Ordspråkene 9:3
Hun har sendt jentene sine ut; hun roper fra byens høyder.
Hun har sendt jentene sine ut; hun roper fra byens høyder.
Hun har sendt ut sine tjenestekvinner; hun roper fra byens høyeste steder:
Hun har sendt ut sine tjenestejenter; hun roper fra byens høyder.
Hun har sendt ut sine tjenestepiker. Fra byens høyder roper hun:
Hun har sendt ut sine tjenestejenter, hun roper fra byens høyder og innbyr folk til seg.
Hun har sendt ut sine tjenestepiker, hun roper fra byens høyeste steder.
Hun har sendt ut sine piker; hun roper fra de høyeste stedene i byen,
Hun sendte ut sine tjenestepiker, hun ropte fra de høye stedene i byen:
Hun har sendt ut sine tjenestejenter, hun roper fra byens høyder,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker: hun roper fra de høyeste stedene i byen,
Hun har sendt ut sine jungfruer; hun roper fra byens høyeste steder,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker: hun roper fra de høyeste stedene i byen,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker; hun roper ut fra de høyeste steder i byen.
She has sent out her maidens; she calls out from the highest points of the city,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker, hun roper fra byens høyder.
Den udsendte sine Piger, den raabte paa de udhængende høie (Stæder) i Staden:
She hath sent forth her maidens: she crieth upon the highest places of the city,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker: hun roper på de høyeste stedene i byen,
She has sent out her maidens: she cries out on the highest places of the city,
She hath sent forth her maidens: she crieth upon the highest places of the city,
Hun har sendt ut sine tjenestepiker, hun roper fra de høyeste stedene i byen:
Hun har sendt ut sine piker, hun roper fra byens høye steder:
Hun har sendt ut sine tjenestepiker; hun roper fra byens høyeste steder:
Hun har sendt ut sine tjenestepiker; fra byens høyeste steder roper hun ut,
She hath sent forth hir maydens to crie vpo the hyest place of the cite:
She hath sent forth her maydens and cryeth vpon the highest places of the citie, saying,
She hath sent foorth her maydens to crye vpon the highest place of the citie,
She hath sent forth her maidens: she crieth upon the highest places of the city,
She has sent out her maidens. She cries from the highest places of the city:
She hath sent forth her damsels, She crieth on the tops of the high places of the city:
She hath sent forth her maidens; She crieth upon the highest places of the city:
She hath sent forth her maidens; She crieth upon the highest places of the city:
She has sent out her women-servants; her voice goes out to the highest places of the town, saying,
She has sent out her maidens. She cries from the highest places of the city:
She has sent out her female servants; she calls out on the highest places of the city.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Visdom har bygd sitt hus, hun har hogd ut sine sju søyler.
2Hun har slaktet buskapen sin, blandet vinen sin; hun har også dekket bordet.
13Kvinnen Dårskap er bråkete, uforstandig og vet ingenting.
14Hun sitter ved inngangen til huset sitt, på en stol i byens høyder.
15for å rope på dem som går forbi, på dem som går rett fram på sin vei.
16Den uerfarne kan ta veien hit! Og til den som mangler forstand, sier hun:
20Visdommen roper høyt ute på gaten, på torgene lar hun sin røst høre.
21Der støyen er størst, roper hun; ved portenes åpninger i byen sier hun sine ord:
1Roper ikke visdommen, lar ikke forstanden sin stemme lyde?
2På toppen av høydene ved veien, der hvor stiene møtes, har hun stilt seg.
3Ved portenes side, ved byens inngang, ved dørenes åpning roper hun høyt.
4Den uerfarne kan ta veien hit! Til den som mangler forstand, sier hun:
5Kom, spis av mitt brød og drikk av vinen jeg har blandet!
10Se, en kvinne kom ham i møte, i en skjøges drakt, listig i hjertet.
11Hun er bråkete og trassig, hjemme får føttene hennes aldri ro.
12Snart ute i gata, snart på torgene; ved hvert hjørne ligger hun på lur.
13Hun grep tak i ham og kysset ham; med freidig mine sa hun:
26Hennes porter skal sukke og sørge; ribbet skal hun sitte nede på jorden.
