Apostlenes gjerninger 7:36

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

Han førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • 2 Mos 12:41 : 41 Da de fire hundre og tretti årene var til ende, på selve denne dagen, dro alle Herrens hærskarer ut av Egypt.
  • 2 Mos 14:21 : 21 Moses rakte hånden ut over sjøen. Herren lot sjøen drive tilbake hele natten ved en sterk østavind og gjorde sjøen til tørt land, og vannet delte seg.
  • 2 Mos 33:1 : 1 Herren sa til Moses: Gå, dra opp herfra, du og folket som du førte opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovte Abraham, Isak og Jakob og sa: Til dine etterkommere vil jeg gi det.
  • 2 Mos 14:27-29 : 27 Moses rakte hånden ut over sjøen, og ved daggry vendte sjøen tilbake til sin styrke, mens egypterne flyktet rett mot den. Herren styrtet egypterne midt ute i sjøen. 28 Vannet vendte tilbake og dekket vognene og rytterne, hele faraos hær som hadde fulgt dem ut i sjøen; ikke én av dem ble igjen. 29 Men israelittene gikk på tørr grunn midt gjennom sjøen; vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.
  • 2 Mos 16:35 : 35 Israelittene åt manna i førti år, inntil de kom til et bebodd land; de åt manna inntil de kom til grensen til Kanaans land.
  • 2 Mos 7:1-9 : 1 Herren sa til Moses: Se, jeg gjør deg til Gud for farao, og Aron, din bror, skal være din profet. 2 Du skal si alt jeg befaler deg, og Aron, din bror, skal tale til farao, og han skal la israelittene dra ut av landet sitt. 3 Men jeg vil gjøre faraos hjerte hardt, og jeg vil la mine tegn og mine under bli mange i Egypt. 4 Farao skal ikke høre på dere. Da skal jeg legge min hånd på Egypt og føre mine hærer, mitt folk, israelittene, ut av landet Egypt med store straffedommer. 5 Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg rekker ut hånden mot Egypt og fører israelittene ut fra dem. 6 Moses og Aron gjorde som Herren hadde befalt dem; slik gjorde de. 7 Moses var åtti år, og Aron var åttitre år, da de talte til farao. 8 Herren sa til Moses og Aron: 9 Når farao sier til dere: 'Gjør et under!', skal du si til Aron: 'Ta staven din og kast den foran farao, så skal den bli til en slange.' 10 Moses og Aron gikk til farao og gjorde som Herren hadde befalt. Aron kastet staven sin foran farao og foran tjenerne hans, og den ble til en slange. 11 Da kalte også farao til seg vismennene og trollmennene, og Egypts magikere gjorde det samme med sine hemmelige kunster. 12 Hver av dem kastet staven sin, og de ble til slanger. Men Arons stav slukte stavene deres. 13 Men faraos hjerte ble hardt, og han ville ikke høre på dem, som Herren hadde sagt. 14 Da sa Herren til Moses: Faraos hjerte er hardt; han nekter å la folket gå.
  • Sal 105:27-36 : 27 De gjorde hans tegn blant dem, under i Hams land. 28 Han sendte mørke, og det ble mørkt, og de trosset ikke hans ord. 29 Han gjorde vannet deres til blod og drepte fisken deres. 30 Landet deres vrimlet av frosker, helt inn i kongenes kamre. 31 Han sa til, og det kom fluesvermer og mygg i hele deres landområde. 32 Han gjorde regnet deres til hagl og sendte ildflammer i landet deres. 33 Han slo deres vinstokker og fikentrær og knuste trærne i landet deres. 34 Han sa til, og det kom gresshopper og larver uten tall. 35 De åt opp all vekst i landet deres og åt frukten av jorden. 36 Han slo alle førstefødte i landet deres, det første av all deres kraft.
  • Sal 105:39-45 : 39 Han bredte en sky som dekke og ild for å lyse om natten. 40 De ba, og han kom med vaktler; med brød fra himmelen mettet han dem. 41 Han åpnet klippen, og vann strømmet ut; det rant som en elv gjennom ødemarken. 42 For han husket sitt hellige ord til Abraham, sin tjener. 43 Han førte sitt folk ut med jubel, sine utvalgte med gledesang. 44 Han ga dem folkenes land, de overtok det som folkene hadde strevd for. 45 For at de skulle holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja.
  • Sal 106:8-9 : 8 Likevel frelste han dem for sitt navns skyld, for å gjøre sin makt kjent. 9 Han truet Rødehavet, og det tørket inn; han førte dem gjennom dypene som gjennom ørkenen. 10 Han fridde dem ut fra den som hatet dem, og han forløste dem fra fiendens hånd. 11 Vannet dekket deres motstandere; ikke én av dem ble igjen.
  • Sal 106:17-18 : 17 Jorden åpnet seg og slukte Datan; den dekket over Abirams forsamling. 18 Det brant en ild i deres forsamling; en flamme fortærte de onde.
  • Sal 135:8-9 : 8 Han slo Egypts førstefødte, både blant mennesker og dyr. 9 Han sendte tegn og under i din midte, Egypt, mot farao og mot alle hans tjenere. 10 Han slo mange folkeslag og drepte mektige konger, 11 Sihon, kongen av amorittene, og Og, kongen i Basan, og alle kongerikene i Kanaan. 12 Han ga deres land som arv, som arv til Israel, sitt folk.
  • Sal 136:9-9 : 9 Månen og stjernene satte han til å råde om natten, for hans miskunn varer evig. 10 Han som slo Egypt i deres førstefødte, for hans miskunn varer evig. 11 Og førte Israel ut fra dem, for hans miskunn varer evig. 12 Med sterk hånd og utstrakt arm gjorde han det, for hans miskunn varer evig. 13 Han som kløvde Sivsjøen i to, for hans miskunn varer evig. 14 Og førte Israel tvers gjennom den, for hans miskunn varer evig. 15 Og kastet farao og hans hær i Sivsjøen, for hans miskunn varer evig. 16 Han som ledet sitt folk gjennom ørkenen, for hans miskunn varer evig. 17 Han som slo store konger, for hans miskunn varer evig. 18 Og drepte mektige konger, for hans miskunn varer evig. 19 Sihon, amorittenes konge, for hans miskunn varer evig. 20 Og Og, Basans konge, for hans miskunn varer evig. 21 Og han gav deres land som arv, for hans miskunn varer evig.
  • Apg 7:42 : 42 Da vendte Gud seg fra dem og overga dem til å dyrke himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Brakte dere meg slaktofre og offer i førti år i ørkenen, Israels hus?
