Dette er den jublende byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: Jeg er den eneste, det finnes ingen ved siden av meg. Hvordan er hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Hver den som går forbi, skal plystre hånlig og riste på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg, og ingen annen! Hvordan er hun blitt til en ødemark, en liggeplass for villdyr? Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg og ingen ved siden av meg! Hvordan er den blitt til en ødemark, et hvilested for villdyr! Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
Dette er den jublende byen som bodde så trygt, som sa i sitt hjerte: Jeg er, og ingen annen! Hvor er den blitt til en ødemark, et tilholdssted for dyr! Alle som går forbi, visler og vifter med hånden.
Dette er den stolte byen som trodde på sin sikkerhet: 'Jeg er, og ingen er lik meg.' Hvordan har den blitt til en ørken, et tilholdssted for ville dyr! Alle som passerer forbi, skal plystre og vifte med hånden i hån.
Dette er den strålende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt en ødemark, en hvilested for villdyr! Hver den som går forbi henne skal hvesse, og vifte med hånden.
Dette er den stolte byen som levde i sorgløshet, som sa i sitt hjerte: Jeg er, og det finnes ingen annen enn meg; hvordan kunne hun bli en ødemark, et tilfluktssted for dyr! Alle som går forbi henne, skal hese og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen, som bodde trygt og sa i sitt hjerte: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den blitt til en skremmelse, et hvilested for ville dyr? Alle som går forbi den skal hvesse tenner og vifte med hånden.
Dette er den storprangende byen som satt trygt og sa til seg selv: 'Jeg er det, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan er den nå blitt til et redselssted, et tilfluktsted for villdyr! Alle som går forbi, skal pipe og gjøre hånlige bevegelser med hånden.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den selvsikre byen som levde sorgløst og sa i sitt hjerte: ‘Jeg er, og det finnes ingen som meg.’ Hvordan har den blitt til en ødemark, et sted hvor ville dyr kan hvile! Enhver som passerer, skal forakte den med et hvesende blikk og en viftende hånd.
Dette er den jublende byen som levde sorgløst, som sa i sitt hjerte, 'Jeg er, og det er ingen annen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr! Alle som går forbi henne skal hvesse, og vinke med hånden.
Dette er den gledesfylte byen som sitter trygt og sier i sitt hjerte: Jeg er det, og uten like. Å, hvordan er den blitt til en ødemark, hvilested for dyr! Enhver som går forbi henne skal plystre og vifte med hånden.
This is the jubilant city that dwelled securely and said in her heart, 'I am, and there is no one besides me.' How she has become a desolation, a resting place for wild animals! Everyone who passes by her hisses and shakes his fist.
Dette er den byrdefulle byen, som sitter trygt og sier til sitt hjerte: 'Jeg, og ingen annen.' Hvorledes har den blitt til en ødemark, en hvilested for dyr! Alle som passerer forbi skal plystre og riste på hodet.
Dette er den glædelige Stad, den, som boede tryggeligen, som sagde i sit Hjerte: Jeg (er det), og foruden mig Ingen ydermere; hvorledes er den bleven en Forskrækkelse, (vilde) Dyrs Leie? hver, som gaaer forbi den, maa hvidsle og ryste med sin Haand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
Dette er den byen som levde i sikkerhet og sa i sitt hjerte: Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun ikke blitt en ødemark, en rede for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne skal hvisle og vifte hånden.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how has she become a desolation, a place for beasts to lie down in! Everyone that passes by her shall hiss, and shake his hand.
Dette er byen som levde i glede, som sa i sitt hjerte, "Jeg er, og det er ingen ved siden av meg." Hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyrene å legge seg i! Alle som passerer henne skal fnyse og riste sine never.
Dette er den selvgode byen som lever trygt, som sier i sitt hjerte: 'Jeg er, og det er ingen ved siden av meg.' Hvordan har hun blitt til en ødemark, et hvilested for dyr. Alle som går forbi henne, hvisker og vifter med hånden.
Dette er den glade byen som bodde bekymringsløst, som sa i sitt hjerte, Jeg er, og det er ingen ved siden av meg: hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyr å ligge i! Alle som passerer henne skal plystre og vifte med hånden.
Dette er byen som var full av glede, som levde uten frykt for fare, og sa i sitt hjerte, Jeg er, og det finnes ingen annen: hvordan er hun blitt gjort til ødemark, et sted for dyr å hvile i! Alle som går forbi henne vil plystre og vifte med hånden.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the proude and carelesse cite, that sayde in hir herte: I am, and there is els none. O how is she made so waist, yt the beestes lye therin? Who so goeth by, mocketh her, and poynteth at her with his fynger.