1Akk, hvor ensom hun sitter, byen som var full av folk! Hun er blitt som en enke; hun som var stor blant folkene, fyrstinnen blant provinsene, må nå gjøre tvangsarbeid.
2Gråtende gråter hun om natten, tårene renner nedover kinnene. Blant alle hennes elskere har hun ingen trøster; alle hennes venner har sviktet henne, de er blitt hennes fiender.
31Da du bygde din haug på hvert veikryss og laget dine høyder på hver gate, var du ikke som en prostituert – du foraktet betaling.
32En horkvinne som tar fremmede i stedet for sin mann.
25La ikke hjertet ditt bøye av til hennes veier, forvil deg ikke på hennes stier.
26For mange har hun felt som ofre; tallrik er hele skaren av hennes drepte.
27Hennes hus er veier til dødsriket; de fører ned til dødens kamre.
42Det lød en sorgløs larm hos henne. Sammen med menn i store mengder ble det ført inn drukkenbolter fra ørkenen. De satte armbånd på hendene deres og en praktkrans på hodene deres.
43Jeg sa om den som var utslitt av utroskap: Nå vil de fortsatt drive hor med henne, med hennes horerier.
8Han gikk forbi på gata ved hennes hjørne og styrte kursen mot huset hennes.
7Så mye som hun har herliggjort seg selv og levd i luksus, så mye pine og sorg skal dere gi henne. For hun sier i sitt hjerte: "Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og sorg skal jeg aldri se."
1Ve den opprørske og besmittede, den undertrykkende byen!
2Hun lyttet ikke til røsten, tok ikke imot tukt. Til Herren satte hun ikke sin lit, til sin Gud nærmet hun seg ikke.
3Hennes fyrster i hennes midte er brølende løver; hennes dommere er ulver om kvelden, de lar ingenting bli igjen til morgenen.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt uren. Alle som æret henne, forakter henne fordi de har sett hennes nakenhet; også hun sukker og vender seg bort.
9Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
15Dette er den glade byen som bodde trygt, hun som sa i sitt hjerte: Jeg, og ingen annen! Hvordan er hun blitt til en ødemark, en liggeplass for villdyr? Hver den som går forbi, plystrer og rister på hånden.
7Som en brønn holder vannet sitt friskt, slik holder hun sin ondskap frisk. Vold og ødeleggelse høres i henne; alltid er det for mitt ansikt sykdom og sår.
4På grunn av de mange hordommene til skjøgen, vakker og full av ynde, herskerinne over trolldom, hun som selger folkeslag ved sine hordom og stammer ved sine trolldomskunster.
10Hvem er hun som trer fram som morgenrøden, vakker som månen, klar som solen, skremmende som hærer med faner?
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, når hun utfører sine mange onde planer? Kan hellig offerkjøtt fjerne ulykken fra deg? Da kunne du juble.
35Derfor, du skjøge, hør Herrens ord!
9Jordens konger, de som har drevet hor med henne og levd i luksus sammen med henne, skal gråte og jamre over henne når de ser røyken fra hennes brann,
15Løft krigsrop mot henne rundt omkring! Hun har overgitt seg; hennes fundamenter er falt, hennes murer er revet. For dette er Herrens hevn: Hevn dere på henne! Gjør mot henne slik hun har gjort.
25På hvert veikryss bygde du dine høyder. Du vanæret din skjønnhet, du spredte bena for hver forbipasserende og gjorde din prostitusjon stor.
2Nå vil jeg stå opp og gå omkring i byen, på gatene og på torgene; jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg søkte ham, men fant ham ikke.
14Hun la enda mer til sine horegjerninger: Hun så menn avbildet på veggen, bilder av kaldeere innrisset i rødfarge,
29Derfra speider den etter føde; øynene ser langt bort.
17Hennes veier er fagre veier, alle hennes stier er fred.
18for hennes hus synker ned til døden, og hennes stier til dødsrikets skygger.
7For blodet hennes var i hennes midte; hun satte det på den nakne klippen. Hun helte det ikke på jorden for å dekke det med støv.