  • Apg 13:18 : 18 I om lag førti år bar han over med dem i ørkenen.
  • Hebr 8:9 : 9 ikke som den pakten jeg sluttet med deres fedre den dagen jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt. For de ble ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren.
  • 2 Mos 19:1-9 : 1 I den tredje måneden etter at israelittene hadde dratt ut av landet Egypt, kom de samme dag til Sinai-ørkenen. 2 De brøt opp fra Refidim og kom til Sinai-ørkenen. Der slo de leir i ørkenen, og Israel slo leir der, rett foran fjellet. 3 Moses steg opp til Gud. Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Slik skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: 4 Dere har sett hva jeg gjorde med Egypt, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og førte dere til meg. 5 Og nå: Dersom dere hører på min røst og holder min pakt, skal dere være min eiendom framfor alle folk. For hele jorden er min. 6 Dere skal være for meg et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels barn. 7 Så kom Moses og kalte til seg folkets eldste. Han la fram for dem alle disse ordene som Herren hadde befalt ham. 8 Hele folket svarte samstemt og sa: Alt det Herren har talt, vil vi gjøre. Moses bar folkets ord tilbake til Herren. 9 Herren sa til Moses: Se, jeg kommer til deg i en tett sky, for at folket skal høre når jeg taler med deg, og også tro på deg for alltid. Moses bar folkets ord fram for Herren. 10 Herren sa til Moses: Gå til folket, hellig dem i dag og i morgen, og la dem vaske klærne sine. 11 De skal være rede til den tredje dagen, for den tredje dagen skal Herren stige ned i hele folkets påsyn på Sinai-fjellet. 12 Du skal sette grenser for folket rundt omkring og si: Ta dere i vare så dere ikke går opp på fjellet eller rører ved kanten av det. Enhver som rører ved fjellet, skal drepes. 13 Ingen hånd skal røre ved ham; han skal steines eller skytes med piler. Enten det er dyr eller menneske, skal det ikke få leve. Når hornet lyder med lang tone, kan de gå opp på fjellet. 14 Så gikk Moses ned fra fjellet til folket. Han helliget folket, og de vasket klærne sine. 15 Han sa til folket: Vær rede i tre dager. Kom ikke nær en kvinne. 16 Da den tredje dagen kom, og det var blitt morgen, var det torden og lyn og en tung sky over fjellet, og lyden av hornet var meget sterk. Hele folket i leiren skalv. 17 Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg opp ved foten av fjellet. 18 Hele Sinai-fjellet stod i røyk fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken fra en ovn, og hele fjellet skalv sterkt. 19 Lyden av hornet ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte ham med høy røst. 20 Herren steg ned på Sinai-fjellet, på toppen av fjellet. Herren kalte Moses opp til toppen av fjellet, og Moses gikk opp.
  • 2 Mos 15:23-25 : 23 De kom til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara, for det var bittert. Derfor fikk stedet navnet Mara. 24 Da murret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke? 25 Han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble søtt. Der satte han for dem lov og rett, og der satte han dem på prøve.
  • 2 Mos 16:1-9 : 1 Siden brøt de opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai, den femtende dagen i den andre måneden etter at de var gått ut av landet Egypt. 2 Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen. 3 Israelittene sa til dem: Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt ved kjøttgrytene og hadde brød så vi ble mette! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult. 4 Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la det regne brød fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og samle sin dagsrasjon hver dag, for at jeg kan prøve dem, om de vil vandre etter min lov eller ikke. 5 Og på den sjette dagen skal de gjøre i stand det de bringer inn; det skal være dobbelt så mye som det de samler hver dag. 6 Moses og Aron sa til alle israelittene: I kveld skal dere forstå at det er Herren som har ført dere ut av landet Egypt, 7 og i morgen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt at dere klager mot Herren. Og hva er vi vel, siden dere klager mot oss? 8 Moses sa: Når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise og om morgenen brød så dere blir mette, fordi Herren har hørt de klagene dere retter mot ham – for hva er vi? Det er ikke mot oss dere klager, men mot Herren. 9 Moses sa til Aron: Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herrens ansikt, for han har hørt klagene deres. 10 Mens Aron talte til hele Israels menighet og de vendte seg mot ørkenen, se, da viste Herrens herlighet seg i skyen. 11 Herren talte til Moses og sa: 12 Jeg har hørt israelittenes klager. Si til dem: Ved skumring skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud. 13 Om kvelden kom det vaktler som dekket leiren, og om morgenen lå det et lag av dugg rundt leiren. 14 Da dugglaget hadde fordampet, se, på ørkenens overflate lå det noe fint og flakete, fint som rim på jorden. 15 Da israelittene så det, sa de til hverandre: Hva er dette? For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Det er brødet Herren har gitt dere til mat. 16 Dette er det Herren har befalt: Samle av det, hver etter det han trenger å spise, en omer per hode, etter tallet på personene hos dere. Hver skal ta til dem som er i hans telt. 17 Israelittene gjorde slik og samlet, noen mye og noen lite.
