Jobs bok 14:2
Han springer fram som en blomst og blir avskåret; han flykter som en skygge og blir ikke stående.
Han springer fram som en blomst og blir avskåret; han flykter som en skygge og blir ikke stående.
Som en blomst skyter det opp og visner, det flykter som en skygge og blir ikke stående.
Som en blomst springer han opp og visner; han flykter som en skygge og blir ikke stående.
Som en blomst bryter det frem og visner; det flyr som en skygge og varer ikke.
Som en blomst spirer han og visner, som en skygge flykter han og blir ikke stående.
Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned. Han flykter som en skygge, og fortsetter ikke.
Han blomstrer som en blomst og visner; han blir kappet ned, og han forsvinner som en skygge som ikke varer.
Han spirer opp som en blomst og blir kuttet av, han flykter som en skygge og består ikke.
Som en blomst vokser han opp og visner, han flykter som en skygge og består ikke.
Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned; han flyr bort som en skygge og blir ikke.
Han blomstrer ut som en blomst, men blir kappet ned; han forsvinner som en skygge og varer ikke.
Han kommer fram som en blomst og blir kuttet ned; han flyr bort som en skygge og blir ikke.
Som en blomst skyter han opp og visner, som en skygge flykter han bort og står ikke fast.
He springs up like a flower and withers away; he flees like a shadow and does not endure.
Som en blomst springer han ut og visner, han flykter som en skygge og blir ikke stående.
Han gaaer op som et Blomster og afskjæres, og han flyer som en Skygge og bestaaer ikke.
He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.
Han likner en blomst som sprang fram men blir avskåret; han flykter som en skygge og fortsetter ikke.
He comes forth like a flower and is cut down; he flees also as a shadow and does not continue.
Han kommer frem som en blomst og blir hugget ned. Han flykter også som en skygge og fortsetter ikke.
Som en blomst kommer han frem og visner, Som en skygge flyr han, og blir ikke stående.
Han vokser opp som en blomst og visner: Han flykter som en skygge og blir ikke værende.
Han vokser opp som en blomst og kuttes ned: han flykter som skyggen og sees aldri igjen.
He cometh forth like a flower, and is cut down: He fleeth also as a shadow, and continueth not.
He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.
He cometh vp, and falleth awaye like a floure. He flyeth as it were a shadowe, and neuer continueth in one state.
He shooteth foorth as a flowre, and is cut downe: he vanisheth also as a shadowe, and continueth not.
He commeth vp, and is cut downe like a floure: He fleeth as it were a shadow, and neuer continueth in one state.
He cometh forth like a flower, and is cut down: he fleeth also as a shadow, and continueth not.
He comes forth like a flower, and is cut down. He also flees like a shadow, and doesn't continue.
As a flower he hath gone forth, and is cut off, And he fleeth as a shadow and standeth not.
He cometh forth like a flower, and is cut down: He fleeth also as a shadow, and continueth not.
He cometh forth like a flower, and is cut down: He fleeth also as a shadow, and continueth not.
He comes out like a flower, and is cut down: he goes in flight like a shade, and is never seen again.
He comes forth like a flower, and is cut down. He also flees like a shadow, and doesn't continue.
He grows up like a flower and then withers away; he flees like a shadow, and does not remain.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Mennesket ligner tomhet; dagene hans er som en skygge som svinner.
1Mennesket, født av kvinne, lever få dager og er fullt av uro.
15Menneskets dager er som gress; han blomstrer som markens blomst.
16Når vinden farer over den, er den borte, og stedet der den sto, kjenner den ikke lenger.
5Siden hans dager er fastsatt, tallet på hans måneder er hos deg, har du fastsatt hans grenser, som han ikke kan overskride.
6Vend deg fra ham, så han kan få ro, til han som en dagarbeider fullfører sin dag.
7For det er håp for et tre: blir det felt, vil det skyte på nytt, og de spede skuddene tar ikke slutt.
8Selv om roten blir gammel i jorden, og stubben dør i bakken,
9så vil det ved duften av vann spire og sette grener som en plante.
10Men mennesket dør og svinner hen; ja, mennesket utånder—hvor er han?
