Jesaja 57:11
Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg husket du ikke og la det ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde, og det lenge, at du ikke fryktet meg?
Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg husket du ikke og la det ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde, og det lenge, at du ikke fryktet meg?
Hvem var det du fryktet og gruet for, siden du løy og ikke husket meg, ikke tok det til hjertet? Har jeg ikke lenge tiet stille, og derfor frykter du meg ikke?
Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg kom du ikke i hu, du la meg ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde og holdt meg tilbake så lenge at du ikke frykter meg?
Hvem var du redd for, hvem fryktet du, siden du løy og ikke husket meg, ikke la deg det på hjertet? Har ikke jeg tidd i lang tid, og du frykter meg ikke?
Hvem fryktet du, så du ble redd og handlet falskt, og glemte meg? Har jeg ikke vært stille, ja, fra gammelt av, at du ikke fryktet meg?
Og for hvem har du vært redd og fryktet, at du har løyet og ikke husket meg, og ikke lagt det på ditt hjerte? Har ikke jeg holdt stillhet, selv fra gammelt av, og du fryktet meg ikke?
Og hvem har du vært redd for eller fryktet, så du har løyet og ikke husket meg, eller lagt det på hjertet? Har jeg ikke vært stille fra gammelt av, og du frykter meg ikke?
For hvem var du så bekymret og redd at du begynte å lyve, og ikke husket meg, eller tok det til ditt hjerte? Var det ikke fordi jeg holdt meg taus, og fra gammel tid, at du ikke fryktet meg?
Hvem fryktet du og reddet deg for, så du kunne lyve og ikke huske meg, og ikke tenke på meg? Var det ikke fordi jeg lenge hadde tiet, at du ikke fryktet meg?
Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
Mot hvem har du vært redd eller fryktet, så mye at du har løgnet og glemt meg, og ikke tatt det til ditt hjerte? Har jeg ikke vært stille fra eldgamle tider, slik at du ikke frykter meg?
Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
Hvem fryktet og red du for, siden du ble falsk, men meg husket du ikke, la det ikke på hjertet? Har ikke jeg vært stille lenge, så du ikke fryktet meg?
Whom did you dread and fear, that you have been untruthful, and have not remembered me or taken it to heart? Is it not because I have long been silent that you do not fear me?
Hos hvem er du redd og frykter, siden du er blitt en løgner og ikke har husket meg, ei heller lagt på hjertet? Er det ikke fordi jeg har vært taus og lenge ventet at du ikke frykter meg?
Og for hvem er du bekymret og frygtede du, at du vilde lyve, og kom ikke mig ihu, (og) lagde det ikke paa dit Hjerte? mon (det) ikke (skeer, fordi) jeg tier, og (det) fra fordum (Tid) af, men skulde du ikke frygte mig?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
Og for hvem har du vært redd eller fryktet, siden du har løyet, og ikke husket meg, heller ikke lagt det på ditt hjerte? Har ikke jeg vært stille i lange tider, og du fryktet meg ikke?
And of whom have you been afraid or feared, that you have lied, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Have I not held my peace even of old, and you do not fear me?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
Hvem har du vært redd for og fryktet slik at du løy og ikke husket meg, og ikke tok det til hjertet? Har jeg ikke tidvis forholdt meg taus, og du frykter meg ikke?
Hvem har du vært redd for og fryktet, siden du lyver og ikke husker meg? Du har ikke tenkt på det i ditt hjerte. Har ikke jeg vært stille, endog fra gamle dager, og du fryktet meg ikke?
Og for hvem var du redd og fryktet, at du løy, og ikke husket meg, og ikke la det til ditt hjerte? Har jeg ikke vært stille lenge, og du fryktet meg ikke?
Og hvem fryktet du, så du var falsk, og ikke husket meg eller tenkte på det? Har jeg ikke vært stille, holdt meg skjult, og derfor fryktet du meg ikke?
And of whom hast thou been afraid and in fear, that thou liest, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of long time, and thou fearest me not?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
For when wilt thou be aba?shed or feare, seinge thou hast broken thy promyse, & remembrest not me, nether hast me in thine hert? Thinkest thou, that I also will holde my peace (as afore tyme) yt thou fearest me not?
And whome diddest thou reuerence or feare, seeing thou hast lyed vnto me, and hast not remembred me, neither set thy minde thereon? is it not because I holde my peace, & that of long time? therefore thou fearest not me.
For whom wylt thou be abashed or feare, seing thou hast broken thy promise, and remembrest not me, neither hast me in thyne heart? Thinkest thou that I also wyll holde my peace as aforetime, that thou fearest me not?
And of whom hast thou been afraid or feared, that thou hast lied, and hast not remembered me, nor laid [it] to thy heart? have not I held my peace even of old, and thou fearest me not?
Of whom have you been afraid and in fear, that you lie, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Haven't I held my peace even of long time, and you don't fear me?
And of whom hast thou been afraid, and fearest, That thou liest, and Me hast not remembered? Thou hast not laid `it' to thy heart, Am not I silent, even from of old? And Me thou fearest not?
And of whom hast thou been afraid and in fear, that thou liest, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of long time, and thou fearest me not?
And of whom hast thou been afraid and in fear, that thou liest, and hast not remembered me, nor laid it to thy heart? have not I held my peace even of long time, and thou fearest me not?
And of whom were you in fear, so that you were false, and did not keep me in mind, or give thought to it? Have I not been quiet, keeping myself secret, and so you were not in fear of me?
"Of whom have you been afraid and in fear, that you lie, and have not remembered me, nor laid it to your heart? Haven't I held my peace even of long time, and you don't fear me?
Whom are you worried about? Whom do you fear, that you would act so deceitfully and not remember me or think about me? Because I have been silent for so long, you are not afraid of me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter et menneske som skal dø, et menneskebarn som blir som gress?
