Salmene 120:5
Sorg er min fordi jeg er fremmed i Mesjek, og bor i teltene til Kedar.
Sorg er min fordi jeg er fremmed i Mesjek, og bor i teltene til Kedar.
Ve meg at jeg må bo som fremmed i Mesjek, at jeg bor i Kedars telt!
Ve meg! For jeg har levd som fremmed i Mesjek, jeg har bodd blant Kedars telt.
Ve meg! For jeg har bodd som fremmed i Mesjek, jeg har hatt min bolig blant Kedars telt.
Ve meg, for jeg er som en fremmed blant Mesjek; jeg bor i teltene til Kedar.
Ve meg, at jeg må bo i Mesech, at jeg må leve blant teltene til Kedar!
Stakkars meg, som bor i Mesek og lever i teltene til Kedar!
Stakkars meg som må bo blant folkene i Mesjek, og som har slått meg ned blant Kedars telt.
Ve meg, for jeg har bodd så lenge i Mesjek, jeg har levd blant teltene til Kedar.
Ve meg, at jeg må bo i Mesech, at jeg bor i teltene til Kedar!
Ve meg! At jeg oppholder meg i Mesech, at jeg bor i Kedar-teltene!
Ve meg, at jeg må bo i Mesech, at jeg bor i teltene til Kedar!
Ve meg, som må bo i Mesjek, og bo blant Kedars telt.
Woe to me that I dwell in Meshech, and live among the tents of Kedar.
Ve meg, for jeg må bo i Mesjek, leve blant telt fra Kedar.
Vee mig, at jeg var fremmed (iblandt) Mesech, (at) jeg haver boet ved Kedars Pauluner.
Woe is me, that I sojourn in Mesech, that I dwell in the tents of Kedar!
Ve meg, som må bo i Mesech, som bor i teltene til Kedar!
Woe is me, that I sojourn in Mesech, that I dwell in the tents of Kedar!
Woe is me, that I sojourn in Mesech, that I dwell in the tents of Kedar!
Ve meg, at jeg bor i Mesjek, og at jeg lever blant Kedars telt!
Ve meg, for jeg bor i Mesech, jeg lever blant teltene i Kedar.
Ve meg, at jeg må bo i Mesjek og leve blant teltene i Kedar!
Woe{H190} is me, that I sojourn{H1481} in Meshech,{H4902} That I dwell{H7931} among the tents{H168} of Kedar!{H6938}
Woe{H190} is me, that I sojourn{H1481}{(H8804)} in Mesech{H4902}, that I dwell{H7931}{(H8804)} in the tents{H168} of Kedar{H6938}!
Wo is me yt my banishmet endureth sologe: I dwell in the tabernacles of the soroufull.
Woe is to me that I remaine in Meschech, and dwell in the tentes of Kedar.
Wo be vnto me that am constrayned to be conuersaunt in Mesech: and to dwell among the tentes of Cedar.
¶ Woe is me, that I sojourn in Mesech, [that] I dwell in the tents of Kedar!
Woe is me, that I live in Meshech, That I dwell among the tents of Kedar!
Wo to me, for I have inhabited Mesech, I have dwelt with tents of Kedar.
Woe is me, that I sojourn in Meshech, That I dwell among the tents of Kedar!
Woe is me, that I sojourn in Meshech, That I dwell among the tents of Kedar!
Woe is me, that I live in Meshech, that I dwell among the tents of Kedar!
How miserable I am! For I have lived temporarily in Meshech; I have resided among the tents of Kedar.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6 Min sjel har lenge levd blant dem som hater fred.
19 Smerte er min for jeg er såret! mitt sår kan ikke bli helbredet; og jeg sa, min sykdom er grusom, jeg kan ikke bli kvitt den.
20 Mitt telt er revet ned, og alle mine snorer er brutt: mine barn har forlatt meg, og de er ikke: det er ingen igjen til å hjelpe med å sette opp teltet mitt og henge opp gardinene.
1 Om bare hodet mitt var en strøm av vann og øynene mine som kilder til tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over de døde blant folket mitt!
2 Om bare jeg hadde et hvilested i villmarken for reisende, så jeg kunne dra bort, langt fra mitt folk! For de er alle falske, en bande av svikefulle menn.
10 Ulykke meg, min mor, fordi du har født meg, en stridsmann og en trette i hele landet! Jeg har ikke gjort menn til mine kreditorer og jeg skylder ingen, men alle forbanner meg.
1 Jeg er i sorg! For jeg er som når de har samlet inn sommerfruktene, som de siste druene: det er ingenting å spise, ikke engang en tidlig fiken etter min lengsel.
12 Kom til meg, alle dere som går forbi! Se på meg, og se om det finnes noen smerte som min smerte, som Herren har sendt over meg på sin brennende vredes dag.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine bein, og den har overvunnet dem: hans nett er strakt ut for mine føtter, jeg er vendt tilbake av ham; han har gjort meg til en øde og svak person hele dagen.