This is the reioycing citie that dwelt carelesse, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she made waste, and the lodging of the beastes! euery one that passeth by her, shall hisse and wagge his hand.
This is the proude and carelesse citie that sayd in her heart, I am, and there is els none besides me: O howe is she made so wast that the beastes lie in her? Who so goeth by, mocketh her, & poynteth at her with his finger.
This [is] the rejoicing city that dwelt carelessly, that said in her heart, I [am], and [there is] none beside me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, [and] wag his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This `is' the exulting city that is dwelling confidently, That is saying in her heart, `I `am', and beside me there is none,' How hath she been for a desolation, A crouching-place for beasts, Every one passing by her doth hiss, He doth shake his hand!
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the joyous city that dwelt carelessly, that said in her heart, I am, and there is none besides me: how is she become a desolation, a place for beasts to lie down in! every one that passeth by her shall hiss, and wag his hand.
This is the town which was full of joy, living without fear of danger, saying in her heart, I am, and there is no other: how has she been made waste, a place for beasts to take their rest in! everyone who goes by her will make hisses, waving his hand.
This is the joyous city that lived carelessly, that said in her heart, "I am, and there is none besides me." How she has become a desolation, a place for animals to lie down in! Everyone who passes by her will hiss, and shake their fists.
This is how the once-proud city will end up– the city that was so secure. She thought to herself,“I am unique! No one can compare to me!” What a heap of ruins she has become, a place where wild animals live! Everyone who passes by her taunts her and shakes his fist.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15Alle som går forbi, klapper i hendene over deg; de hveser og rister på hodet over Jerusalems datter: Er dette byen som kalles fullendt i skjønnhet, en glede for hele jorden?
8Jeg vil gjøre denne byen til en ødemark og til spott; hver den som går forbi, skal bli forferdet og plystre hånlig på grunn av alle dens plager.
14Flokker skal legge seg ned midt i byen, alle slags dyr. Skarv og rørdrum skal holde til på søylene; deres røst skal lyde i vinduene. Ødeleggelse skal være på dørtersklene, for sedertreverket er blottlagt.
8Mange folkeslag skal gå forbi denne byen, og hver skal si til sin neste: Hvorfor har Herren gjort slik mot denne store byen?
10For den befestede byen skal bli øde, boligen forlatt og ligge som en ørken; der skal kalven beite, der skal den legge seg, og den skal gnage på grenene.
1Hvor ensomt sitter byen, hun som var full av folk! Hvordan er hun blitt som en enke! Hun som var stor blant folkene og fyrstinne blant provinsene, er blitt tributtpliktig.
13På grunn av Herrens vrede skal det ikke bli bebodd, men være helt øde. Hver den som går forbi Babylon, skal bli slått av undring og plystre over alle hennes plager.
13På mitt folks land skal det skyte opp torner og tistler, ja, over alle hus der man gledet seg, i den glade byen.
14For palassene skal bli forlatt, byens folkevrimmel skal stå øde; borger og tårn skal være til huler for alltid, en glede for ville esler, et beite for flokker.
3For fra nord kommer et folk opp mot henne; de skal gjøre landet hennes øde, ingen skal bo der. De drar bort, de går sin vei, både mennesker og dyr.
8Så hør nå dette, du som hengir deg til lyst, som bor sorgløst, som sier i ditt hjerte: Jeg er, og ingen ved siden av meg. Jeg skal ikke sitte som enke, og jeg skal ikke oppleve å miste barn.
7Er dette deres glade by, som stammer fra eldgamle dager? Hennes egne føtter skal føre henne langt bort for å bo som fremmed.
7I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
8Jerusalem har syndet grovt; derfor er hun blitt til noe en vender seg bort fra. Alle som æret henne, forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet. Ja, hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
10Motstanderen har rakt ut hånden mot alle hennes kostelige ting. For hun har sett hedningene gå inn i hennes helligdom, dem du bød at de ikke skulle gå inn i din forsamling.
26Hennes porter skal klage og sørge, og øde og forlatt skal hun sitte på bakken.
16for å gjøre landet deres til en ødemark, til en evig spott og plystring. Hver den som går forbi, skal bli forferdet og riste på hodet.
1Ve over den blodige byen! Den er full av løgn og rov; byttet tar aldri slutt.
