Jesaja 51:12
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter et menneske som skal dø, et menneskebarn som blir som gress?
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter et menneske som skal dø, et menneskebarn som blir som gress?
Jeg, ja jeg, er den som trøster dere. Hvem er du, at du skulle være redd for et menneske som må dø, for et menneskebarn som blir som gress?
Jeg, jeg er han som trøster dere. Hvem er du, at du frykter et menneske som dør, og et menneskebarn som blir som gress?
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du at du frykter dødelige mennesker, menneskebarn som blir til gress?
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter mennesker som dør, for menneskesønnen som snart visner?
Jeg, ja, jeg, er han som trøster dere: hvem er du at du frykter et menneske, som skal dø, og et menneskesønn som skal bli som gress?
Jeg er den som trøster dere; hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, og for menneskesønnen som skal bli som gress?
Jeg, jeg er den som trøster dere; hvem er du at du frykter for et menneske, som skal dø, og for et menneskebarn, som skal bli som gress?
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du da som frykter et dødelig menneske, en menneskesønn, som bare er gress?
Jeg, ja jeg, er den som trøster dere: hvem er du at du skal være redd for et menneske som skal dø, og for menneskesønnen som skal gjøres som gress;
Jeg, ja jeg, er den som trøster dere. Hvem er du, at du skal frykte en mann som skal dø, og et menneskebarn som skal bli like flyktig som gress?
Jeg, ja jeg, er den som trøster dere: hvem er du at du skal være redd for et menneske som skal dø, og for menneskesønnen som skal gjøres som gress;
Jeg, jeg er han som trøster dere. Hvem er du at du frykter mennesker som skal dø, og menneskebarn som blir som gress?
I, I am the One who comforts you. Who are you that you should fear mortals who die, or humans who are like grass?
Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du at du frykter for dødelige mennesker, for et menneskebarn som blir som gress?
Jeg, jeg er den, som trøster eder; hvo er du da, at du vil frygte for et Menneske, som skal døe, og for et Menneskes Barn, som skal blive som Hø?
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou shouldest be afraid of a man that shall die, and of the son of man which shall be made as grass;
Jeg, ja, jeg er den som trøster deg: hvem er du som frykter mennesker som skal dø, og menneskesønnen som skal bli som gress?
I, even I, am he who comforts you: who are you, that you should be afraid of a man who will die, and of the son of man who will be made like grass;
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou shouldest be afraid of a man that shall die, and of the son of man which shall be made as grass;
Jeg, ja jeg, er den som trøster deg: hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, og for et menneskes sønn, som skal bli som gress?
Jeg, ja jeg er den som trøster dere. Hvem er du, og hvorfor frykter du mennesker som dør, og mennesker som er som gress?
Jeg, ja, jeg er den som trøster dere: Hvem er du som frykter mennesker som skal dø, og menneskets sønn som er som gress;
Jeg, ja, jeg er din trøster: Er du så svak til sinns at du frykter for mennesket som vil ende, og sønnen av mennesket som vil bli som gress?
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou art afraid of man that shall die, and of the son of man that shall be made as grass;
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou shouldest be afraid of a man that shall die, and of the son of man which shall be made as grass;
Yee I, I am eue he, that in all thiges geueth you consolacion. What art thou then, that fearest a mortall ma, ye childe of man, which goeth awaye as doeth the floure?
I, euen I am he, that comfort you. Who art thou, that thou shouldest feare a mortall man, and the sonne of man, which shalbe made as grasse?
Yea I, euen I am he that in all thynges geueth you consolation: What art thou then that fearest a mortall man & the childe of man, which goeth away as doth the floure?
I, [even] I, [am] he that comforteth you: who [art] thou, that thou shouldest be afraid of a man [that] shall die, and of the son of man [which] shall be made [as] grass;
I, even I, am he who comforts you: who are you, that you are afraid of man who shall die, and of the son of man who shall be made as grass;
I -- I `am' He -- your comforter, Who `art' thou -- and thou art afraid of man? he dieth! And of the son of man -- grass he is made!
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou art afraid of man that shall die, and of the son of man that shall be made as grass;
I, even I, am he that comforteth you: who art thou, that thou art afraid of man that shall die, and of the son of man that shall be made as grass;
I, even I, am your comforter: are you so poor in heart as to be in fear of man who will come to an end, and of the son of man who will be like grass?
"I, even I, am he who comforts you: who are you, that you are afraid of man who shall die, and of the son of man who shall be made as grass;
“I, I am the one who consoles you. Why are you afraid of mortal men, of mere human beings who are as short-lived as grass?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Du har glemt Herren, han som skapte deg, som spente ut himmelen og la jorden. Du er i frykt hele dagen for undertrykkerens vrede, når han legger opp til å ødelegge. Men hvor er undertrykkerens vrede?
13For jeg er Herren din Gud, som griper din høyre hånd og sier til deg: Frykt ikke, jeg hjelper deg.
14Frykt ikke, du mark, Jakob, dere få i Israel! Jeg hjelper deg, sier Herren; din gjenløser er Israels Hellige.