16 For disse tingene gråter jeg; øynene mine strømmer med vann; for trøsteren som kunne gi meg nytt liv er langt fra meg: mine barn er blitt lagt øde, fordi fienden er sterk.
3 Den onde har jaktet på min sjel; mitt liv er knust ned til jorden: han har satt meg i mørket, som de som lenge har vært døde.
4 På grunn av dette er min ånd overveldet; og mitt hjerte er fullt av frykt.
6 Og jeg sa: Om jeg bare hadde vinger som en due! for da ville jeg flykte bort og finne ro.
7 Jeg ville dra langt bort, bo i ødemarken. (Sela.)
8 Jeg ville raskt søke skjul fra stormen som jager og fra den voldsomme vinden.
20 Se, Herre, for jeg er i nød; de innerste delene av kroppen min er dypt beveget; hjertet mitt er vendt i meg; for jeg har vært ukontrollert: ute blir barna lagt for sverdet, og i huset er det død.
18 Sorgen har rammet meg! Mitt hjerte i meg er svakt.
12 Min bolig blir revet opp og bortført fra meg som en gjetergjeld. Mitt liv blir rullet sammen som en vevers tråd, jeg blir skåret av veven. Fra dag til natt overgir du meg til smerte.
10 Mitt liv fortsetter i sorg, og mine år i gråt; min styrke svikter på grunn av min synd, og mine ben er svekket.
11 På grunn av alle mine motstandere har jeg blitt en skam for mine naboer; en gjenstand for hånlatter og frykt for mine venner. De som ser meg på gaten, flykter fra meg.
4 Skarpe piler fra de sterke, og brennende ild.
20 Det meldes om ødeleggelse på ødeleggelse; hele landet er gjort øde: plutselig er mine telt, med en gang mine draperier, lagt øde.
5 Hvor herlige dine telt er, Jakob, dine boliger, Israel!
11 Han har vendt mine veier til side og revet meg i stykker; han har gjort meg til intet.
17 Mine føtter er nær ved å falle, og min sorg er alltid der.
5 Før jeg har funnet et sted for Herren, et bosted for Jakobs sterke Gud.
6 Han har gjort meg til en skammens ord blant folkene; jeg har blitt et mål for deres spott.
6 Jeg er bedrøvet og nedslått; jeg går gråtende hele dagen.
15 Jeg er fremmed for mine kvinnetjenere, og synes for dem som en fra et annet land.
1 Jeg er mannen som har sett lidelse under hans vredes ris.
16 Fra den fjerneste delen av jorden kommer lyden av sanger, ære til de rettferdige. Men jeg sa, jeg visner bort, visner bort, forbannelsen er over meg! Løgnerne fortsetter i sin falske vei, ja, de fortsetter å opptre falskt.
16 For slik har Herren sagt til meg, Om et år, i betalingstiden til en tjenestemann, vil all Kedars prakt komme til å ende:
5 På grunn av min sorgs stemme er kjøttet mitt tæret til bena.
3 Du sa: Ve meg! For Herren har gitt meg sorg i tillegg til min smerte; jeg er trett av lyden av min sorg, og jeg får ingen hvile.
15 Jeg har gjort sekkestrie til kledning for huden min, og min horn er rullet i støv.
16 Mitt ansikt er rødt av gråt, og mine øyne blir mørke.
5 Han har reist en mur mot meg, sperret meg inne med bitter sorg.
6 Han holder meg i mørke steder, som dem som lenge har vært døde.
4 Derfor har jeg sagt: Vend dine øyne bort fra meg i min bitre gråt; jeg vil ikke bli trøstet over ødeleggelsen av min datters folk.
23 Så fortsatte han sin profeti og sa: Men hvem kan overleve når Gud gjør dette?
4 Mitt hjerte er dypt såret, og frykten for døden har kommet over meg.
17 Jeg satt ikke blant dem som er glade, og jeg hadde ingen glede; jeg holdt meg for meg selv på grunn av din hånd; for du har fylt meg med harme.
15 Hva skal jeg si? Det er han som har gjort det. Hele min tid er jeg urolig, jeg vrir meg uten hvile.
7 Men nå har han overvunnet meg med tretthet og frykt, og jeg er i grep om all min nød.
21 Hjertet mitt ble bittert, og jeg kjente smerten av sorg:
11 Derfor klinger hjertets strenger for Moab, og jeg er full av sorg for Kir-Heres.
8 Du Israels håp, dets frelser i nøden, hvorfor er du som en fremmed i landet, som en reisende som setter opp telt for natten?
12 Hans hærer kommer sammen, de bygger sin vei høy mot meg, og setter sine telt rundt mitt.
5 Min kropp er dekket av mark og støv; huden min blir hard og deretter sprukket igjen.
12 For det var ikke min fiende som talte ondt om meg; det ville ikke vært en sorg for meg; det var ikke en utenfor min vennskapskrets som reiste seg mot meg, ellers ville jeg skjult meg fra ham.