15Hev rop mot henne på alle kanter. Hun har gitt seg; hennes grunnvoller er falt, hennes murer er revet ned. For dette er Herrens hevn: Ta hevn over henne; som hun har gjort, slik skal dere gjøre mot henne.
29Hele byen flykter for lyden av ryttere og bueskyttere; de går inn i krattet og klatrer opp på klippene. Hver by blir forlatt, og ikke et menneske bor i dem.
25Hvordan er lovsangens by ikke forlatt, byen som var min glede?
4Hvorfor skryter du av dalene, din frodige dal, du frafalne datter, du som stolte på dine skatter og sa: Hvem kan komme mot meg?
1Ve henne som er uren og besmittet, den undertrykkende byen!
39Derfor skal ørkenens ville dyr sammen med øyenes villdyr bo der, og uglene skal bo der. Det skal ikke mer bli bebodd for evig, og fra slekt til slekt skal det ikke bo noen der.
43Byene hennes er en ødemark, et tørt land og en ørken, et land der ingen bor og intet menneske går forbi.
12I byen er det bare øde tilbake, og porten er slått i stykker av ødeleggelse.
17De skal stemme i en klagesang over deg og si til deg: Hvordan er du blitt ødelagt, du som var bebodd av sjøfarere, den navngjetne byen som var sterk på havet — hun og hennes innbyggere — hun som spredte sin redsel over alle som ferdes på havet!
21Hvordan er den trofaste byen blitt en hore! Den var full av rett, rettferd bodde i den, men nå – mordere.
10Så sier Herren: Igjen skal det høres på dette stedet, som dere sier er øde uten menneske og uten dyr – i Judas byer og på Jerusalems gater, som er øde uten mennesker, uten innbyggere og uten buskap –
7Og de skal bli øde midt blant de land som er øde, og hennes byer skal ligge midt blant byene som er ødelagt.
1Utsagnet om Synsdalen. Hva feiler deg nå, siden alle har gått opp på takene?
2Du som er full av uro, en larmende by, en glad by! Dine falne er ikke falt for sverd, ikke døde i strid.
8Derfor vil jeg klage og hyle; jeg vil gå avkledd og naken. Jeg vil stemme i klagehyl som sjakalene og sørge som strutser.
6For så sier Herren Gud: Fordi du klappet i hendene, stampet med føttene og jublet i hjertet med all din forakt mot Israels land,
11Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, en bolig for sjakaler; Judas byer vil jeg gjøre øde, uten noen innbygger.
7Løven har kommet opp fra sitt kratt, og folkeslagenes ødelegger er på vei. Han har dratt ut fra sitt sted for å gjøre ditt land øde; dine byer skal legges i ruiner, uten en innbygger.
10Dag og natt går de omkring på dens murer; ondskap og ulykke er midt i den.
11Ondskap er midt i den; svik og list viker ikke fra hennes gater.
10Tomt, øde og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, det er stor smerte i alle hofter, og alle ansikter blir bleke.
3Det lyder hyl fra hyrdene, for deres herlighet er ødelagt; det lyder brøl fra unge løver, for Jordans stolthet er ødelagt.
7I samme grad som hun har opphøyet seg og levd i luksus, så mye pine og sorg skal dere gi henne; for hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og jeg skal aldri se sorg.
6Jeg har utryddet folkene; deres tårn ligger øde. Jeg har lagt gatene deres øde, så ingen går forbi; byene deres er ødelagt, så det ikke er et menneske igjen, ikke en eneste innbygger.
37Og Babylon skal bli til ruinhauger, et tilholdssted for sjakaler, en forferdelse og en hvislen – uten innbyggere.
10På den dagen, sier Herren, skal det høres lyden av et skrik fra Fiskeporten, et hyl fra den nye bydelen og et stort brak fra åsene.
7Og det skal skje at alle som ser deg, skal flykte fra deg og si: Ninive er lagt øde! Hvem vil sørge over henne? Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
2For du har gjort en by til en ruinhaug, en befestet by til et fall; fremmedes palass er ikke lenger en by, det skal aldri bygges opp igjen.
7Landet deres ligger øde, byene deres er oppbrent; fremmede fortærer landet deres like for øynene på dere, og det ligger øde, som omstyrtet av fremmede.
15Unge løver har brølt over ham, de har hylte; de har gjort landet hans øde. Byene hans er brent og står uten innbyggere.
22Se, ryktet kommer, og en stor uro fra landet i nord, for å gjøre Judas byer øde, til en bolig for sjakaler.