Jesaja 57:10
På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: «Det er håpløst.» Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.
På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: «Det er håpløst.» Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.
Du ble trett på din lange vei, men du sa ikke: Det er håpløst. Du fant ny livskraft i dine hender; derfor ble du ikke motløs.
På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: Det er håpløst. Du fant livskraft i din hånd; derfor ble du ikke utmattet.
Du ble trætt av din lange vei, men sa ikke: Det er håplost! Du fant ny livskraft, derfor ble du ikke syk.
På grunn av din lange ferd ble du trett, men du sa ikke: “Det er nytteløst.” Du fant nytt håp i håndens kraft; derfor ble du ikke syk.
Du er trett av din store ferd, likevel sa du ikke: Det er håpløst; du fant liv i din hånd, derfor ble du ikke syknet.
Du er utmattet i storheten av dine veier; likevel sa du ikke, 'Det er ingen håp.' Du har funnet livet i dine hender; derfor ble du ikke bedrøvet.
Du anstrengte deg i din vei, men sa ikke: Det er forgjeves; du fant styrke i din vei, derfor ble du ikke syk.
Du ble trett av din mangeferde, men sa aldri: 'Det er uten nytte.' Du fant ny styrke og ble derfor ikke syk.
Du ble trett i din lange vei, men du sa ikke: Det er ingen håp; du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke bedrøvet.
Du er utmattet av din lange vei, men du sa ikke: 'Det finnes ingen håp'; du fant livets verk, og derfor ble du ikke bedrøvet.
Du ble trett i din lange vei, men du sa ikke: Det er ingen håp; du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke bedrøvet.
På grunn av din mange veier ble du trett, men du sa ikke: 'Det er håpløst.' Du fant ny styrke til din hånd, derfor ble du ikke syk.
You wearied yourself with your many ways, but you did not say, ‘It’s hopeless.’ You found renewal of your strength, and so you did not grow faint.
Av din lange vei er du blitt trette, men du sa ikke: 'Det nytter ikke.' Din hånd fant styrke; derfor ble du ikke syk.
Du bemøiede dig i din Veis Mangfoldighed, du sagde ikke: Det er forloret; du fandt din Haands Næring, derfor blev du ikke syg.
Thou art wearied in the greatness of thy way; yet saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
Du er sliten av det lange veien, men sa ikke, 'Det er ingen håp'; du fant livskraften din ved hånden: derfor var du ikke sorgfull.
You are wearied by the length of your way; yet you did not say, There is no hope: you have found the life of your hand; therefore you were not grieved.
Thou art wearied in the greatness of thy way; yet saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
Du ble trett av lengden på din vei; men du sa ikke, Det er forgjeves: du fant en fornyelse av din styrke; derfor ble du ikke utmattet.
I din store ferd har du slitt deg ut, men sa ikke: 'Det er forgjeves.' Du fant liv i din hånd, derfor ble du ikke syk.
Du ble trett av din vei, men sa ikke: Det er forgjeves; du fant fornyelse av din styrke, derfor ble du ikke svak.
Du ble sliten av dine lange reiser; men du sa ikke: Det er håpløst: du fikk ny styrke, og derfor ble du ikke svak.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
Thou hast had trouble for ye multitude of thyne owne wayes, yet saydest thou neuer: I wil leaue of. Thou thinkest to haue life (or health) of thy self, and therfore thou beleuest not that thou art sick.
Thou weariedst thy selfe in thy manifolde iourneys, yet saydest thou not, There is no hope: thou hast found life by thine hand, therefore thou wast not grieued.
Thou art weerie for the multitude of thyne owne wayes, yet saydest thou neuer, there is no hope: Thou hast had the life that thy handes wrought, and therefore thou art carelesse.
Thou art wearied in the greatness of thy way; [yet] saidst thou not, There is no hope: thou hast found the life of thine hand; therefore thou wast not grieved.
You were wearied with the length of your way; yet you didn't say, It is in vain: you found a reviving of your strength; therefore you weren't faint.
In the greatness of thy way thou hast laboured, Thou hast not said, `It is desperate.' The life of thy hand thou hast found, Therefore thou hast not been sick.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
Thou wast wearied with the length of thy way; yet saidst thou not, It is in vain: thou didst find a quickening of thy strength; therefore thou wast not faint.
You were tired with your long journeys; but you did not say, There is no hope: you got new strength, and so you were not feeble.
You were wearied with the length of your way; yet you didn't say, 'It is in vain.' You found a reviving of your strength; therefore you weren't faint.
Because of the long distance you must travel, you get tired, but you do not say,‘I give up.’ You get renewed energy, so you don’t collapse.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Du dro til kongen med olje og økte dine salver; du sendte dine sendebud langt av sted, du ydmyket deg helt til dødsriket.
11Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg husket du ikke og la det ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde, og det lenge, at du ikke fryktet meg?
25Spar føttene dine for å bli bare og halsen din for tørste! Men du sa: «Det er håpløst! Nei, jeg elsker fremmede, etter dem vil jeg gå.»
5Men nå, når det kommer til deg, blir du trett; når det rører ved deg, blir du forferdet.
6Var ikke din gudsfrykt din trygghet, og ditt håp rettskaffenheten i dine veier?
7Du sa: «Jeg skal være dronning for alltid.» Men du la ikke dette på hjertet, du tenkte ikke på hvordan det skulle ende.
