Salmenes bok 8:4
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt på plass,
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt på plass,
hva er da et menneske, at du husker på ham, og et menneskebarn at du ser til ham?
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der.
hva er da et menneske at du husker ham, et menneskebarn at du ser til ham?
Når jeg ser din himmel, ditt verk med egne hender, månen og stjernene som du har satt der,
Hva er da mennesket, at du husker på ham? Og menneskesønnen, at du ser til ham?
Hva er et menneske for deg, at du er oppmerksom på ham? Og menneskesønnen, at du besøker ham?
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der,
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har fastsatt,
Hva er et menneske, siden du husker på ham? Og et menneskes barn, at du tar deg av ham?
Hva er mennesket, at du tar deg bry for ham? Og menneskesønnen, at du besøker ham?
Hva er et menneske, siden du husker på ham? Og et menneskes barn, at du tar deg av ham?
Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der,
When I look at Your heavens, the work of Your fingers, the moon, and the stars that You have set in place—
Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der,
Naar jeg seer din Himmel, dine Fingres Gjerning, Maanen og Stjernerne, som du beredte,
What is man, that thou art mindful of him? and the son of man, that thou visitest him?
Hva er da et menneske, at du kommer det i hu? Og et menneskebarn, at du ser til det?
What is man, that you are mindful of him? And the son of man, that you visit him?
What is man, that thou art mindful of him? and the son of man, that thou visitest him?
Hva er et menneske, at du tenker på ham? Menneskesønnen, at du tar deg av ham?
Hva er et menneske at du husker på ham, en menneskesønn at du tar deg av ham?
Hva er da et menneske at du tenker på ham, en menneskesønn at du besøker ham?
Hva er da mennesket, at du husker på ham? Menneskesønnen, at du bryr deg om ham?
Oh what is man, yt thou art so myndfull of him? ether the sonne of ma that thou visitest him?
What is man, say I, that thou art mindefull of him? and the sonne of man, that thou visitest him?
What is man that thou art myndfull of him? and the sonne of man that thou visitest hym?
What is man, that thou art mindful of him? and the son of man, that thou visitest him?
What is man, that you think of him? The son of man, that you care for him?
What `is' man that Thou rememberest him? The son of man that Thou inspectest him?
What is man, that thou art mindful of him? And the son of man, that thou visitest him?
What is man, that thou art mindful of him? And the son of man, that thou visitest him?
What is man, that you keep him in mind? the son of man, that you take him into account?
what is man, that you think of him? What is the son of man, that you care for him?
Of what importance is the human race, that you should notice them? Of what importance is mankind, that you should pay attention to them?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Men noen har et sted vitnet og sagt: Hva er et menneske, at du husker på det, eller en menneskesønn, at du tar deg av ham?
7Du gjorde ham en kort tid lavere enn englene; med herlighet og ære kronet du ham, og du satte ham over dine henders verk.
17Hva er et menneske, siden du gjør så mye av det og retter din oppmerksomhet mot det,
18ser til det hver morgen og prøver det hvert øyeblikk?
3Herre, hva er mennesket at du bryr deg om ham, et menneskebarn at du tenker på ham?
4Mennesket er som et pust, hans dager er som en skygge som går forbi.
5hva er da et menneske, at du husker på det, et menneskebarn, at du tar deg av det?
6Du gjorde ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.
3Fra småbarns og spedbarns munn har du grunnlagt et vern for dine motstanderes skyld, for å få fienden og hevneren til å tie.
6Hvor mye mindre mennesket, en makk, menneskebarnet, en orme-unge!
3Er det godt for deg at du undertrykker, at du forakter dine henders arbeid, mens du lar de ondes råd få fremgang?
4Har du øyne av kjøtt? Ser du slik som et menneske ser?
5Er dine dager som et menneskes dager, dine år som en manns år,
6siden du leter etter min skyld og gransker min synd?
13For du vender din ånd mot Gud og lar ord strømme ut av din munn.
14Hva er et menneske, at det skulle være rent, og en som er født av kvinne, at han skulle være rettferdig?
6Han bøyer seg ned for å se i himmelen og på jorden.
17Den er brent i ild, den er hugget ned; ved din strenge trussel går de til grunne.
47Hvor lenge, Herre, vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
24Husk å opphøye hans verk, som mennesker har sunget om.
3Hvorfor blir vi regnet som fe, og hvorfor er vi dumme i deres øyne?
14For han vet hvordan vi er skapt, han minnes at vi er støv.
17Kan et menneske ha rett overfor Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?
4Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll? Si det, om du har innsikt.
14hva skulle jeg da gjøre når Gud reiser seg? Når han gransker, hva skal jeg svare ham?
22Hold opp med å stole på mennesket, som bare har pust i nesen; hva er han å regne for?
1Til korlederen. Etter Gittit. En salme av David.
11Når ordene blir mange, øker tomheten; hva gagn har mennesket?
4Vet du ikke at dette har vært slik fra gammelt av, fra den tid da mennesket ble satt på jorden:
3Likevel fester du blikket på dette, og meg fører du for retten hos deg.
19«Og dette var lite i dine øyne, Herre Gud; du har også talt om din tjeners hus langt fram i tid. Dette er menneskets lov, Herre Gud.»
4Hjertet mitt ble hett i meg; mens jeg grunnet, flammet det opp som ild. Da talte jeg med tungen.
5La meg få vite, Herren, min ende og hvor lange mine dager er, så jeg skjønner hvor forgjengelig jeg er.
2Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det finnes noen som er forstandig, noen som søker Gud.
2Nåren sier i sitt hjerte: «Det finnes ingen Gud.» De har handlet fordervelig; de har gjort avskyelig urett. Det er ingen som gjør godt.
3Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn!
8Dine hender formet meg og laget meg fra alle kanter, og så sluker du meg.
9Husk nå at du har formet meg av leire, og at du vil føre meg tilbake til støv.
2Når jeg roper, svar meg, du min rettferds Gud! Du ga meg rom da jeg var i trengsel. Vær meg nådig og hør min bønn!
17«Og selv dette var lite i dine øyne, Gud; du talte også om din tjeners hus langt fram i tid. Du har sett på meg som en mann av høy rang, Herre Gud.»
18«Hva mer kan David legge til for å ære din tjener? Du kjenner jo din tjener.»
14Du gjør menneskene som fiskene i havet, som krypet uten hersker.
25Jeg sier: Min Gud, ta meg ikke bort midt i mine dager! Dine år varer gjennom alle slekter.
12Er ikke Gud i himmelhøyden? Se, toppen av stjernene, hvor høye de er!
21Hvem vet om menneskenes ånd stiger oppover, og dyrenes ånd går nedover til jorden?
20Jeg har syndet. Hva kan jeg gjøre for deg, menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til målskive for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?
12Liv og miskunn ga du meg; din omsorg bevarte min ånd.
17Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor stor er summen av dem!
14Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfullt vis. Underfulle er dine verk, det vet min sjel så vel.
15Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, vevd sammen i jordens dyp.