15Se, jeg gjør deg til en ny, skarp treskevogn med mange tenner; du skal treske fjell og knuse dem, og åsene skal du gjøre til agner.
13Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere; i Jerusalem skal dere få trøst.
11Hvem var det du gruet for og fryktet, siden du løy? Meg husket du ikke og la det ikke på hjertet. Var det fordi jeg tidde, og det lenge, at du ikke fryktet meg?
10Frykt ikke, for jeg er med deg, se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, jeg hjelper deg, jeg holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
7Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Frykt ikke menneskers hån, og la dere ikke skremme av deres spott.
6En røst sier: Rop! Jeg svarer: Hva skal jeg rope? Alle mennesker er gress, all deres prakt som markens blomst.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, folket er gress.
1Den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herren, for du var harm på meg; men vreden din vendte seg bort, og du trøstet meg.
2Se, Gud er min frelse; jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, han er blitt min frelse.
1Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud.
22Slutt å stole på mennesker, de som bare har pust i nesen; hva er de å regne med?
4Til høy alder er jeg den samme, til grå hår vil jeg bære. Jeg har gjort det, og jeg skal løfte; jeg skal bære og berge.
5Hvem vil dere sammenligne meg med og gjøre meg lik? Hvem vil dere stille opp mot meg, så vi skulle være like?
1Men nå, så sier Herren, han som skapte deg, Jakob, han som formet deg, Israel: Frykt ikke, for jeg har løst deg ut. Jeg har kalt deg ved navn, du er min.
11Frykt ikke for kongen av Babylon, som dere er redde for. Frykt ikke for ham, sier Herren. For jeg er med dere for å frelse dere og berge dere fra hans hånd.
12Så sier HERREN: Om de enn er ved full styrke og mange, skal de likevel bli skåret ned og forsvinne. Jeg har plaget deg; jeg skal ikke plage deg mer.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
3For Herren trøster Sion, han trøster alle hennes ruiner. Han gjør ørkenen hennes lik Eden og ødemarken hennes som Herrens hage. Der skal glede og fryd finnes, takk og sang.
18Hans veier har jeg sett, men jeg vil helbrede ham og lede ham, og jeg vil gi trøst, ja trøst til ham og til dem som sørger over ham.
3Herre, hva er mennesket at du kjenner det, menneskebarnet at du tenker på det?
15Mennesket, dets dager er som gress; som blomsten på marken blomstrer det.
9Se, Herren Gud hjelper meg; hvem kan dømme meg skyldig? Se, alle blir de utslitt som et klesplagg; møllen skal ete dem.
10Hvem blant dere frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Om han vandrer i mørket og ikke har lys, la ham stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud.
6Derfor kan vi med frimodighet si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?
11På grunn av din harme og vrede, for du har løftet meg opp og kastet meg bort.
4Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.
16Jeg legger mine ord i din munn og dekker deg med skyggen av min hånd, for å plante himmelen og grunnlegge jorden, og for å si til Sion: Du er mitt folk.
21Du vil øke min storhet og vende deg til meg og trøste meg.
13Jubel, dere himler, og gled deg, jord! Bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren har trøstet sitt folk og viser barmhjertighet mot sine nødlidende.
11I Gud priser jeg ordet, i Herren priser jeg ordet.
17Hva er et menneske, siden du gjør så mye av ham og vender ditt hjerte mot ham,
9Hvorfor er du som en forvirret mann, som en helt som ikke makter å frelse? Men du er midt iblant oss, Herre, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
6Hvor mye mindre da mennesket, en makk, og menneskebarnet, en mark!
23De skal trøste dere når dere får se deres ferd og deres gjerninger. Da skal dere forstå at jeg ikke uten grunn har gjort alt jeg har gjort med den, sier Herren Gud.
11Er Guds trøst for liten for deg, og ord som taler mildt til deg?
17Men jeg vil redde deg den dagen, sier Herren; du skal ikke bli overgitt i hendene på de mennene du frykter.
3Styrk de slappe hender, gjør de vaklende knærne sterke.
9Vil du da si: «Jeg er en gud» for den som dreper deg? Du er et menneske og ikke Gud i hånden på dem som gjennomborer deg.
10Alle svarer og sier til deg: Også du er blitt svak som vi, du er blitt lik oss.
15For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Ved omvendelse og ro skal dere bli frelst, i stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.
25Hvem vil dere sammenligne meg med, så jeg skulle være lik? sier Den Hellige.
3Når Herren gir deg ro fra ditt slit og din uro og fra det harde trelldomsarbeidet som ble lagt på deg,
27Deres innbyggere var maktesløse, de ble forferdet og sto med skam; de var som gress på marken, grønt gras, som gress på takene, svidd før det blir stående strå.
24For alt kjød er som gress, og all menneskelig herlighet som blomsten på gresset. Gresset tørket, og blomsten falt av,
5Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
22Han troner over jordens krets, og de som bor der, er som gresshopper. Han brer himmelen ut som en duk og spenner den ut som et telt til å bo i.