13Ingen fører din sak for å forbinde; legemidler og helbredelse finnes ikke for deg.
14Alle dine elskere har glemt deg, de spør ikke etter deg. For med fiendens slag har jeg slått deg, med hard tukt, på grunn av din store skyld; dine synder er mange.
15Hvorfor roper du over ditt brudd? Ulegelig er din smerte. På grunn av din store skyld, fordi dine synder er mange, har jeg gjort dette mot deg.
10Du stolte på din ondskap og sa: «Ingen ser meg.» Din visdom og din kunnskap har ført deg vill, og du sa i ditt hjerte: «Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.»
22Men meg har du ikke påkalt, Jakob; du ble trett av meg, Israel.
18Din vei og dine handlinger har voldt deg dette. Det er din ondskap – den er bitter, den når helt inn til hjertet ditt.
17Gjorde ikke du dette mot deg selv ved at du forlot Herren din Gud, mens han ledet deg på veien?
22Når du sier i ditt hjerte: Hvorfor har dette rammet meg?—så er det på grunn av dine mange synder at dine skjørt er løftet opp, og dine hæler er mishandlet.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
18Jeg sa: Min styrke er borte, og mitt håp fra Herren.
5For når du har løpt med fotsoldater og de har gjort deg trett, hvordan kan du da kappes med hester? Og når du er trygg i et fredelig land, hvordan vil du da klare deg i Jordans kratt?
10Viser du deg svak på nødens dag, er din styrke liten.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i trengsel. Mitt øye er utslitt av sorg, min sjel og min kropp også.
3Du sa: «Ve meg! For Herren har lagt sorg til min smerte. Jeg er utslitt av mitt sukk, og jeg finner ingen hvile.»
15For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Ved omvendelse og ro skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.
11Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle holde ut?
33Hvor godt du legger opp veien din for å søke kjærlighet! Derfor har du til og med lært de onde kvinner dine veier.
3Jeg øser ut min klage for ham, min nød legger jeg fram for ham.
17Dere har trettet ut Herren med ordene deres. Dere sier: Hvordan har vi trettet ham ut? Ved at dere sier: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han behag, eller: Hvor er rettens Gud?
18Du skal være trygg, for det er håp; du skal se deg omkring og legge deg til ro i sikkerhet.
6Du har forlatt meg, sier Herren. Du vender deg bort. Derfor rakte jeg ut hånden mot deg og ødela deg. Jeg er trett av å vise nåde.
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, min rett blir forbigått av min Gud?
28Vet du det ikke? Har du ikke hørt? Herren er den evige Gud, skaper av jordens ender. Han blir ikke trett og ikke utmattet, hans forstand er uransakelig.
36Hvorfor farer du så ivrig omkring for å endre veien din? Også fra Egypt skal du bli til skamme, slik du ble til skamme over Assyria.
37Også derfra skal du gå ut med hendene på hodet. For Herren har forkastet dem du stoler på; du skal ikke ha fremgang med dem.
10Jeg er stum; jeg vil ikke åpne min munn, for du har gjort det.
11Da stønner du til slutt når kroppen og kjøttet ditt tæres bort.
21Jeg talte til deg mens du levde i trygghet, men du sa: Jeg vil ikke høre. Slik har din vei vært fra din ungdom: Du har ikke lyttet til min røst.
5HERRE, la meg få vite min ende og målet for mine dager, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.
5Er ikke din ondskap stor, og er det ingen ende på dine misgjerninger?
21Du er blitt grusom mot meg; med din sterke hånd forfølger du meg.
8Israels håp, dets frelser i tider med trengsel! Hvorfor er du som en fremmed i landet, som en veifarende som bare stanser for å overnatte?
13Du har glemt Herren, han som skapte deg, som spente ut himmelen og la jorden. Du er i frykt hele dagen for undertrykkerens vrede, når han legger opp til å ødelegge. Men hvor er undertrykkerens vrede?
14Fangen skal snart bli løst; han skal ikke dø og gå i gropen, og han skal ikke mangle sitt brød.
10Du har lagt skamfulle planer for ditt hus ved å utslette mange folk; du har forbrutt deg mot ditt eget liv.
7Men nå har han slitt meg ut; du har ødelagt hele min krets.
9De er sammenføyd, de hekter seg i hverandre og lar seg ikke skille.
7Men dere ville ikke høre på meg, sier Herren. Dere gjorde meg rasende med det hendene deres har gjort, til ulykke for dere.
30Og du som er herjet, hva gjør du? Selv om du kler deg i skarlagen, pryder deg med gullsmykker og maler øynene med sminke, pynter du deg forgjeves. Dine elskere har foraktet deg; de står etter livet ditt.
30Hvor sykt er ditt hjerte, sier Herren Gud, siden du gjør alt dette som en skamløs hore.
9Nå, hvorfor skriker du av nød? Er det ingen konge hos deg? Er din rådgiver gått tapt, siden smerten griper deg som en kvinne i barnsnød?
9Du har ødelagt deg selv, Israel, for hos meg er din hjelp.
66Ditt liv skal henge i en tynn tråd for dine øyne. Du skal være redd natt og dag og ikke være sikker på ditt liv.
23Og det skjedde etter all din ondskap – ve, ve deg! sier Herren Gud –