  • 4 Mos 9:15-23 : 15 Den dagen tabernaklet ble reist, dekket skyen tabernaklet, Åpenbaringsteltet. Om kvelden var det over tabernaklet som et ildsyn til om morgenen. 16 Slik var det alltid: Skyen dekket det, og om natten var det som en ild å se til. 17 Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp, og der skyen stanset, der slo israelittene leir. 18 På Herrens befaling brøt israelittene opp, og på Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen ble liggende over tabernaklet, ble de liggende i leir. 19 Når skyen ble liggende lenge over tabernaklet, i mange dager, holdt israelittene Herrens befaling og brøt ikke opp. 20 Noen ganger var skyen bare noen få dager over tabernaklet. Da slo de leir på Herrens befaling, og på Herrens befaling brøt de opp. 21 Noen ganger var skyen der fra kveld til morgen; når skyen løftet seg om morgenen, brøt de opp. Om dagen eller om natten, når skyen løftet seg, brøt de opp. 22 Enten det var to dager, en måned eller lengre tid, når skyen ble liggende over tabernaklet og ble der, ble israelittene liggende i leir og brøt ikke opp; men når den løftet seg, brøt de opp. 23 På Herrens befaling slo de leir, og på Herrens befaling brøt de opp. De holdt Herrens befaling; etter Herrens befaling, ved Moses.
  • 4 Mos 11:1-9 : 1 Folket begynte å klage, og Herren hørte det. Da flammet hans vrede opp, og en ild fra Herren brant blant dem og fortærte ytterkanten av leiren. 2 Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren. Da la ilden seg. 3 Han kalte stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem. 4 Rabbelen som var blant dem, fikk sterk lyst, og også Israels barn begynte igjen å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?» 5 Vi husker fisken vi spiste i Egypt for ingenting, agurkene og melonene, purren, løken og hvitløken. 6 Men nå er vi helt uttørret. Det er ikke noe å få, bortsett fra mannaen som vi har for øynene hele tiden. 7 Mannaen var som korianderfrø og lignet bdellium i utseende. 8 Folket gikk omkring og samlet den, malte den på håndkvern eller knuste den i morter, kokte den i gryte og laget kaker. Smaken var som kaker bakt i olje. 9 Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen over den. 10 Moses hørte at folket gråt, familie for familie, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede svært stor, og det mishaget Moses. 11 Moses sa til Herren: «Hvorfor har du gjort ondt mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du legger byrden av hele dette folket på meg? 12 Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født dem, siden du sier til meg: ‘Bær dem i fanget som en amme bærer et spedbarn,’ inn i landet som du med ed lovte fedrene deres? 13 Hvorfra skal jeg få kjøtt til hele dette folket? De gråter til meg og sier: ‘Gi oss kjøtt, så vi kan spise!’ 14 Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg. 15 Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg heller med det samme, om jeg har funnet nåde for dine øyne, så jeg slipper å se min ulykke.» 16 Herren sa til Moses: «Samle for meg sytti menn av Israels eldste, dem du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med til møteteltet, og la dem stille seg der sammen med deg. 17 Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av Ånden som er over deg og legge den på dem. Da skal de bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke skal bære den alene. 18 Du skal si til folket: ‘Innvi dere til i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått høyt for Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det godt i Egypt. – Herren skal gi dere kjøtt, og dere skal spise. 19 Ikke bare én dag skal dere spise, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti, og ikke tjue dager, 20 men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere og blir vemmelig for dere, fordi dere har forkastet Herren som er midt iblant dere, og grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?’» 21 Moses sa: «Det er seks hundre tusen mann til fots i dette folket som jeg er midt iblant, og du sier: ‘Jeg vil gi dem kjøtt, og de skal spise en måned!’ 22 Skal småfe og storfe slaktes for dem, og vil det være nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem, og vil det være nok?» 23 Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.» 24 Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt teltet. 25 Da steg Herren ned i skyen og talte til ham. Han tok av Ånden som var over ham og la den på de sytti eldste. Da Ånden kom over dem, profeterte de, men siden gjorde de det ikke mer. 26 To menn ble igjen i leiren. Den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden kom over dem. De var blant de innskrevne, men de hadde ikke gått ut til teltet. De profeterte i leiren. 27 En ung mann løp av sted og fortalte Moses: «Eldad og Medad profeterer i leiren!» 28 Da tok Josva, Nuns sønn, som tjente Moses fra sin ungdom, til orde og sa: «Min herre Moses, stans dem!» 29 Men Moses sa til ham: «Er du nidkjær for min skyld? Gid bare hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville legge sin Ånd på dem!» 30 Så vendte Moses tilbake til leiren, han og Israels eldste. 31 Da kom det en vind fra Herren, som førte vaktler fra havet og lot dem falle over leiren, i et belte rundt leiren, en dagsreise på den ene siden og en dagsreise på den andre, og de lå omkring to alen over bakken. 32 Folket sto opp hele den dagen og hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. De bredte dem ut for seg rundt omkring i leiren. 33 Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før de hadde tygget ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en meget hard plage. 34 De kalte stedet Kibrot-Hattaava, fordi de der begravde de som hadde gitt etter for lysten. 35 Fra Kibrot-Hattaava brøt folket opp til Haserot, og de ble i Haserot.
