Klagesangene 4:5
De som spiste delikatesser, ligger øde på gatene; de som var oppfostret i purpur, omfavner søppelhauger.
De som spiste delikatesser, ligger øde på gatene; de som var oppfostret i purpur, omfavner søppelhauger.
De som levde fint, ligger øde på gatene; de som ble oppfostret i purpur, omfavner søppelhaugene.
De som spiste delikatesser, ligger øde i gatene; de som ble oppfostret i purpur, omfavner søppelhaugene.
De som åt lekkert, vansmekter på gatene. De som ble oppfostret i skarlagen, klamrer seg til søppelhauger.
De som tidligere nøt delikatesser, ligger nå på gaten; de som vokste opp i storhet, klamrer seg til søppelhaugene.
De som spiste delikat mat er fortapt i gatene; de som ble oppdratt i skarlagen omfavner søppelhaugene.
De som ble pleiet med delikate måltider er nå forlatt i gatene; de som ble oppdratt i skarlet omfavner avføring.
De som spiste delikat mat, ligger øde på gatene; de som vokste opp i purpur, omfavner nå asken.
De som pleide å spise delikatesser, ligger forlatt i gatene; de som vokste opp i purpur, klemmer om søppelhaugene.
De som pleide å spise fint, er nå ensomme i gatene; de som er oppdratt i purpur, omfavner nå søppeldynger.
De som en gang spiste med delikatesse, ligger nå forlatt i gatene; de som ble oppdratt i skarlagen, har blitt forvandlet til møkkhauger.
De som pleide å spise fint, er nå ensomme i gatene; de som er oppdratt i purpur, omfavner nå søppeldynger.
De som spiste delikatesser ligger nå øde ute, og de som ble båret på purpur ligger i skitten.
Those who once feasted on delicacies now lie desolate in the streets; those who were brought up in fine crimson embrace ash heaps.
De som en gang spiste delikatesser, ligger nå i gatene. De som vokste opp i purpur, omfavner nå askehauger.
De, som aade de nydelige (Retter), ere ødelagte paa Gaderne, de, som vare opfostrede i Skarlagen, de omfavne Skarnet.
They that did feed delicately are desote in the streets: they that were brought up in scarlet embrace dunghills.
De som fikk spise delikatesser, er fortapt i gatene. De som ble oppdratt i purpur, omfavner avfallshaugene.
Those who ate delicacies are desolate in the streets; those who were brought up in scarlet embrace dunghills.
They that did feed delicately are desolate in the streets: they that were brought up in scarlet embrace dunghills.
De som er vant med delikat mat er hjemløse i gatene; De som ble oppdratt i purpur omfavner søppelhaugene.
De som spiste delikatesser er i ødemarken alene, de som ble støttet av skarlagen har omfavnet møkkdynger.
De som spiste delikate retter er ensomme i gatene; De som ble oppdratt i skarlagen omfavner møddinger.
De som var vant til delikate retter visner bort i gatene: de som bar purpur som barn ligger strukket ut i støvet.
They that did feed delicately are desolate in the streets: They that were brought up in scarlet embrace dunghills.
They that did feed delicately are desolate in the streets: they that were brought up in scarlet embrace dunghills.
They that were wonte to fayre delicatly, perishe in the stretes: they that afore were brought vp in purple, make now moch of donge.
They that did feede delicately, perish in the streetes: they that were brought vp in skarlet, embrace the dongue.
They that were wont to fare delicatelye perishe in the streetes: they that afore were brought vp in purple, make nowe muche of doung.
They that did feed delicately are desolate in the streets: they that were brought up in scarlet embrace dunghills.
Those who did feed delicately are desolate in the streets: Those who were brought up in scarlet embrace dunghills.
Those eating of dainties have been desolate in out-places, Those supported on scarlet have embraced dunghills.
They that did feed delicately are desolate in the streets: They that were brought up in scarlet embrace dunghills.
They that did feed delicately are desolate in the streets: They that were brought up in scarlet embrace dunghills.
Those who were used to feasting on delicate food are wasted in the streets: those who as children were dressed in purple are stretched out on the dust.
Those who did feed delicately are desolate in the streets: Those who were brought up in scarlet embrace dunghills.
ה(He) Those who once feasted on delicacies are now starving to death in the streets. Those who grew up wearing expensive clothes are now dying amid garbage.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3Selv sjakalene gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom som strutsene i ørkenen.
4Spedbarnets tunge kleber til ganen av tørst; småbarna ber om brød, men ingen deler med dem.
8Deres ansikt er mørkere enn sot, de kjennes ikke igjen i gatene; huden klistrer seg til knoklene, den er tørr som ved.
9Lykkeligere var de som ble drept med sverd enn de som dør av sult; de tæres bort, gjennomboret av sult, fordi markens grøde svikter.
10Medfølende kvinners hender har kokt sine egne barn; de ble til mat for dem da mitt folk ble knust.
5De mette må leie seg ut for brød, men de sultne har sluttet å hungre. Den barnløse har født sju, men hun som hadde mange barn, visner.
6Skylden til mitt folks datter ble større enn synden i Sodoma, som ble omstyrtet i et øyeblikk uten at noen hender rørte ved den.
4Dere som ligger på elfenbenssenger og strekker dere ut på divanene deres, som spiser lam fra småfeet og kalver fra fjøset.
9De river den farløse fra brystet, og av den fattige tar de pant.
