Jobs bok 31:34
fordi jeg var redd for den store folkemengden og klaners forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg var redd for den store folkemengden og klaners forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
Var jeg redd for en stor mengde, eller skremte slektenes forakt meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren?
fordi jeg fryktet den store mengden, og slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,
fordi jeg fryktet den store mengden, eller fordi slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,
Hvorfor lot jeg frykten for mengden få meg til å tie, og redselen for forakt fra slektene skremte meg, så jeg holdt meg stille og ikke gikk ut av døren?
Om jeg fryktet en stor folkemengde, eller familiers forakt skremte meg, så jeg holdt taus og ikke gikk ut av døren;
Fryktet jeg en stor mengde, eller fryktet jeg for nedsettende ord fra familier, slik at jeg holdt munn og ikke gikk ut av døren?
sannelig, jeg kunne ha vært redd for en stor skare, og den foraktelige blant slektene kunne ha skremt meg, slik at jeg tidde stille og ikke våget å gå ut av døren.
fordi jeg fryktet folkemengden og venners forakt skremte meg, så jeg forble taus og ikke våget å gå ut;
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
har jeg fryktet en stor skare, eller var det for familiens forakt at jeg Tier og ikke forlot mitt hus?
Fryktet jeg en stor mengde, eller ble jeg skremt av familiers forakt, så jeg holdt meg stille, og ikke gikk ut av døren?
av frykt for den store mengden eller forakt fra slekter har skremt meg, slik at jeg holdt meg stille innenfor døren,
because I so feared the crowd and the contempt of clans terrified me that I kept silent and would not go outside—
fordi jeg fryktet den store mengden, og menneskers forakt skremte meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut?
sandelig, jeg kunde have forfærdet en stor Hob, men en Foragtelig iblandt Slægterne kunde forskrækket mig, at jeg skulde tiet og ikke gaaet ud af en Dør.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, and went not out of the door?
Fryktet jeg for en stor mengde, eller skremte forakten fra familier meg, så jeg tiet stille og ikke gikk ut gjennom døren?
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, so that I kept silent and went not out of the door?
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, and went not out of the door?
Fordi jeg fryktet den store mengde, Og forakten fra familiene skremte meg, Så jeg holdt meg stille, og gikk ikke ut av døren--
fordi jeg fryktet folkemengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg var stille og gikk ikke ut.
Fordi jeg fryktet den store mengden, og familiens forakt skremte meg, så jeg holdt meg stille og gikk ikke ut av døren-
Av frykt for det store folket, eller av frykt for at familier ville gjøre narr av meg, så jeg forble stille, og gikk ikke ut av min dør;
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door—
For yf I had feared eny greate multitude of people: Or yf I had bene dispysed of ye symple, Oh then shulde I haue bene afrayed. Thus haue I quyetly spent my lyfe, and not gone out at ye dore.
Though I could haue made afraid a great multitude, yet the most contemptible of the families did feare me: so I kept silence, and went not out of the doore.
Though I coulde haue made afeard a great multitude, yet the most contemptible of the families dyd feare me: so I kept scilence, and went not out of the doore.
Did I fear a great multitude, or did the contempt of families terrify me, that I kept silence, [and] went not out of the door?
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and didn't go out of the door--
Because I fear a great multitude, And the contempt of families doth affright me, Then I am silent, I go not out of the opening.
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door-
Because I feared the great multitude, And the contempt of families terrified me, So that I kept silence, and went not out of the door--
For fear of the great body of people, or for fear that families might make sport of me, so that I kept quiet, and did not go out of my door;
because I feared the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I kept silence, and didn't go out of the door--
because I was terrified of the great multitude, and the contempt of families terrified me, so that I remained silent and would not go outdoors–
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
33Har jeg skjult mine overtredelser som mennesker gjør, ved å gjemme min skyld i mitt bryst,
34La ham ta staven sin fra meg, og la hans redsel ikke skremme meg.
35Da vil jeg tale uten å frykte ham; for slik er det ikke med meg.
23For Guds skrekk er over meg, og hans majestet kan jeg ikke utholde.
28så gruer jeg for all min smerte; jeg vet at du ikke vil frikjenne meg.
25For det jeg fryktet, har kommet over meg; det jeg gruet for, har rammet meg.
26Jeg fikk ikke ro, ikke fred, jeg fikk ingen hvile; så kom uro.
15Derfor skremmes jeg for hans ansikt; når jeg grunner på det, frykter jeg for ham.