  • 4 Mos 14:1-9 : 1 Hele menigheten brøt ut i skrik, og folket gråt den natten. 2 Alle israelittene klaget mot Moses og Aron. Hele menigheten sa til dem: Om vi bare hadde dødd i Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen! 3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette landet så vi faller for sverdet? Konene våre og småbarna våre blir til bytte. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt? 4 De sa til hverandre: La oss sette en leder og vende tilbake til Egypt. 5 Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele Israels menighet. 6 Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som hadde vært blant dem som speidet ut landet, rev klærne sine. 7 De sa til hele Israels menighet: Landet som vi dro gjennom for å speide det ut, er et overmåte godt land. 8 Har Herren behag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter av melk og honning. 9 Bare gjør ikke opprør mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er som brød for oss. Deres vern er veket fra dem, men Herren er med oss. Frykt dem ikke! 10 Da sa hele menigheten at de skulle steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i møteteltet for alle Israels barn. 11 Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, enda de har sett alle de tegn jeg har gjort blant dem? 12 Jeg vil slå dem med pest og drive dem bort. Deg vil jeg gjøre til et folk større og mektigere enn dem. 13 Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, at du med din kraft har ført dette folket ut fra deres midte. 14 De vil si det til innbyggerne i dette landet: De har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, viser deg ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte. 15 Dreper du nå dette folket som én mann, vil de folkeslagene som har hørt ryktet om deg, si: 16 «Fordi Herren ikke maktet å føre dette folket inn i landet som han hadde lovet dem med ed, har han drept dem i ørkenen.» 17 La nå, Herre, din kraft vise seg stor, slik du har sagt: 18 Herren er sen til vrede og rik på miskunn, han tilgir skyld og opprør, men lar ikke den skyldige være ustraffet. Han lar fedrenes skyld ramme barna, i tredje og fjerde slektsledd. 19 Tilgi, jeg ber deg, dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har båret dette folket fra Egypt og til nå. 20 Herren sa: Jeg tilgir, som du har sagt. 21 Men så sant jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden. 22 Ingen av de mennene som har sett min herlighet og mine tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst, 23 skal få se landet som jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen av dem som forakter meg, skal få se det. 24 Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han fulgte meg helhjertet – ham vil jeg føre inn i landet han gikk inn i, og hans etterkommere skal ta det i eie. 25 Amalekittene og kanaaneerne bor i dalen. I morgen skal dere vende om og dra ut i ørkenen, veien mot Sivsjøen. 26 Herren talte til Moses og Aron og sa: 27 Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på å klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klager, de som de frembærer mot meg. 28 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har sagt i mine ører, slik vil jeg gjøre med dere. 29 I denne ørkenen skal likene deres falle, alle dere som ble mønstret, hele tallet av dere fra tjue år og oppover, dere som har klaget mot meg. 30 Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet som jeg med løftet hånd svor å la dere bo i – unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31 Men de små barna deres, som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn; de skal få lære å kjenne landet som dere har foraktet. 32 Men dere – likene deres skal falle i denne ørkenen. 33 Og sønnene deres skal være gjetere i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, inntil likene deres er gått til grunne i ørkenen. 34 Etter tallet på de dagene dere speidet landet, førti dager – én dag for hvert år, én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år. Da skal dere få kjenne min motstand. 35 Jeg, Herren, har talt: Sannelig, dette vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de bli til ende, og der skal de dø. 36 De mennene som Moses hadde sendt for å speide landet, og som kom tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre et ondt rykte om landet, 37 de mennene som hadde ført ut et ondt rykte om landet, døde av en plage for Herrens åsyn. 38 Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, ble i live av de mennene som hadde gått for å speide landet. 39 Da Moses hadde sagt disse ordene til alle Israels barn, sørget folket svært. 40 De stod tidlig opp neste morgen og dro opp til fjelltoppene og sa: «Her er vi! Vi vil gå opp til stedet Herren har talt om; for vi har syndet.» 41 Men Moses sa: Hvorfor vil dere bryte Herrens ord? Det vil ikke lykkes. 42 Gå ikke opp! For Herren er ikke midt iblant dere – ellers blir dere slått av fiendene deres. 43 For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere kommer til å falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil Herren ikke være med dere. 44 Likevel var de overmodige og dro opp mot fjelltoppene, men Herrens paktkiste og Moses forlot ikke leiren. 45 Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde i fjellet, ned, slo dem og drev dem helt til Horma.
