Daniel 6:20
Ved daggry, så snart det lysnet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Ved daggry, så snart det lysnet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han kom nær hulen, ropte han med klagende røst til Daniel. Kongen sa til Daniel: Daniel, du tjener for den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Ved daggry, da det lysnet, stod kongen tidlig opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han nærmet seg hulen, ropte han med sorgfull røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å frelse deg fra løvene?
Ved daggry, så snart det ble lyst, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Og da han kom nær hulen, ropte han med en klagende røst til Daniel. Kongen talte og sa til Daniel: O Daniel, tjeneren til den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Og da han kom til hulen, ropte han med en trist stemme til Daniel; og kongen sa til Daniel: O Daniel, Guds levende tjener, er din Gud, som du tjener kontinuerlig, i stand til å redde deg fra løvene?
Tidlig om morgenen, ved daggry, skyndte kongen seg til løvehulen.
Tidlig om morgenen, i daggryet, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da han kom nær hulen, ropte han med en sørgelig stemme til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Da han kom til hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel, og spurte: 'Å Daniel, tjener for den levende Gud, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvenes makt?'
Da han kom nær hulen, ropte han med en sørgelig stemme til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Da han nærmet seg hulen hvor Daniel var, ropte han med sorgfull stemme: "Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du tjener trofast, vært i stand til å redde deg fra løvene?"
At the first light of dawn, the king got up and hurried to the lions’ den.
Ved daggry, da lyset brøt frem, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Da stod Kongen op om Morgenen, i Dagningen, og gik hasteligen hen til Løvekulen.
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto niel: and the king spake and said to niel, O niel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Da han nærmet seg hulen, ropte han på Daniel med sørgmodig stemme: Daniel, du den levende Guds tjener, har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice to Daniel: and the king spoke and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto Daniel: and the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Da han nærmet seg hulen til Daniel, ropte han med sorgfull stemme; kongen talte og sa til Daniel: Daniel, den levende Guds tjener, er din Gud, som du stadig tjener, i stand til å redde deg fra løvene?
Da han nærmet seg hulen, ropte han med en sorgfull stemme til Daniel. Kongen sa til Daniel: 'Å, Daniel, du tjener den levende Gud, har din Gud, som du tjener uavbrutt, vært i stand til å befri deg fra løvene?'
Og da han kom nær hulen hvor Daniel var, ropte han med en sorgfull stemme; kongen snakket og sa til Daniel: Daniel, tjener av den levende Gud, har din Gud, som du stadig tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?
Tidlig om morgenen sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen.
Now as he came nye vnto ye dene, he cried wt a piteous voyce vnto Daniel: Yee ye kige spake, and sayde vnto Daniel: O Daniel, thou seruaunt off the lyuynge God, Is not thy God (whom thou allwaye seruest) able to delyuer the from the lyons?
And when he came to the denne, he cryed with a lamentable voyce vnto Daniel: and the King spake, and saide to Daniel, O Daniel, the seruant of ye liuing God, is not thy God (whom thou alway seruest) able to deliuer thee fro the lyons?
Now as he came nye vnto the denne, he cryed with a pitious voyce vnto Daniel, yea the king spake and saide vnto Daniel: O Daniel, thou seruaut of the liuing God, is not thy God whom thou seruest alway, able to deliuer thee from ye lions?
And when he came to the den, he cried with a lamentable voice unto Daniel: [and] the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
When he came near to the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spoke and said to Daniel, Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
and at his coming near to the den, to Daniel, with a grieved voice, he crieth. The king hath answered and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, thy God, whom thou art serving continually, is He able to deliver thee from the lions?'
And when he came near unto the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
And when he came near unto the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spake and said to Daniel, O Daniel, servant of the living God, is thy God, whom thou servest continually, able to deliver thee from the lions?
Then very early in the morning the king got up and went quickly to the lions' hole.