16Gud har gjort hjertet mitt svakt; Den Allmektige har forferdet meg.
17For jeg er ikke blitt utslettet av mørket, enda mulmet har dekket ansiktet mitt.
1Til korlederen. Til Jedutun. En salme av David.
2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge en gudløs står meg imot.
19Hvem vil føre sak mot meg? For da vil jeg tie og dø.
20Bare to ting må du ikke gjøre mot meg; så skal jeg ikke gjemme meg for deg.
21Hold din hånd borte fra meg, og la ikke din redsel skremme meg.
35Å, om noen ville høre meg! Se, min underskrift! Må Den Allmektige svare meg. Min anklager har skrevet en bokrull.
11For mitt liv svinner hen i sorg og mine år i sukk; min kraft svikter på grunn av min skyld, og mine ben tæres bort.
13Jeg er glemt fra hjertet som en død; jeg er blitt som et knust kar.
10For jeg hører mange hviske: «Redsel på alle kanter! Meld fra, så melder vi det!» Alle som er mine venner, vokter på at jeg skal snuble: «Kanskje han blir lokket, så kan vi få overhånd over ham og ta vår hevn på ham.»
10Det ville likevel være min trøst; jeg ville juble i en smerte som ikke skåner, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
31For til Gud sies det: «Jeg har båret min skyld; jeg vil ikke gjøre mer ondt.»
32Det jeg ikke ser, lær meg; har jeg gjort urett, vil jeg ikke gjøre det igjen.
15Hadde jeg sagt: Jeg vil tale slik, se, da hadde jeg sviktet dine barns slekt.
27Hadde det ikke vært for fiendens hån, som jeg fryktet – at motstanderne deres skulle misforstå, at de skulle si: Vår hånd har hatt overtaket, ikke HERREN har gjort alt dette.
28Mørkkledt vandrer jeg omkring, uten sol; jeg står fram i forsamlingen og roper om hjelp.
3For da jeg tidde, ble mine bein tæret bort av min jamring dagen lang.
13De som står meg etter livet, legger snarer; de som søker min ulykke, taler ødeleggelse. Hele dagen planlegger de svik.
14Men jeg er som en døv som ikke hører, som en stum som ikke åpner munnen.
13Vær stille for meg, så vil jeg tale; la så komme over meg hva som vil.
14Hvorfor skulle jeg ta mitt kjøtt i tennene og legge mitt liv i hånden?
4Hjertet mitt virrer, skrekk slår meg. Skumringen som var min lyst, er blitt til redsel for meg.
13Om jeg har avvist retten til min slave og min slavekvinne når de hadde sak mot meg,
14hva skulle jeg da gjøre når Gud reiser seg? Når han gransker, hva skal jeg svare ham?
5Mitt hjerte vrir seg i meg, dødens redsler har falt over meg.
3"Hvem er det som formørker din plan med uforstand?" Slik har jeg talt om det jeg ikke forsto, om det som var for underfullt for meg, og som jeg ikke skjønte.
14Han har ikke rettet ord mot meg; jeg vil ikke svare ham med deres ord.
6Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og en skjelving griper kroppen min.
31Gi akt, Job, hør på meg; ti stille, så skal jeg tale.
20Skal det fortelles ham at jeg vil tale? Skulle et menneske ønske å bli oppslukt?
37Jeg ville gjøre rede for tallet på mine skritt; jeg ville nærme meg ham som en fyrste.
16For til deg, Herre, setter jeg mitt håp; du vil svare meg, Herre, min Gud.
4Du bryter til og med gudsfrykt og holder bønnen tilbake for Gud.
30Jeg lot ikke min munn synde ved å be om forbannelse over hans liv.
29Når han gir stillhet, hvem kan da fordømme? Når han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham? Det gjelder like fullt et folk som et menneske,
14kom frykt over meg og skjelving, og alle mine knokler skalv.
27og hjertet mitt i hemmelighet ble lokket, og min hånd kysset min munn,
28også det ville være en straffbar synd, for da hadde jeg fornektet Gud i det høye.
4Er det et menneske jeg klager til? Hvorfor skulle jeg ikke være utålmodig?
5Jeg lener øret til et ordtak; til harpespill vil jeg åpne min gåte.
16Jeg har ikke vegret meg for å være hyrde for deg, og ulykkens dag har jeg ikke ønsket. Du vet det; det som gikk ut av mine lepper, sto rett for ditt ansikt.