Jobs bok 7:4
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten drar seg i lengden, og jeg blir overmettet av rastløse bevegelser til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten drar seg i lengden, og jeg blir overmettet av rastløse bevegelser til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når er natten forbi? Jeg vrir meg rastløst til dagen gryr.
Når jeg legger meg, sier jeg: «Når står jeg opp?» Kvelden drar ut, jeg er mettet av uro til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: «Når skal jeg stå opp?» Kvelden blir lang, jeg er mett av uro til morgengry.
Når jeg legger meg, tenker jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Men natten varer ved, og jeg er fylt med angst til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når vil natten være over? Og jeg blir fylt av uro til morgengry.
Når jeg legger meg ned, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg vrir meg hele natten frem til dagens lys.
Når jeg legger meg, spør jeg: Når skal jeg stå opp? Når blir kvelden forbi? Jeg er fylt av uro til morgengry.
Når jeg legger meg, spør jeg: Når skal jeg stå opp? Kvelden blir lang, og jeg mettes med rastløshet til det gryr av dag.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens første lys.
Når jeg legger meg, spør jeg: «Når skal jeg stå opp, og natten forsvinne?» Og jeg er full av uro frem og tilbake inntil daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens første lys.
When I lie down, I think, 'When will I get up?' But the night drags on, and I am filled with tossing till dawn.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp? Men natten blir lang, og jeg er full av uro til morgengryet.
Naar jeg lagde mig, da sagde jeg: Naar skal jeg staae op, og (naar) faaer Aftenen naaet sit Maal? og jeg blev mæt af Uroligheder indtil Tusmørket.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Jeg er full av uro frem til dagens gry.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' And I am full of tossing to and fro until the dawning of the day.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når kan jeg stå opp, og natten være over?' Jeg kaster meg frem og tilbake til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: 'Når skal jeg stå opp?' Kvelden har blitt målt, og jeg vrir meg rastløst til daggry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Og jeg vrir meg rastløst til morgengry.
Når jeg legger meg, sier jeg: Når blir det tid for å stå opp? Men natten er lang, og jeg vender meg fra side til side til morgenen gryr.
When I lie down,{H7901} I say,{H559} When shall I arise,{H6965} and the night{H6153} be gone?{H4059} And I am full{H7646} of tossings to and fro{H5076} unto the dawning of the day.{H5399}
When I lie down{H7901}{(H8804)}, I say{H559}{(H8804)}, When shall I arise{H6965}{(H8799)}, and the night{H6153} be gone{H4059}? and I am full{H7646}{(H8804)} of tossings to and fro{H5076} unto the dawning of the day{H5399}.
When I layed me downe to slepe, I sayde: O when shal I ryse? Agayne, I longed sore for the night. Thus am I full off sorowe, till it be darcke.
If I layed me downe, I sayde, When shall I arise? and measuring the euening I am euen full with tossing to and fro vnto the dawning of the day.
When I layde me downe to sleepe, I sayde, O when shall I arise? and measuring the euening, I am euen full with tossing to and fro vnto the dawning of the day.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? and I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' I toss and turn until the dawning of the day.
If I lay down then I said, `When do I rise!' And evening hath been measured, And I have been full of tossings till dawn.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.
When I go to my bed, I say, When will it be time to get up? but the night is long, and I am turning from side to side till morning light.
When I lie down, I say, 'When shall I arise, and the night be gone?' I toss and turn until the dawning of the day.
If I lie down, I say,‘When will I arise?’, and the night stretches on and I toss and turn restlessly until the day dawns.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 slik har jeg blitt tildelt måneder med tomhet, og netter av møye har blitt tildelt meg.
11 Derfor vil jeg ikke holde min munn tilbake; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
12 Er jeg havet, eller et sjøuhyre, siden du setter en vokter over meg?
13 Når jeg sier: 'Min seng skal trøste meg, min seng skal lindre min klage,'
14 da skremmer du meg med drømmer, og med syner forferder du meg.
6 For i døden er det ingen som minnes deg, i dødsriket, hvem priser deg?
5 Kjøttet mitt er kledd med mark og støvklumper, huden min stivner og løses opp.
6 Dagene mine er raskere enn en veverskyttel og tar slutt uten håp.
13 I tankenes uro fra nattens syner, da dyp søvn faller over menneskene,
19 Hvor lenge vil du ikke vende blikket bort fra meg, eller la meg være til jeg svelger mitt spytt?
20 Dersom jeg har syndet, hva kan jeg gjøre mot deg, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til ditt mål, så jeg blir en byrde for deg?