  • 4 Mos 16:1-9 : 1 Kora, sønn av Jishar, sønn av Kahat, sønn av Levi, tok med seg Datan og Abiram, Eliabs sønner, og On, sønn av Pelet, av Rubens slekt. 2 De reiste seg mot Moses sammen med 250 menn av Israels barn, høvdinger i forsamlingen, innkalte til møtet, menn av anseelse. 3 De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: «Nok nå! Hele forsamlingen, alle sammen, er hellige, og Herren er midt iblant dem. Hvorfor opphøyer dere dere over Herrens forsamling?» 4 Da Moses hørte det, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. 5 Han sa til Kora og hele flokken hans: «I morgen skal Herren gjøre kjent hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig; ham lar han komme nær seg. Den han velger, lar han komme nær seg.» 6 Gjør dette: Ta dere røkelseskar, Kora og hele flokken din, 7 legg ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens ansikt i morgen. Den mannen som Herren velger, han er den hellige. Det er nok for dere, Levis sønner! 8 Moses sa til Kora: «Hør nå, Levis sønner!» 9 Er det for lite for dere at Israels Gud har skilt dere ut fra Israels forsamling og latt dere komme nær seg for å gjøre tjeneste ved Herrens telthelligdom og stå foran forsamlingen og tjene den? 10 Han lot deg og alle dine brødre, Levis sønner, komme nær ham – og nå søker dere også prestedømmet! 11 Derfor er det mot Herren du og hele flokken din har samlet dere. Og Aron – hva er han, siden dere knurrer mot ham? 12 Moses sendte bud for å kalle på Datan og Abiram, Eliabs sønner. Men de sa: «Vi kommer ikke!» 13 Er det for lite at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å la oss dø i ørkenen? Vil du også gjøre deg til herre over oss? 14 Du har ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning eller gitt oss arv av åker og vingård. Vil du stikke ut øynene på disse mennene? Vi kommer ikke!» 15 Da ble Moses svært sint og sa til Herren: «Vend deg ikke til offeret deres. Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noen av dem noe ondt.» 16 Moses sa til Kora: «Du og hele flokken din, still dere fram for Herren i morgen – du, de og Aron.» 17 Hver og en skal ta sitt røkelseskar, dere skal legge røkelse på dem og bære dem fram for Herren: hver mann sitt røkelseskar, to hundre og femti røkelseskar; også du og Aron, hver med sitt røkelseskar.
  • 4 Mos 20:1-9 : 1 Hele israelittenes forsamling kom til ørkenen Sin i den første måneden. Folket slo seg ned i Kadesj. Der døde Mirjam, og der ble hun gravlagt. 2 Det var ikke vann for forsamlingen, og de samlet seg mot Moses og Aron. 3 Folket trettet med Moses og sa: «Om vi bare hadde dødd da våre brødre døde foran HERREN! 4 Hvorfor har dere ført HERRENS forsamling inn i denne ørkenen så vi og buskapen vår må dø her? 5 Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å bringe oss til dette onde stedet? Det er ikke et sted for korn, ikke for fikentrær, vinranker eller granatepler, og det finnes ikke vann å drikke.» 6 Moses og Aron gikk bort fra forsamlingen til inngangen til telthelligdommen. De kastet seg ned med ansiktet mot jorden, og HERRENS herlighet viste seg for dem. 7 HERREN sa til Moses: 8 «Ta staven, og samle forsamlingen, du og Aron, din bror. Dere skal tale til klippen for øynene på dem, så skal den gi fra seg sitt vann. Du skal hente vann ut til dem fra klippen og gi forsamlingen og buskapen deres å drikke.» 9 Moses tok staven fra stedet foran HERREN, slik han hadde befalt ham. 10 Moses og Aron samlet forsamlingen foran klippen, og han sa til dem: «Hør nå, dere opprørere! Skal vi få vann ut av denne klippen til dere?» 11 Så løftet Moses hånden og slo to ganger mot klippen med staven. Det strømmet rikelig med vann, og forsamlingen og buskapen deres drakk. 12 Men HERREN sa til Moses og Aron: «Fordi dere ikke stolte på meg og helliget meg for øynene på israelittene, skal dere ikke føre denne forsamlingen inn i landet jeg har gitt dem.» 13 Dette var Meribas vann, der israelittene trettet med HERREN, og han viste seg hellig blant dem. 14 Fra Kadesj sendte Moses sendebud til kongen i Edom: «Så sier Israel, din bror: Du vet om all den motgangen som har rammet oss. 15 Våre fedre dro ned til Egypt, og vi bodde i Egypt lenge. Egypterne behandlet oss og våre fedre ille. 16 Vi ropte til HERREN, og han hørte vårt rop. Han sendte en engel og førte oss ut av Egypt. Nå er vi i Kadesj, en by ved grensen din. 17 La oss få gå gjennom landet ditt, vær så snill. Vi går ikke gjennom åker eller vinmark, og vi drikker ikke vann fra brønner. Langs Kongeveien vil vi gå; vi bøyer ikke av til høyre eller venstre før vi har gått gjennom grensen din.» 18 Edom sa til ham: «Du får ikke gå gjennom her. Ellers kommer jeg mot deg med sverd.» 19 Israelittene sa til ham: «Vi vil gå på hovedveien. Og hvis vi drikker av vannet ditt, både jeg og buskapen min, skal jeg betale for det. Det er ikke snakk om noe annet; la meg bare få gå gjennom til fots.» 20 Men han svarte: «Du får ikke gå gjennom.» Og Edom kom ham i møte med en stor styrke og med sterk hånd. 21 Slik nektet Edom Israel å få passere gjennom området sitt. Så bøyde Israel av fra ham.
  • 5 Mos 2:25-37 : 25 I dag begynner jeg å la frykten for deg og redselen for deg komme over folkene under hele himmelen. Når de hører ryktet om deg, skal de skjelve og være grepet av angst for deg. 26 Fra ørkenen Kedemot sendte jeg sendebud til Sihon, kongen i Hesjbon, med fredsord og sa: 27 La meg få gå gjennom landet ditt. Jeg vil bare gå på veien, bare på veien vil jeg gå. Jeg skal ikke svinge til høyre eller til venstre. 28 Mat kan du selge meg for penger, så vil jeg spise; og vann kan du gi meg for penger, så vil jeg drikke. Bare la meg gå gjennom til fots. 29 Slik gjorde også Esaus etterkommere i Se’ir og moabittene i Ar for meg, inntil jeg går over Jordan til det landet som Herren vår Gud gir oss. 30 Men Sihon, kongen i Hesjbon, ville ikke la oss gå gjennom. For Herren din Gud hadde gjort hans ånd hard og hjertet hans ubøyelig for å gi ham i din hånd, som det er i dag. 31 Da sa Herren til meg: Se, jeg har begynt å gi deg Sihon og landet hans. Begynn å ta det i eie, så du kan ta landet hans i besittelse. 32 Sihon kom ut mot oss med hele sitt folk for å føre krig ved Jahas. 33 Herren vår Gud overgav ham til oss. Vi slo ham, sønnene hans og hele folket hans. 34 På den tiden inntok vi alle byene hans. Vi slo med bann alle som var i hver by – menn, kvinner og barn; vi lot ingen overleve. 35 Bare buskapen tok vi som bytte for oss, og plyndringen fra byene vi hadde inntatt. 36 Fra Aroer, som ligger ved kanten av Arnon-dalen, og fra byen som ligger i dalen, og helt til Gilead, var det ikke en by som var for sterk for oss. Herren vår Gud ga alt i vår hånd. 37 Men ammonittenes land kom dere ikke nær: hele området langs Jabbok-dalen, byene i fjellandet og alt det som Herren vår Gud hadde befalt oss å la være.
