne;
9Men du er den som dro meg ut av mors liv; du gav meg tillit da jeg lå ved min mors bryst.
10Fra mors liv var jeg overlatt til deg; fra min mors mage er du min Gud.
6Fra jeg var i mors liv har du holdt meg oppe; du er den som tok meg ut av min mors liv. Min lovsang skal alltid være om deg.
15så min sjel heller velger kvelning, døden framfor livet.
16Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.
13Å, om du ville skjule meg i graven, holde meg skjult til din vrede er borte, sette meg en fast tid og så huske på meg!
5Se, med skyld ble jeg formet, og i synd ble jeg unnfanget av min mor.
11Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
12Er jeg havet eller et havuhyre, siden du setter vakt over meg?
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme barnet mitt, var det dødt. Men da jeg så nærmere på det om morgenen, var det ikke min sønn, som jeg hadde født.
1Min ånd er knust, mine dager er til ende; gravene står klare for meg.
10Jeg sa: Midt i mine dager må jeg gå til dødsrikets porter; jeg er berøvet resten av mine år.
11Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren, ja, Herren, i de levendes land; jeg skal ikke lenger skue mennesker blant dem som bor i verden.
21Og han sa: Naken kom jeg ut av mors liv, og naken skal jeg vende tilbake dit. Herren ga, og Herren tok; Herrens navn være lovet.
3Dødens bånd omsluttet meg, og dødsrikets smerter grep meg; jeg fant nød og sorg.
15Mitt legeme var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, kunstferdig vevd i jordens dyp.
3Så, Herre, ber jeg deg nå: Ta livet mitt fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
13For du har skapt mine innvoller; du har vevd meg i min mors liv.
21Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg sove i støvet; du skal lete etter meg i morgen, men jeg skal ikke være mer.
1Mennesket, født av kvinne, lever få dager og er fullt av uro.
11Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er det som venter meg, at jeg skulle forlenge livet mitt?
14Hvorfor tar jeg mitt kjøtt i tennene og legger mitt liv i min hånd?
5Ingen øye forbarmet seg over deg og gjorde noe av dette for deg av medlidenhet med deg. Nei, du ble kastet ut på åpen mark, til avsky for deg, den dagen du ble født.
18(For fra min ungdom av ble den farløse oppfostret hos meg som hos en far, og fra mors liv av har jeg ledet enken;)
3Om en mann får hundre barn og lever mange år, så dagene av hans liv blir mange, men han ikke fylles av det gode, og han heller ikke får en gravferd, da sier jeg: Et dødfødt barn har det bedre enn han.
23Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult, og som Gud har stengt inne?
15Og hvor er nå mitt håp? Mitt håp – hvem skal se det?
12La henne ikke bli som et dødfødt barn, der kjøttet er halvt bortspist når det kommer ut av mors liv.
22Han svarte: Mens barnet ennå levde, fastet og gråt jeg, for jeg sa: Hvem vet om Gud vil være meg nådig, så barnet kan få leve?
19Men denne kvinnens barn døde om natten, fordi hun lå over det.
8Hvem stengte sjøen inne med porter da den brøt fram, som om den kom ut av mors liv,
47Kom i hu hvor kort min tid er! Hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
29Er jeg skyldig, hvorfor strever jeg da forgjeves?