11Som vann svinner bort fra havet, og elveløpet minker og tørker ut,
12slik legger mennesket seg ned og reiser seg ikke; før himmelen ikke lenger er til, våkner de ikke og blir ikke vekket fra sin søvn.
3Vil du rette dine øyne mot en slik som meg og føre meg for retten?
10men den rike over at han blir gjort lav; for som gressets blomst skal han forsvinne.
11For solen står opp med brennende hete og svir gresset; blomsten faller av, og dens skjønnhet forgår. Slik skal også den rike visne bort på sine veier.
6Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden blir det skåret av og visner.
7skal han likevel gå til grunne for alltid som sin egen møkk; de som har sett ham, skal si: Hvor er han?
8Han flyr bort som en drøm og blir ikke funnet; ja, han blir jaget bort som et syn i natten.
12Selv mens det ennå står grønt og ikke er skåret ned, visner det før noe annet gras.
4Når ånden forlater ham, vender han tilbake til støvet; den samme dagen går planene hans til grunne.
9Som en sky oppløses og svinner bort, slik kommer den som går ned i graven, ikke mer opp.
10Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og stedet hans kjenner ham ikke lenger.
4For det kommer inn i tomhet og går bort i mørke, og navnet blir dekket av mørke.
29Han skal ikke bli rik, hans gods skal ikke vare, og han skal ikke forlenge dets velstand på jorden.
30Han skal ikke slippe ut av mørket; flammen skal tørke ut grenene hans, og ved pusten fra hans munn skal han bli borte.
11Mine dager er som en skygge som svinner, og jeg er visnet som gress.
14Om en mann dør, skal han da leve igjen? Alle dagene av min fastsatte tid vil jeg vente, til min forandring kommer.
15Som han kom ut av sin mors liv, naken skal han gå bort igjen slik som han kom; han tar ingenting av sitt strev med seg som han kan bære i hånden.
16Også dette er et vondt onde: Slik han kom, slik skal han gå; hva har han igjen for å ha arbeidet for vinden?
24For alle mennesker er som gress, og all menneskelig herlighet som gressets blomst. Gresset visner, og blomsten faller,
14Vi må jo dø og er som vann som er spilt ut på bakken og ikke kan samles opp igjen. Men Gud gjør ikke forskjell på folk; likevel finner han utveier så hans forviste ikke blir støtt bort fra ham.
12Men mennesket, selv i ære, blir ikke værende; han er lik dyrene som går til grunne.
15da ville alt som lever gå til grunne på én gang, og mennesket igjen bli til støv.
6Mine dager er raskere enn veverskyttelen og svinner bort uten håp.
16Røttene hans skal tørke ut nedenfra, og ovenfra skal grenen hans bli kuttet av.
17Minnet om ham skal gå til grunne fra jorden, og han skal ikke ha noe navn på gaten.
18Han skal drives fra lys inn i mørke og jages ut av verden.
14Dere vet jo ikke hva som vil skje i morgen. For hva er livet deres? Det er som en damp som viser seg en liten stund og så forsvinner.
20Du seirer for alltid over ham, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.
47Kom i hu hvor kort min tid er! Hvorfor har du skapt alle mennesker forgjeves?
48Hvem er den som lever og ikke skal se døden? Kan han redde sin sjel fra dødsrikets hånd? Sela.
16Han står grønn i solen, og greinene skyter fram i hans hage.
22Han drar også de mektige bort med sin kraft; han reiser seg, og ingen er sikker på livet.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, folket er gress.
9(For vi er bare av i går og vet ingenting, for våre dager på jorden er som en skygge.)
36Men så gikk han bort, og se, han var ikke mer; jeg lette etter ham, men han fantes ikke.
12Min bolig er revet opp og tatt bort fra meg som en hyrdes telt; som en vever har jeg rullet sammen mitt liv; han skjærer meg av fra renningen. Fra dag til natt gjør du ende på meg.
20Fra morgen til kveld blir de tilintetgjort; de går for alltid til grunne uten at noen legger merke til det.
20Er ikke mine dager få? Hold så opp, og la meg være, så jeg kan få litt lindring,
32Likevel blir han ført til graven, og han blir liggende i gravkammeret.