Jesaja 59:10
Vi famler som blinde langs muren, vi famler som uten øyne. Midt på dagen snubler vi som i skumringen; blant de friske er vi som døde.
Vi famler som blinde langs muren, vi famler som uten øyne. Midt på dagen snubler vi som i skumringen; blant de friske er vi som døde.
Vi famler langs veggen som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne; midt på dagen snubler vi som i natten, vi er som døde på øde steder.
Vi famler langs muren som blinde, vi famler som om vi ikke hadde øyne. Vi snubler ved høylys dag som i skumringen; blant de friske er vi som døde.
Vi famler langs veggen som blinde, vi famler som om vi ingen øyne hadde. Vi snubler ved høylys dag som i skumringen. Blant de friske er vi som døde.
Vi famler som blinde langs veggen; uten syn famler vi; vi snubler midt på lyse dagen som om det var skumring; blant de sterke er vi som døde.
Vi famler som blinde etter veggen, som de uten øyne famler vi; vi snubler ved høylys dag som om det var natt; i ødslige steder er vi som døde.
Vi famler etter muren som blinde folk, og famler som om vi ikke hadde øyne: vi snubler ved middagstid som i natten; vi er i øde steder som døde mennesker.
Vi famler som blinde etter en vegg, ja, som uten øyne; vi snubler ved middagstid som i skumring, vi er som døde i dystre steder.
Vi famler etter veggen som blinde, vi famler som de uten øyne. Vi snubler midt på dagen som i tussmørke, blant de sterke er vi som døde.
Vi famler etter veggen som blinde, og famler som om vi ikke hadde øyne; vi snubler ved midt på dagen som i skumring; blant de sterke er vi som døde.
Som blinde famler vi etter muren, og vi famler slik at det synes vi mangler øyne; vi snubler midt på dagen som om det var natt, og vi oppholder oss i øde områder som døde mennesker.
Vi famler etter veggen som blinde, og famler som om vi ikke hadde øyne; vi snubler ved midt på dagen som i skumring; blant de sterke er vi som døde.
Vi famler som blinde langs veggen, som om vi ikke hadde øyne. Vi snubler midt på dagen som om det var natt, blant de sterke er vi som døde.
We grope along the wall like the blind; we grope as if we had no eyes. At midday, we stumble as if it were twilight; among the strong, we are like the dead.
Vi famler som blinde langs veggen, og vi føler oss frem som de uten øyne. Vi snubler ved høylys dag som om det var skumring; blant de som er kraftige, er vi som døde.
Vi føle os for som de Blinde efter en Væg, ja, vi føle os for som de, der have ingen Øine; vi støde os om Middagen som i Tusmørket, vi ere i stinkende Steder som de Døde.
We grope for the wall like the blind, and we grope as if we had no eyes: we stumble at noonday as in the night; we are in desolate places as dead men.
Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi ikke hadde øyne: vi snubler midt på dagen som i nattemørket; vi er som døde blant levende.
We grope for the wall like the blind, and we grope as if we had no eyes: we stumble at noon as in the night; we are in desolate places like dead men.
We grope for the wall like the blind, and we grope as if we had no eyes: we stumble at noonday as in the night; we are in desolate places as dead men.
Vi famler langs veggen som blinde; ja, vi famler som de uten øyne: vi snubler ved høylys dag som i skumring; blant de sterke er vi som døde.
Vi famler som blinde langs veggen, ja, som uten øyne famler vi; vi snubler ved høylys dag som om det var skumring, blant friske er vi som døde.
Vi famler som blinde langs veggen, ja, vi famler som om vi ikke hadde øyne; vi snubler midt på dagen som ved skumring, blant de sterke er vi som døde.
Vi går langs vår vei som blinde menn som famler etter veggen, som de uten øyne: vi snubler ved høylys dag som om det var kveld; vårt sted er i mørket som døde menn.
We grope like ye blynde vpon ye wall, we grope euen as one yt hath none eyes. We stomble at ye noone daye, as though it were toward night: in ye fallinge places, like men yt are half deed.
Wee grope for the wall like the blinde, and we grope as one without eyes: we stumble at the noone day as in the twilight: we are in solitarie places, as dead men.
We grope lyke the blinde vpon the wall, we grope euen as one that hath none eyes, we stumble at the noone day as though it were towarde night, in the falling places, lyke men that are halfe dead.
We grope for the wall like the blind, and we grope as if [we had] no eyes: we stumble at noonday as in the night; [we are] in desolate places as dead [men].
We grope for the wall like the blind; yes, we grope as those who have no eyes: we stumble at noonday as in the twilight; among those who are lusty we are as dead men.
We feel like the blind `for' the wall, Yea, as without eyes we feel, We have stumbled at noon as at twilight, In desolate places as the dead.
We grope for the wall like the blind; yea, we grope as they that have no eyes: we stumble at noonday as in the twilight; among them that are lusty we are as dead men.
We grope for the wall like the blind; yea, we grope as they that have no eyes: we stumble at noonday as in the twilight; among them that are lusty we are as dead men.
We go on our way, like blind men feeling for the wall, even like those who have no eyes: we are running against things in daylight as if it was evening; our place is in the dark like dead men.
We grope for the wall like the blind; yes, we grope as those who have no eyes: we stumble at noonday as in the twilight; among those who are lusty we are as dead men.
