2 Korinterbrev 7:5
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk kroppen vår ingen ro; tvert imot var vi trengt på alle kanter: utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt legeme ingen ro; på alle kanter ble vi trengt: utenfra var det strider, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen ro, men vi var trengt på alle kanter: utvendig kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen ro, men vi ble trengt på alle kanter – utenfra kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vårt kjød ingen hvile, men vi var i trengsel på alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile; vi ble presset fra alle sider; utenfor var det kamper, innenfor var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ikke hvile; men vi møtte utfordringer fra alle sider; utenfor var det kamper, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi møtte motgang fra alle kanter; utvendig var det konflikt, innvendig var det frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen hvile, men vi var plaget på alle måter; utenfor strider, inni frykter.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi var presset på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke ro i kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utvendig var det strid, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, fant kroppen vår ingen hvile; vi ble plaget fra alle kanter – utenfra med stridigheter og innvendig med frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For da vi kom til Makedonia, fikk vi ingen ro for kroppen, men ble plaget på alle måter; utenfor var kamper, innenfor var frykt.
For selv da vi kom til Makedonia, hadde vi ikke noen ro i kroppen, men vi ble plaget på alle måter: ytre kamper, indre frykt.
For even when we came into Macedonia, our bodies had no rest, but we were afflicted in every way—conflicts on the outside, fears within.
For da vi kom til Makedonia, hadde vår kropp ingen hvile, men vi ble plaget i alle ting; utvendig kamper, innvendig frykt.
Thi der vi kom til Macedonien, havde vort Kjød ingen Ro, men vi trængtes paa alle Maader; udvortes (var) Strid, indvortes Frygt.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
Da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppen, men vi ble plaget på alle kanter; utenfor var det stridigheter, inne var det frykt.
For, when we came into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; outside were conflicts, inside were fears.
For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without were fightings, within were fears.
For da vi kom til Makedonia, fant vårt kjød ingen hvile, men vi var utsatt for trengsler fra alle kanter. Utenfor var det strid, og inne var det frykt.
For selv vi, da vi kom til Makedonia, fikk ikke kroppen vår noe lettelse, men vi opplevde trengsel på alle kanter, utad var det kamper, innvendig frykt.
For da vi kom til Makedonia, hadde vi ingen lettelse for kroppen, men vi var plaget på alle kanter; utenfra var det kamper, innenfra frykt.
For da vi kom til Makedonia hadde kroppen vår ingen hvile, men vi var plaget på alle kanter; det var stridigheter utenfor og frykt inni.
For when we were come into Macedonia oure flesshe had no rest but we were troubled on every syde. Outwarde was fightynge inwarde was feare.
For whan we were come into Macedonia, oure flesh had no rest, but we were troubled on euery syde: outwarde was fightinge, inwarde was feare.
For when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on euery side, fightings without, and terrours within.
For when we were come into Macedonia, our flesshe had no rest, but we were troubled on euery syde: Outward was fyghtyng, inward was feare.
¶ For, when we were come into Macedonia, our flesh had no rest, but we were troubled on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
for also we, having come to Macedonia, no relaxation hath our flesh had, but on every side we are in tribulation, without `are' fightings, within -- fears;
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but `we were' afflicted on every side; without `were' fightings, within `were' fears.
For even when we were come into Macedonia our flesh had no relief, but [we were] afflicted on every side; without [were] fightings, within [were] fears.
For even when we had come into Macedonia our flesh had no rest, but we were troubled on every side; there were fightings outside and fears inside.
For even when we had come into Macedonia, our flesh had no relief, but we were afflicted on every side. Fightings were outside. Fear was inside.
For even when we came into Macedonia, our body had no rest at all, but we were troubled in every way– struggles from the outside, fears from within.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Stor er min frimodighet overfor dere, og mye har jeg å rose meg av på deres vegne. Jeg er fylt av trøst, jeg flommer over av glede midt i all vår trengsel.
7Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være Guds og ikke komme fra oss.
8På alle kanter er vi trengt, men ikke stengt inne; vi er rådville, men ikke uten råd.
9Vi blir forfulgt, men ikke forlatt; vi blir slått ned, men ikke gått til grunne.
7Derfor ble vi, søsken, oppmuntret på grunn av dere i all vår trengsel og nød, ved deres tro.
4Han som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud.
5For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, slik får vi også rikelig trøst ved Kristus.
6Om vi blir trengt, er det til deres trøst og frelse, den som virker ved utholdenhet i de samme lidelsene som også vi lider; og om vi blir trøstet, er det til deres trøst og frelse.
7Vårt håp for dere står fast, for vi vet at slik dere har del i lidelsene, har dere også del i trøsten.
8Vi vil nemlig ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen som rammet oss i Asia: Vi ble tyngt i overmål, over vår kraft, så vi endog fortvilte om livet.