21 Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min synd? For nå skal jeg legge meg i støvet; du vil søke meg, men jeg er borte.
16 Nå flyter min sjel ut over meg, dager med nød omringer meg.
17 Om natten bores mine knokler gjennom, og mine nerver finner ikke ro.
12 Mitt hjem er blitt revet opp og ført bort som et hyrdetelt; jeg har rullet mitt liv som en vever ruller opp et stykke, men du klipper meg av fra veven. Fra dag til natt avslutter du min eksistens.
13 Jeg roper for hjelp til morgen, lik en løve som knuser alle mine ben, fra dag til natt avslutter du min eksistens.
12 De gjør natten til dag, lyset er nær på grunn av mørket.
13 Hvis jeg venter på dødsriket som mitt hus, har jeg i mørket bredt min seng.
2 Min røst stiger opp til Gud, og jeg roper; min røst stiger opp til Gud, og han hører meg.
12 Så også med mannen: Han legger seg og står ikke opp, inntil himmelen ikke er mer, våkner de ikke, lokkes ikke opp fra sin søvn.
13 Å, om du ville skjule meg i Sheol, gripe inn inntil din vrede vender tilbake, sette en grense for meg og huske meg!
40 Om dagen svidde varmen meg, og om natten kulde; søvn fikk jeg ikke.
5 Med min røst roper jeg til Herren, og han svarer meg fra sitt hellige fjell. Sela.
26 Da våknet jeg opp og så; min søvn hadde vært søt for meg.
3 «Jeg skal ikke gå inn i mitt hus eller legge meg på min seng,
4 jeg skal ikke gi mine øyne søvn eller mine øyelokk slumre,
14 For hele dagen blir jeg rammet, hver morgen er jeg refset.
13 For nå ville jeg ligge i fred, jeg ville sove og ha hvile.
4 Jeg tenker på Gud og sukker, jeg klager og min ånd er nedtrykt. Sela.
6 Mine sår stinker og væsker på grunn av min dårskap.
4 Mitt hjerte vakler, frykt har grepet meg. Den skumring jeg lengtet etter, har blitt til redsel for meg.
11 Sier jeg: Mørket vil dekke meg, så er natten lys rundt omkring meg.
6 Som med fettsødme og rikdom blir min sjel tilfreds, og med jubel faller mine lepper i lovprisning.
20 Er ikke mine dager få? La meg være, så jeg kan finne litt glede,
16 Når jeg satte mitt hjerte til å kjenne visdom og til å se arbeidet som gjøres på jorden - selv om man hverken ser søvn i øynene dag eller natt -,
6 Jeg tenkte på gamle dager, på år langt tilbake.
16 Jeg er lei av livet; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for dagene mine er som vindpust.
24 For min sukk kommer foran min mat, og mine stønner strømmer som vann.
35 «De slo meg, men jeg følte det ikke, de banket meg, men jeg visste det ikke. Når skal jeg våkne opp? Jeg vil fortsette å søke den igjen.»
4 Min ånd er overveldet i meg, mitt hjerte er i forferdelse i meg.
19 Han har kastet meg i gjørmen, og jeg er blitt lik støv og aske.
27 Mine indre blir kokt og roer seg ikke, dagene med nød er foran meg.
28 Dyster vandrer jeg omkring, uten sol, jeg reiser meg i forsamlingen og roper for hjelp.
3 Da jeg tidde, ble mine ben utslitt, mens jeg stønnet hele dagen.
23 For alle hans dager er bare sorg og hans arbeid er irritasjon; selv om natten finner ikke hjertet ro. Også dette er tomhet.
4 Er min klage rettet mot mennesker? Og hvorfor skal ikke min ånd være utålmodig?
20 For sengen er for kort til å strekke seg på, og teppet er for smalt til å pakke seg inn i.
7 Men nå har han trettet meg ut; du har ødelagt hele min forsamling.
3 Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er svekket. Helbred meg, Herre, for mine bein er redde.
2 Forgjeves står dere tidlig opp og sitter oppe sent og spiser sorgens brød, for han gir sin venn søvn.