  • 5 Mos 4:33-37 : 33 Har noe folk hørt Guds røst tale midt ut av ilden, slik du hørte, og likevel levd? 34 Eller har Gud forsøkt å komme og ta seg et folk ut fra et annet folk, med prøvelser, tegn og under, med krig, med sterk hånd og utstrakt arm og med store og skremmende gjerninger, slik Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt, for øynene dine? 35 Deg lot han se det, for at du skulle vite at Herren er Gud; det finnes ingen annen foruten ham. 36 Fra himmelen lot han deg høre sin røst for å tukte deg; på jorden lot han deg se sin store ild, og hans ord hørte du fra ilden. 37 Fordi han elsket dine fedre og valgte deres etterkommere etter dem, førte han deg selv ut fra Egypt med sin store kraft.
  • 5 Mos 6:21-22 : 21 Da skal du si til sønnen din: Vi var slaver for farao i Egypt, men Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd. 22 Og Herren gjorde store og ødeleggende tegn og under i Egypt – mot farao og hele hans hus – for øynene våre.
  • 5 Mos 8:4 : 4 Klærne dine ble ikke utslitt på deg, og foten din hovnet ikke i disse førti årene.
  • Neh 9:10 : 10 Du gjorde tegn og under mot farao, mot alle hans tjenere og hele folket i landet, for du visste at de handlet hovmodig mot dem. Slik vant du deg et navn, som det er den dag i dag.
  • Neh 9:12-15 : 12 Du ledet dem om dagen med en skystøtte og om natten med en ildstøtte for å lyse for dem på veien de skulle gå. 13 Du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem fra himmelen. Du gav dem rettferdige dommer, sanne lover, gode forskrifter og bud. 14 Du gjorde dem kjent med din hellige sabbat, og du gav dem bud, forskrifter og lov ved din tjener Moses. 15 Du gav dem brød fra himmelen mot sulten deres og lot vann strømme fra klippen mot tørsten deres. Du sa at de skulle gå inn og ta i eie landet som du hadde løftet din hånd og sverget å gi dem.
  • Neh 9:18-22 : 18 Selv da de laget seg en støpt kalv og sa: «Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt», og begikk store gudsbespottelser, 19 forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå. 20 Du gav dem din gode Ånd for å gjøre dem kloke. Manna holdt du ikke tilbake fra deres munn, og du gav dem vann for deres tørste. 21 I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke. 22 Du gav dem riker og folk og delte dem ut i distrikter. De tok i eie landet til Sihon, kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.
  • Sal 78:12-33 : 12 For øynene på fedrene deres gjorde han under i Egyptens land, på markene ved Soan. 13 Han kløvde havet og lot dem gå over, han reiste vannet som en voll. 14 Han ledet dem med sky om dagen, og hele natten med lys av ild. 15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke i rikt monn, som fra dype vann. 16 Han lot bekker strømme ut av klippen og lot vann renne ned som elver. 17 Men de fortsatte å synde mot ham, å trosse Den høyeste i det tørre landet. 18 De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin lyst. 19 De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen? 20 Se, han slo klippen, vannet strømmet og bekkene flommet. Kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk? 21 Da Herren hørte det, ble han harm; ild ble tent i Jakob, også vrede steg opp mot Israel. 22 For de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse. 23 Likevel bød han skyene der oppe og åpnet himmelens dører. 24 Han lot manna regne over dem til å spise, og han gav dem himmelens korn. 25 Mennesker fikk spise englebrød; han sendte dem føde så de ble mette. 26 Han lot østavinden fare i himmelen og førte sønnavinden fram med sin kraft. 27 Han lot kjøtt regne over dem som støv, og vingede fugler som havets sand. 28 Han lot det falle midt i leiren, rundt omkring deres boliger. 29 De åt og ble overmåte mette, det de hadde lyst på, lot han dem få. 30 De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, og maten var fortsatt i deres munn, 31 da steg Guds vrede opp mot dem. Han felte de kraftigste blant dem, han slo Israels unge menn til jorden. 32 Til tross for alt dette syndet de fortsatt, og de trodde ikke på hans under. 33 Så lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i brå redsel.
  • Sal 78:42-51 : 42 De husket ikke hans hånd, den dagen han fridde dem fra fienden, 43 da han satte sine tegn i Egypt og sine under på markene ved Soan. 44 Han gjorde elvene deres til blod, og de kunne ikke drikke av bekkene. 45 Han sendte mot dem fluesverm som fortærte dem, og frosker som ødela dem. 46 Han gav avlingen deres til gnageren og frukten av deres arbeid til gresshoppene. 47 Han slo deres vintrær med hagl og deres morbærtrær med frost. 48 Han overgav feet deres til hagl og buskapen til lynild. 49 Han sendte mot dem sin brennende vrede, harme, fortørnelse og trengsel, en utsending av ødeleggende engler. 50 Han banet vei for sin vrede; han sparte ikke deres liv fra døden, men overgav deres liv til pesten. 51 Han slo alle førstefødte i Egypt, førstegrøden av deres kraft i Hams telt.
  • Sal 95:10 : 10 I førti år hadde jeg avsky for den slekten og sa: «De er et folk som farer vill i hjertet, de kjenner ikke mine veier.»