We grope along the wall like the blind, we grope like those who cannot see; we stumble at noontime as if it were evening. Though others are strong, we are like dead men.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Fredens vei kjenner de ikke, og det er ingen rett på deres stier. Stiene sine gjør de krokete; hver den som går der, kjenner ikke fred.
9Derfor er retten langt borte fra oss, og rettferd når oss ikke. Vi venter på lys, men se, mørke; på lysglans, men vi vandrer i mulm.
11Vi brummer alle som bjørner og kurrer som duer. Vi venter på rett, men den kommer ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
12For våre overtredelser er mange for deg, og våre synder vitner mot oss. Ja, våre overtredelser er hos oss, og våre misgjerninger kjenner vi.
14Om dagen møter de mørke, og midt på dagen famler de som om det var natt.
25De famler i mørke uten lys, og han lar dem rave som en drukken mann.
16Kronen er falt av vårt hode. Ve oss, for vi har syndet!
17Av dette er hjertet vårt blitt sykt; av alt dette er øynene våre blitt dunkle.
29Du skal famle ved høylys dag slik den blinde famler i mørket; på dine veier skal du ikke ha fremgang. Du skal bare være undertrykt og ranet alle dine dager, og ingen skal frelse deg.
17Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
18De jaktet på skrittene våre så vi ikke kunne gå i gatene; vår ende kom nær, dagene våre var fullført, for vår ende var kommet.
19Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; i fjellene jaget de oss, i ørkenen lå de på lur for oss.
19De urettferdiges vei er som det dype mørket; de vet ikke hva de snubler i.
22landet med tett mørke, som dypt mørke av dødsskygge, uten orden, hvor selv lyset er som mørke.
10Men den som vandrer om natten, snubler, fordi lyset ikke er i ham.
18Den dagen skal de døve høre ordene i bokrullen, og fra mulm og mørke skal de blindes øyne se.
16I mørket bryter de seg inn i hus; om dagen stenger de seg inne; de kjenner ikke lyset.
17For morgenen er for dem alle som dødsskygge; de er fortrolige med dødsskyggens redsler.
6Det er ingen som påkaller ditt navn, ingen som reiser seg for å holde fast ved deg. For du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss smelte bort i våre misgjerningers vold.
7Og nå, HERRE, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår pottemaker; vi er alle et verk av din hånd.
19Har du helt forkastet Juda? Vemmes din sjel ved Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes legedom? Vi venter på fred, men det kommer ikke noe godt; på en tid med legedom, men se—bare redsel.
19Hør, kvinner, Herrens ord, og la øret ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres klagesang, og hver kvinne sin venninne en sørgesang.
9For vi er jo fra i går og vet ingenting; som en skygge er våre dager på jorden.
19Lær oss hva vi skal si til ham; vi klarer ikke å legge saken fram på grunn av mørket.
27De ravet og vaklet som drukne, all deres klokskap sviktet.
16Jeg fører de blinde på en vei de ikke kjenner, jeg leder dem på stier de ikke kjenner. Mørket foran dem gjør jeg til lys og de ujevne stedene til jevn mark. Dette gjør jeg for dem, og jeg forlater dem ikke.
15Vi håpet på fred, men det var ikke noe godt; på en tid til legedom – og se, redsel!
9Våre tegn ser vi ikke; det er ikke lenger noen profet, og hos oss er det ingen som vet hvor lenge.
8Han har stengt min vei, så jeg ikke kommer forbi; over mine stier legger han mørke.
16Gi Herren, deres Gud, ære før det blir mørkt, før føttene deres snubler på skumringens fjell. Dere håper på lys, men han gjør det til dødsskygge og setter det til stummende mørke.
3Vi er blitt farløse, uten far; våre mødre er som enker.
6I mørke steder lot han meg sitte, som de døde fra gammel tid.
19Vårt hjerte har ikke vendt seg bort, våre skritt har ikke bøyd av fra din vei.
7Øyet mitt er blitt dunkelt av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.
22Deretter stirrer han ned mot jorden, og se: nød og mørke, angstfylt skumring. Han blir drevet inn i tett mørke.
5De puster oss i nakken, vi er utmattet og får ingen hvile.
9Vi skaffer oss vårt brød med livet som innsats, fordi sverdet truer i ørkenen.
15Ve dem som skjuler sin plan dypt for Herren, som gjør sine gjerninger i mørket og sier: «Hvem ser oss? Hvem kjenner oss?»
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg; mitt sukk er ikke skjult for deg.
3For fienden forfølger meg, han har knust mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørket som de som for lengst er døde.
10De som satt i mørke og dødsskygge, fanger i elendighet og jernlenker,
20Ja, Herrens dag er mørke og ikke lys, dypeste mørke, uten lysskjær.
20Høsten er forbi, sommeren er omme, men vi er ikke frelst.
23Han streifer omkring etter brød: «Hvor er det?» Han vet at mørkets dag er rett for hånden.
5For det er en dag med larm, nedtråkking og forvirring fra Herren, Allhærs Gud, i Synedalen: Muren brytes ned, og ropet stiger mot fjellet.
5De vet ikke, de forstår ikke; i mørket går de omkring. Alle jordens grunnvoller vakler.
18Dere døve, hør! Dere blinde, se opp og se!
14Slik ble retten drevet tilbake, og rettferdighet står langt borte. For sannhet snubler på torget, og ærlighet kan ikke komme fram.
2Han førte meg og lot meg gå i mørke, ikke i lys.
14Ved kveldstid—se, angst! Før morgenen er de borte. Dette er lodd for dem som røver oss, og del for dem som plyndrer oss.