When he came near to the den to Daniel, he cried with a lamentable voice; the king spoke and said to Daniel, Daniel, servant of the living God, is your God, whom you serve continually, able to deliver you from the lions?
As he approached the den, he called out to Daniel in a worried voice,“Daniel, servant of the living God, was your God whom you continually serve able to rescue you from the lions?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Derfor underskrev kong Dareios skrivelsen og forbudet.
11Da Daniel fikk vite at dokumentet var underskrevet, gikk han til huset sitt. I takkammeret hadde han vinduer som var åpne mot Jerusalem. Tre ganger om dagen knelte han, ba og takket sin Gud, slik han hadde gjort tidligere.
12Da kom disse mennene stormende og fant Daniel mens han ba og bønnfalt sin Gud.
13Så gikk de fram og sa til kongen angående forbudet: «Har ikke du underskrevet et forbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen gud eller noe menneske uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Saken står fast, etter medernes og persernes lov, som ikke kan oppheves.»
14Da svarte de og sa for kongen: «Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg, konge, eller om forbudet du underskrev. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»
15Da kongen hørte dette, ble han svært ille til mote, og han satte seg fore å redde Daniel. Helt til solnedgang strevde han for å få ham berget.
16Da trengte disse mennene seg inn på kongen og sa til ham: «Kongen må vite at etter medernes og persernes lov kan ikke noe forbud eller påbud som kongen har fastsatt, endres.»
17Så gav kongen ordre, og de hentet Daniel og kastet ham i løvehulen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Din Gud, som du stadig tjener, han skal redde deg.»
18Det ble hentet en stein og lagt over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sin egen signetring og med sine stormenns segl, så det ikke kunne gjøres noen endring i saken mot Daniel.
19Så gikk kongen til palasset sitt og tilbrakte natten fastende; ingen underholdning ble ført inn til ham, og søvnen flyktet fra ham.
21Da han kom nær hulen, ropte han med bedrøvet røst til Daniel. Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Daniel, den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig tjener, kunnet frelse deg fra løvene?»
22Da talte Daniel til kongen: «Kongen, lev evig!»
23«Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke skadet meg, for jeg er funnet uskyldig for ham; heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»
24Da ble kongen meget glad og befalte at Daniel skulle tas opp av hulen. Daniel ble hentet opp av hulen, og det fantes ingen skade på ham, for han hadde satt sin lit til sin Gud.
25Deretter gav kongen ordre, og de førte fram de mennene som hadde reist anklage mot Daniel. De kastet dem i løvehulen, både dem, barna og konene deres. Før de nådde bunnen av hulen, hadde løvene fått makt over dem og knust alle knoklene deres.
26Deretter skrev kong Dareios til alle folk, nasjoner og språk som bor på hele jorden: Måtte freden være stor hos dere!
27Fra meg er det gitt dette påbud: I hele mitt rikes herredømme skal alle skjelve og frykte for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han står fast for evig. Hans rike skal ikke gå til grunne, og hans velde varer til enden.
28Han frelser og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han er den som reddet Daniel fra løvenes makt.
5Da søkte forvalterne og satrapene å finne et påskudd mot Daniel i hans forvaltning av riket, men de klarte ikke å finne noen grunn til anklage eller noe som kunne lastes ham; han var trofast, og det fantes verken forsømmelse eller korrupsjon hos ham.
6Da sa disse mennene: «Vi finner ingen anklage mot denne Daniel, med mindre vi finner noe hos ham i hans Guds lov.»
7Da trengte forvalterne og satrapene seg sammen fram for kongen og sa til ham: «Kongen, lev evig!»
24Derfor gikk Daniel inn til Ariok, som kongen hadde satt til å utrydde de vise i Babel. Han gikk og sa til ham: «Utrydd ikke de vise i Babel! Før meg inn til kongen, så skal jeg gjøre tydningen kjent for kongen.»