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • Apg 7:37-39
    3 vers
    77%

    37Dette er Moses som sa til Israels barn: En profet som meg skal Herren deres Gud reise opp for dere blant deres brødre; ham skal dere høre på.

    38Dette er han som var i menigheten i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og sammen med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

    39Ham ville ikke våre fedre være lydige mot; de skjøv ham bort og vendte i sine hjerter tilbake til Egypt,

  • Apg 13:18
    77%

    18I om lag førti år bar han over med dem i ørkenen.

  • Apg 7:35
    77%

    35Denne Moses som de nektet å godta da de sa: Hvem har satt deg til leder og dommer? ham sendte Gud som både leder og befrier ved engelens hånd, han som viste seg for ham i tornebusken.

  • 5 Mos 34:11
    77%

    11når det gjaldt alle de tegnene og underene som Herren sendte ham for å utføre i Egypt, mot farao og alle hans tjenere og hele hans land,

  • Mika 7:15
    76%

    15Som i de dager da du dro ut av landet Egypt, vil jeg la dem se underfulle ting.

  • Jos 24:5-7
    3 vers
    75%

    5Jeg sendte Moses og Aron; jeg slo Egypt med det jeg gjorde midt iblant dem, og deretter førte jeg dere ut.

    6Jeg førte fedrene deres ut av Egypt. Dere kom til havet, og egypterne satte etter fedrene deres med vogner og hestfolk til Sivsjøen.

    7Da ropte de til Herren, og han lot et mørke komme mellom dere og egypterne. Han lot havet komme over dem og dekke dem. Øynene deres så hva jeg gjorde i Egypt. Deretter bodde dere lenge i ørkenen.

  • 4 Mos 14:13
    75%

    13Men Moses sa til Herren: Da vil egypterne høre det, at du med din kraft har ført dette folket ut fra deres midte.

  • Apg 7:29-31
    3 vers
    75%

    29På det ordet flyktet Moses og ble fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner.

    30Da førti år var gått, viste en engel fra Herren seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i en flamme av ild i en tornebusk.