9Ja, vi hadde i oss selv fått dødsdommen, for at vi ikke skulle sette vår lit til oss selv, men til Gud, han som reiser opp de døde.
13fant jeg likevel ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Så tok jeg avskjed med dem og dro til Makedonia.
13Derfor ble vi trøstet ved den trøsten dere fikk. Og mer enn det, vi gledet oss enda mer over Titus' glede, fordi hans ånd har fått ny styrke hos dere alle.
1Dere vet jo selv, søsken, at vårt besøk hos dere ikke har vært forgjeves.
2Men etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, slik dere vet, fikk vi i vår Gud frimodighet til å forkynne for dere Guds evangelium under mye motstand.
6Men Gud, som trøster de nedbøyde, trøstet oss ved Titus' komme.
7Ikke bare ved hans komme, men også ved den trøsten han hadde fått hos dere. Han fortalte oss om deres lengsel, deres sorg og deres iver for meg, så jeg gledet meg enda mer.
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde det ut, fant vi det riktig å bli igjen alene i Aten.
2Og vi sendte Timoteus, vår bror, Guds tjener og vår medarbeider i Kristi evangelium, for å styrke dere og oppmuntre dere i troen,
3så ingen skulle la seg ryste av disse trengslene; for dere vet selv at til dette er vi satt.
4For også da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi kom til å få trengsler – og slik gikk det også, som dere vet.
5Derfor sendte også jeg, da jeg ikke lenger kunne holde det ut, for å få vite hvordan det sto til med troen deres, i tilfelle fristeren skulle ha fristet dere, og vårt arbeid var blitt forgjeves.
3Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor skjelving.
11Helt til denne stund er vi både sultne og tørste, vi er dårlig kledd, vi blir mishandlet og er uten fast bosted.
4Men i alt viser vi oss som Guds tjenere: i stor utholdenhet, i trengsler, i nød og i vanskeligheter,
5i slag, i fengsler, i opptøyer, i slit, i søvnløse netter, i faste;
6Derfor er vi alltid ved godt mot, og vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren:
7(for vi lever i tro, ikke ved syn).
8Vi er ved godt mot, ja, og vi foretrekker heller å være borte fra kroppen og hjemme hos Herren.
26Ofte på reiser, i farer på elver, i farer fra røvere, i farer fra landsmenn, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørkenen, i farer på havet, i farer blant falske brødre;
27i strev og møye, ofte i søvnløse netter, i sult og tørst, ofte uten mat, i kulde og med utilstrekkelige klær.
28I tillegg til alt det andre, det daglige presset på meg, omsorgen for alle menighetene.
2Jeg ber dere om at jeg ikke må måtte opptre frimodig når jeg kommer, med den tilliten jeg regner med å måtte vise overfor noen som mener at vi lever etter kjødet.
3For selv om vi ferdes som mennesker, fører vi ikke krig på menneskelig vis.
30idet dere har den samme kamp som dere så hos meg og nå hører om hos meg.
4Derfor roser vi oss av dere i Guds menigheter for deres utholdenhet og tro i alle de forfølgelser og trengsler som dere tåler.
20For jeg frykter at når jeg kommer, skal jeg kanskje ikke finne dere slik jeg vil, og at jeg selv skal bli funnet av dere slik dere ikke vil: at det kanskje er stridigheter, misunnelse, sinneutbrudd, selvhevdelse, baktalelse, hvisking, oppblåsthet, uorden.
15Og hans hjertelag for dere er desto større når han minnes alles lydighet, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven.
16Jeg gleder meg over at jeg i alt kan stole på dere.
28og la dere ikke skremme av motstanderne i noe; det er for dem et tegn på undergang, men for dere på frelse, og det er fra Gud.
4Så vi ikke – om det skulle komme makedonere med meg og de finner dere uforberedt – blir gjort til skamme, vi (for ikke å si dere), i denne tillitsfulle rosen.
8Vi spiste heller ikke noens brød gratis, men i slit og strev, natt og dag, arbeidet vi for ikke å være til byrde for noen av dere.
35Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?
13For er vi fra oss selv, er det for Gud; er vi ved sans og samling, er det for dere.
17Vi derimot, søsken, ble for en kort stund revet bort fra dere—i det ytre, ikke i hjertet—og vi la desto større iver i, med sterk lengsel, å få se ansiktet deres.
10Jeg har tillit til dere i Herren at dere ikke vil tenke annerledes; men den som forstyrrer dere, skal bære dommen, hvem han så er.
14Og de fleste av søsknene i Herren har, styrket av mine lenker, fått desto større frimodighet til å tale ordet uten frykt.
5For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den hellige ånd og med full overbevisning. Dere vet jo hvordan vi opptrådte hos dere for deres skyld.
5De puster oss i nakken, vi er utmattet og får ingen hvile.
7For Gud ga oss ikke en ånd av feighet, men av kraft, kjærlighet og sindighet.