25Da førte Ariok i all hast Daniel inn for kongen og sa til ham: «Jeg har funnet en mann blant de bortførte fra Juda som kan gjøre tydningen kjent for kongen.»
26Kongen tok til orde og sa til Daniel, som hadde navnet Beltesasar: «Er du i stand til å gjøre meg kjent den drømmen jeg har sett, og tydningen av den?»
13Da ble Daniel ført inn for kongen. Kongen tok til orde og sa til Daniel: Er du Daniel, en av de bortførte fra Juda, som kongen, min far, førte hit fra Juda?
17Om det er slik, så er vår Gud som vi dyrker, i stand til å redde oss fra den brennende ildovnen, og fra din hånd, konge, vil han redde oss.
47Kongen tok til orde og sa til Daniel: «Sannelig, deres Gud er gudenes Gud og herskeren over konger, en som åpenbarer hemmeligheter – siden du har kunnet åpenbare denne hemmeligheten.»
28Nebukadnesar sa: Velsignet være Sjadraks, Mesjaks og Abed-Negos Gud, som sendte sin engel og berget sine tjenere. De satte sin lit til ham, trosset kongens befaling og våget livet for ikke å tjene eller tilbe noen annen gud enn sin egen.
11Tomt og tømt og ødelagt! Hjertet smelter, knærne skjelver, skjelving i alle hofter, og alles ansikter blekner.
15Han tok til orde og sa til Ariok, kongens øverste: «Hvorfor er kongens dekret så strengt?» Da forklarte Ariok saken for Daniel.
16Daniel gikk inn og ba kongen om å få en frist, så skulle han gjøre tydningen kjent for kongen.
10Den øverste hoffmannen sa til Daniel: Jeg er redd for min herre kongen, som har bestemt maten og drikken deres. Hvorfor skulle han se at dere ser dårligere ut enn de unge mennene på deres egen alder? Da vil dere sette hodet mitt på spill hos kongen.
11Da sa Daniel til tilsynsmannen som den øverste hoffmannen hadde satt over Daniel, Hananja, Misjael og Asarja:
26Da gikk Nebukadnesar bort til døren i den brennende ildovnen og ropte: Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, dere tjenere for Den høyeste Gud, kom ut og kom hit! Da kom Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ut fra ilden.
18Han ba dem søke barmhjertighet fra himmelens Gud om denne hemmeligheten, så Daniel og vennene hans ikke skulle utryddes sammen med resten av de vise i Babel.
19Da ble hemmeligheten åpenbart for Daniel i et nattlig syn. Da priste Daniel himmelens Gud.
20Daniel tok til orde og sa: «Velsignet være Guds navn fra evighet til evighet! For visdommen og styrken er hans.
8Treet vokste og ble sterkt. Høyden nådde til himmelen, og det var synlig helt til jordens ende.
24Derfor, konge, la mitt råd være deg til behag: Bryt med dine synder ved rettferdighet og dine misgjerninger ved barmhjertighet mot de fattige; kanskje kan din ro vare lenger.
17Herre, hvor lenge vil du se på? Redd mitt liv fra deres herjinger, min eneste fra de unge løvene.
6Han vandret omkring blant løver; han ble en ung løve. Han lærte å rive bytte i stykker; han fortærte mennesker.
19Kongen samtalte med dem, og det ble ikke funnet noen blant dem alle som Daniel, Hananja, Misjael og Asarja; og de fikk stå i tjeneste for kongen.
8Da ropte han: På vaktposten, herre, står jeg stadig om dagen, og på min post er jeg stilt alle nettene.
6Da ble kongens ansikt blekt, tankene skremte ham, hofteleddene hans ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.
2Herre, min Gud, hos deg har jeg søkt tilflukt. Frels meg fra alle som jager meg, og berg meg.
17Da svarte Daniel og sa til kongen: Behold du dine gaver, og gi belønningene dine til en annen! Likevel skal jeg lese skriften for kongen og gjøre ham kjent tolkningen.