    31Da Moses så det, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, lød en røst fra Herren til ham:

  • 5 Mos 11:3-5
    3 vers
    74%

    3hans tegn og gjerninger som han gjorde midt i Egypt, mot farao, kongen av Egypt, og mot hele landet hans,

    4og hva han gjorde med Egypts hær, med hestene og vognene deres, da han lot vannet i Sivsjøen strømme over dem mens de forfulgte dere, og Herren gjorde ende på dem, like til denne dag,

    5og hva han gjorde for dere i ørkenen, helt til dere kom til dette stedet,

  • 2 Mos 13:18
    74%

    18Gud lot derfor folket ta en omvei gjennom ørkenen mot Sivsjøen. Israelittene dro opp fra Egypt i hærflokker.

  • 5 Mos 26:8
    74%

    8Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og utstrakt arm, med stor redsel, med tegn og under.

  • 2 Mos 15:22
    74%

    22Så lot Moses Israel bryte opp fra Sivsjøen. De dro ut til ørkenen Sjur og gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.

  • Hebr 3:9
    73%

    9der fedrene deres satte meg på prøve, de prøvde meg og så mine gjerninger

  • 5 Mos 1:40
    73%

    40Men dere, vend dere og dra ut i ørkenen, veien mot Sivsjøen.

  • Jos 5:6
    73%

    6I førti år vandret israelittene i ørkenen, til hele folket, krigsmennene som var dratt ut av Egypt, var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst. Herren hadde sverget at han ikke skulle la dem få se landet som han hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter av melk og honning.

  • 5 Mos 4:34
    73%

    34Eller har Gud forsøkt å komme og ta seg et folk ut fra et annet folk, med prøvelser, tegn og under, med krig, med sterk hånd og utstrakt arm og med store og skremmende gjerninger, slik Herren deres Gud gjorde for dere i Egypt, for øynene dine?

  • Sal 106:9
    73%

    9Han truet Rødehavet, og det tørket inn; han førte dem gjennom dypene som gjennom ørkenen.

  • Amos 2:10
    73%

    10Jeg førte dere opp fra Egypt og ledet dere gjennom ørkenen i førti år for at dere skulle overta amorittenes land.

  • Jer 32:21
    73%

    21Du førte ditt folk Israel ut av Egypt med tegn og under, med sterk hånd og utstrakt arm og med stor redsel.

  • 4 Mos 33:1
    73%

    1Dette er etappene på israelittenes reise da de dro ut fra Egypt, hær for hær, under ledelse av Moses og Aron.

  • Esek 20:10
    73%

    10Så førte jeg dem ut av Egypt og brakte dem til ørkenen.

  • 4 Mos 14:11
    73%

    11Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, enda de har sett alle de tegn jeg har gjort blant dem?

  • 2 Mos 7:7
    73%

    7Moses var åtti år, og Aron var åttitre år, da de talte til farao.

  • 5 Mos 6:22-23
    2 vers
    73%

    22Og Herren gjorde store og ødeleggende tegn og under i Egypt – mot farao og hele hans hus – for øynene våre.

    23Og oss førte han ut derfra for å føre oss inn og gi oss det landet som han med ed lovet våre fedre.

  • Hebr 3:17
    73%

    17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?

  • 2 Mos 12:40-41
    2 vers
    72%

    40Den tiden Israels barn bodde i Egypt, var fire hundre og tretti år.

    41Da de fire hundre og tretti årene var til ende, på selve denne dagen, dro alle Herrens hærskarer ut av Egypt.

  • 2 Mos 6:13
    72%

    13Da talte Herren til Moses og Aron og ga dem pålegg, både til israelittene og til farao, kongen i Egypt, om å føre israelittene ut av Egypt.

  • 5 Mos 4:45
    72%

    45Dette er vitnesbyrdene, forskriftene og rettsreglene som Moses talte til israelittene da de dro ut av Egypt.

  • Jos 24:17
    72%

    17For Herren vår Gud, han er den som førte oss og fedrene våre opp fra Egypt, fra trellehuset, som gjorde disse store tegnene for våre øyne, og som voktet oss på hele veien vi gikk og blant alle folkene vi dro gjennom.

  • 2 Mos 18:8
    72%

    8Moses fortalte svigerfaren alt det Herren hadde gjort mot Farao og Egypt for Israels skyld, all den møye som hadde rammet dem på veien, og at Herren hadde berget dem.

  • Neh 9:21
    72%

    21I førti år sørget du for dem i ørkenen; de manglet ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres svulmet ikke.

  • Sal 105:27
    72%

    27De gjorde hans tegn blant dem, under i Hams land.

  • Mika 6:4
    72%

    4For jeg førte deg opp fra Egypt, og fra slavehuset frikjøpte jeg deg; jeg sendte Moses, Aron og Mirjam foran deg.

  • 4 Mos 14:22
    72%

    22Ingen av de mennene som har sett min herlighet og mine tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har lyttet til min røst,

  • 2 Mos 16:6
    72%

    6Moses og Aron sa til alle israelittene: I kveld skal dere forstå at det er Herren som har ført dere ut av landet Egypt,

  • 2 Mos 6:26-27
    2 vers
    72%

    26Det er Aron og Moses, de som Herren sa til: Før israelittene ut av Egypt etter sine hæravdelinger.

    27Det var de som talte til farao, kongen i Egypt, om å føre israelittene ut av Egypt – det var Moses og Aron.

  • Jes 63:12
    72%

    12Han som lot sin herlige arm gå ved Moses’ høyre side, som kløvde vannet foran dem for å gjøre seg et evig navn.