10Naken går de omkring uten klær, sultne bærer de nek.
11Mellom radene presser de olje, de tråkker vinpressene, men de tørster.
11Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
12Til sine mødre sier de: Hvor er korn og vin? De segner som sårede i byens gater, når deres liv ebber ut i sine mødres fang.
4Barna hans er langt borte fra redning; ved porten blir de knust, og ingen redder dem.
5Hans høst spiser den sultne, den tas bort selv mellom tornene; de tørste sluker rikdommen hans.
17Da skal lammene beite som på sin egen mark, og i ruinene etter de rike skal fremmede ete.
14De vandret som blinde i gatene, besmittet av blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
3Utmattet av mangel og sult, utmagrede, gnager de i det tørre landet, om natten i øde og ødeland.
4Av alvorlige sykdommer skal de dø; det skal ikke sørges over dem og de skal ikke begraves. De skal ligge som møkk på markens overflate. De skal gå til grunne ved sverdet og av sult, og likene deres skal bli mat for himmelens fugler og for jordens dyr.
19To ting har rammet deg; hvem synes synd på deg? Ødeleggelse og sammenbrudd, sult og sverd – hvem trøster deg?
20Dine sønner lå sanseløse, de lå på alle gatehjørner som antiloper i nettet; de var fulle av Herrens vrede, av din Guds refselse.
11Alt hennes folk stønner og søker brød. De gir sine kostbare eiendeler for mat for å holde livet oppe. Se, Herre, og legg merke til, for jeg er blitt foraktet.
5Folket blir undertrykt, den ene av den andre og hver av sin neste; gutten farer fram mot den gamle, den ringe mot den ansette.
14Du skal spise, men ikke bli mett; en tomhet skal være i ditt indre. Du skal prøve å berge, men du berger ikke; og det du berger, vil jeg gi til sverdet.
5Ingen så på deg med medlidenhet og gjorde noe av dette for deg av medfølelse. Du ble kastet ut på det åpne feltet i avsky for deg, den dagen du ble født.
30Og du som er herjet, hva gjør du? Selv om du kler deg i skarlagen, pryder deg med gullsmykker og maler øynene med sminke, pynter du deg forgjeves. Dine elskere har foraktet deg; de står etter livet ditt.
4Alle har vendt seg bort, alle som én er de blitt fordervet; det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.
11Derfor, fordi dere tramper på den fattige og tar kornavgift fra ham, har dere bygd hus av hogd stein, men dere skal ikke bo i dem; dere har plantet prektige vingårder, men dere skal ikke drikke vinen deres.
10Også hun gikk i eksil, hun gikk i fangenskap. Også småbarna hennes ble knust i stykker på hvert gatehjørne. For hennes fornemme kastet de lodd, og alle hennes store ble lagt i lenker.
17Slik skal de mangle brød og vann, bli forferdet, hver og en og hans bror, og tæres bort på grunn av sin skyld.
10Rov sølv, rov gull! Det er ingen ende på skattene, en overflod av alle kostelige gjenstander.
7De tramper de fattiges hode ned i jordens støv og forvrenger veien for de undertrykte. En mann og hans far går til den samme unge kvinnen for å vanhellige mitt hellige navn.
4Hør dette, dere som tråkker på den fattige og vil gjøre ende på de hjelpeløse i landet.
7Derfor skal dere nå gå i eksil først av alle de bortførte, og de som velter seg, får slutt på drikkegildet sitt.
4De støter de fattige bort fra veien; de elendige i landet må alle gjemme seg.
5Se, som ville esler i ørkenen går de ut til sitt arbeid, de leter tidlig etter føde; ødemarken gir ham mat til barna.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tæres bort; de mektige på jorden tæres bort.
17For de spiser ondskapens brød og drikker voldens vin.
11Kvinner i Sion ble voldtatt, jomfruer i Judas byer.
12Slå dere for brystet i sorg over de herlige markene, over den fruktbare vinranken.
8For alle bord er fulle av oppkast og skitt; det er ikke et sted igjen.
28Han tar bolig i byer som er lagt øde, i hus hvor ingen bor, som er gjort klare til å bli ruinhauger.
10De skal spise, men ikke bli mette; de skal drive hor, men ikke bli flere, for de har forlatt Herren for å holde seg til hor.
19De kaster sølvet sitt ut på gatene, og gullet blir til noe urent. Sølvet og gullet deres kan ikke berge dem på Herrens vredes dag. De kan ikke mette seg eller fylle magen, for dette ble snublesteinen for deres skyld.
4Forstår da ikke alle som gjør urett, de som sluker mitt folk slik de spiser brød? De påkaller ikke Herren.
8De lever av mitt folks synd, og mot deres skyld retter de sin lyst.
23Det er rikelig med mat på de fattiges nypløyde jord, men den blir tatt fra dem uten rett.
26Mitt folks datter, bind sekk omkring deg og velt deg i aske. Bær sorg som over en eneste sønn, gjør deg en bitter klage, for plutselig kommer ødeleggeren over oss.
28De er blitt fete og glinsende; også i onde gjerninger går de for langt. De dømmer ikke den farløses sak, så han kan få medhold, og de verner ikke de fattiges rett.
7Landet deres er ødelagt, byene deres er brent opp med ild. For øynene på dere fortærer fremmede jorden deres; den ligger øde som etter fremmedes omveltning.