13Du har glemt Herren, han som skapte deg, som spente ut himmelen og la jorden. Du er i frykt hele dagen for undertrykkerens vrede, når han legger opp til å ødelegge. Men hvor er undertrykkerens vrede?
10På dine mange veier ble du trett, men du sa ikke: «Det er håpløst.» Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.
5Men nå, når det kommer til deg, blir du trett; når det rører ved deg, blir du forferdet.
6Var ikke din gudsfrykt din trygghet, og ditt håp rettskaffenheten i dine veier?
8Vær ikke redde, frykt ikke! Har jeg ikke fra gammel tid latt dere høre og kunngjort det? Dere er mine vitner. Finnes det en Gud utenom meg? Nei, ingen klippe kjenner jeg.
7Du sa: «Jeg skal være dronning for alltid.» Men du la ikke dette på hjertet, du tenkte ikke på hvordan det skulle ende.
12Jeg vil gjøre kjent din rettferdighet og dine gjerninger, men de skal ikke gagne deg.
57Du kom nær den dagen jeg ropte til deg; du sa: «Frykt ikke!»
21Alt dette har du gjort, og jeg tidde. Du tenkte at jeg var lik deg. Jeg vil vise deg til rette og legge det fram for øynene dine.
22Merk dere dette nå, dere som glemmer Gud, så jeg ikke river i stykker uten at noen kan frelse.
22Frykter dere ikke meg? sier Herren. Skjelver dere ikke for meg, jeg som satte sanden til grense for havet, en evig lov som det ikke kan gå over? Bølgene raser, men de makter det ikke; de bruser, men de går ikke over den.
4Ja, du bryter ned gudsfrykten og hindrer bønn for Gud.
7Ved din trussel, Jakobs Gud, sank både vogn og hest i dyp søvn.
7Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Frykt ikke menneskers hån, og la dere ikke skremme av deres spott.
21Dra din hånd bort fra meg, og la ikke din redsel skremme meg.
11Skal ikke hans majestet skremme dere, og hans redsel falle over dere?
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, min rett blir forbigått av min Gud?
23Hvem er det du har hånet og spottet? Mot hvem har du hevet røsten og løftet dine øyne høyt? Mot Israels Hellige.
21Vet dere det ikke? Hører dere det ikke? Er det ikke fortalt dere fra begynnelsen? Har dere ikke forstått jordens grunnvoller?
6Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og skjelving griper kroppen min.
22Men meg har du ikke påkalt, Jakob; du ble trett av meg, Israel.
20Hvorfor glemmer du oss for alltid? Hvorfor forlater du oss så lenge?
10Du stolte på din ondskap og sa: «Ingen ser meg.» Din visdom og din kunnskap har ført deg vill, og du sa i ditt hjerte: «Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.»
10Hvem blant dere frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Om han vandrer i mørket og ikke har lys, la ham stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud.
5Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
7Se, min redsel skal ikke skremme deg, og min hånd skal ikke være tung over deg.
8Ja, du sa det så jeg hørte det; jeg oppfattet lyden av dine ord.
17fordi jeg hører hånerens og spotterens røst, fra fienden og den hevngjerrige.
25Dette er din lodd, din tilmålte del fra meg, sier Herren, fordi du glemte meg og stolte på løgn.
3Skal folk tie for din tomme prat? Du spotter, og ingen setter deg på plass.
13Harde ord har dere talt mot meg, sier Herren. Men dere sier: Hva har vi talt mot deg?
21Slik er dere nå for meg: Dere ser det som skremmer, og blir redde.
15Da kan du løfte ansiktet uten lyte; du skal stå fast og ikke være redd.
10Når han nyser, stråler det av lys; øynene hans er som daggryets øyelokk.
26Har du ikke hørt? For lenge siden gjorde jeg dette, fra eldgamle dager formet jeg det. Nå har jeg latt det skje: at du gjør befestede byer til ruinhauger.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
8Du har heller ikke hørt, heller ikke visst; fra gammel tid var øret ditt ikke åpnet. For jeg visste at du ville svike, ja, du kalles en opprører fra mors liv.
5Mitt hjerte skjelver i meg, dødens redsler har falt over meg.
21Jeg talte til deg mens du levde i trygghet, men du sa: Jeg vil ikke høre. Slik har din vei vært fra din ungdom: Du har ikke lyttet til min røst.
11Hvem kjenner styrken i din vrede? Slik en har grunn til å frykte deg, slik er din harme.
19Din ondskap tukter deg, og dine frafall refser deg. Forstå og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at min frykt ikke er hos deg, sier Herren, Allhærs Gud.
24Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende?
35Da ville jeg tale uten å frykte ham, for jeg vet at jeg ikke er slik.
27Hadde det ikke vært for fiendens vrede, som jeg fryktet, at motstanderne deres skulle misforstå, at de skulle si: Vår hånd har seiret, ikke Herren har gjort alt dette.
7Er det ikke falske syner dere har sett og løgnaktige spådommer dere har talt når dere sier: «Så sier Herren», enda jeg ikke har talt?
11Frykt ikke for kongen av Babylon, som dere er redde for. Frykt ikke for ham, sier Herren. For jeg er med dere for å frelse dere og berge dere fra hans hånd.
7Men dere ville ikke høre på meg, sier Herren. Dere gjorde meg rasende med det hendene deres har gjort, til ulykke for dere.
28så gruer jeg for all min smerte; jeg vet at du ikke vil frikjenne meg.
7Jeg sa: Bare du vil frykte meg og ta imot tilrettevisning! Da skulle ikke hennes bolig bli utryddet, alt det jeg hadde fastsatt mot henne. Likevel sto de tidlig opp og ødela alle sine gjerninger.