Galaterbrevet 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans oppførsel var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12For før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen.
13Og de andre jødene hyklet også sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av deres hykleri.
14Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Peter i alles påhør: Når du, som er jøde, lever som hedning og ikke som jøde, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?
2Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de omskårne i rette med ham
3og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem.
4Men Peter forklarte saken for dem fra begynnelsen av og la den fram punkt for punkt:
16da han åpenbarte sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, rådførte jeg meg ikke straks med noe menneske;
17jeg dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; jeg dro til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus.
18Først etter tre år dro jeg opp til Jerusalem for å besøke Peter, og jeg ble hos ham i femten dager.
19Noen annen av apostlene så jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror.
6Men fra dem som ble regnet for å være noe—hva de enn var, betyr ikke noe for meg; Gud gjør ikke forskjell på personer—de som ble regnet for å være noe, hadde ikke noe å legge til for min del.
7Tvert imot, da de så at evangeliet for de uomskårne var betrodd meg, slik som evangeliet for de omskårne var betrodd Peter,
8for han som virket med kraft i Peter til aposteltjenesten blant de omskårne, han virket også med kraft i meg blant hedningene,
9og da Jakob, Kefas og Johannes, som ble regnet som søyler, erkjente den nåden som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas høyrehånden til fellesskap, for at vi skulle gå til hedningene, og de til de omskårne.
10De ba oss bare om å huske de fattige, og det var jeg også ivrig etter å gjøre.
5For jeg mener at jeg ikke på noen måte står tilbake for de aller fremste apostlene.
17Når Gud altså ga dem den samme gaven som han ga oss som tror på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg, at jeg skulle kunne stå Gud imot?
14Da steg Peter fram sammen med de elleve, løftet stemmen og sa til dem: Dere menn fra Judea, og alle dere som bor i Jerusalem, dette skal dere vite; lytt til mine ord:
21Deretter kom jeg til områdene i Syria og Kilikia;
22Jeg var ikke personlig kjent for menighetene i Judea som er i Kristus;
32Han talte åpent om dette. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33Men han snudde seg, så på disiplene og irettesatte Peter: Vik bak meg, Satan! For du har ikke sans for det som er av Gud, bare for det som er av mennesker.
25Da Peter kom inn, møtte Kornelius ham, falt ned for føttene hans og tilba ham.
26Men Peter reiste ham opp og sa: «Stå opp! Jeg er også bare et menneske.»
27Mens han snakket med ham, gikk han inn og fant mange som var samlet.
1Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; jeg tok også Titus med.
2Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene, men i enerom for dem som var ansett, for at jeg ikke skulle løpe, eller hadde løpt, forgjeves.
3Men heller ikke Titus, som var med meg, han som var greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
4Det var på grunn av falske brødre som var ført inn ubemerket; de hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for å føre oss inn i trelldom.
22Ryktet om dette nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas til Antiokia.
2Selv etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt skammelig behandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere midt i mye motstand.
15I de dagene sto Peter fram midt blant disiplene og sa — det var omkring hundre og tjue samlet —:
12Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre, for å ta fra dem som søker en anledning, selve anledningen, slik at de i det de roser seg av, kan bli funnet å være som vi.
2Men jeg ber dere om at jeg ikke skal behøve å være frimodig når jeg er hos dere, med den tilliten jeg tenker å vise mot noen som mener om oss at vi vandrer etter kjødet.
6Apostlene og de eldste kom da sammen for å drøfte denne saken.
7Etter mye ordskifte reiste Peter seg og sa: Brødre, dere vet at Gud for en tid siden utvalgte blant oss at hedningene ved min munn skulle høre evangeliets ord og tro.
19Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.
13For i hva var dere ringere enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke var en byrde for dere? Tilgi meg denne uretten!
29Peter sa til ham: Om så alle faller fra, skal jeg ikke falle fra.
29Da svarte Peter og de andre apostlene: Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.
16Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet og så ham, ble de forundret.
15Vær også på vakt mot ham, for han satte seg sterkt imot våre ord.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg sikkert at Herren har sendt sin engel og reddet meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det jødefolket ventet skulle skje.
11Og fordi jeg ikke kunne se på grunn av glansen fra det lyset, ble jeg, ledet ved hånden av dem som var med meg, ført inn i Damaskus.
18Siden mange roser seg etter det ytre, vil også jeg rose meg.
2Da det oppstod en ikke liten strid og diskusjon mellom Paulus og Barnabas og dem, bestemte de at Paulus og Barnabas, sammen med noen andre, skulle reise opp til Jerusalem til apostlene og de eldste med dette spørsmålet.
58Litt etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Mann, det er jeg ikke.
6Vi søkte heller ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort oss gjeldende og vært til byrde.
55Da de hadde tent bål midt på gårdsplassen og hadde satt seg sammen, satte Peter seg blant dem.
8Da sa Peter, fylt av Den hellige ånd, til dem: Folkets rådsherrer og Israels eldste,