Salmenes bok 80:12
Den strakte sine grener til havet og sine skudd til elven.
Den strakte sine grener til havet og sine skudd til elven.
Hvorfor har du da revet ned gjerdene rundt det, så alle som går forbi, plukker av det?
Den strakte sine grener ut til havet, sine skudd til elven.
Hvorfor har du da brutt ned dets gjerder, så alle som går forbi på veien, plukker av det?
Den strakte sine greiner til havet og sine skudd til elven.
Hvorfor har du revet ned dens gjerder, så alle som går forbi plukker av den?
Hvorfor har du da brutt ned dens gjerder, slik at alle som går forbi plukker dens frukter?
Den strakte sine greiner ut til havet og sine skudd til elven.
Den strakte sine grener til sjøen, og til elven nådde dens skudd.
Hvorfor har du da revet ned dens gjerder, så alle som går forbi, kan plukke av den?
Hvorfor har du da brutt ned dens inngjerde, slik at alle som passerer, plukker den?
Hvorfor har du da revet ned dens gjerder, så alle som går forbi, kan plukke av den?
Den strakte sine greiner til havet, og sine skudd til elven.
It sent out its branches to the sea and its shoots to the River.
Den strakte sine greiner ut til havet og sine skudd til elven.
Det udbredte sine Grene til Havet, og sine unge Qviste til Floden.
Why hast thou then broken down her hedges, so that all they which pass by the way do pluck her?
Hvorfor har du revet ned dens gjerder, så alle som går forbi kan plukke den?
Why have you then broken down its hedges, so that all those who pass by the way pluck it?
Why hast thou then broken down her hedges, so that all they which pass by the way do pluck her?
Hvorfor har du revet ned dens murer, så alle som går forbi plynder den?
Hvorfor har du revet ned dens hekker, så alle som går forbi, kan plukke av den?
Hvorfor har du brutt ned dens murer, så alle som går forbi, plukker av den?
Hvorfor har du revet ned dens murer, så alle som går forbi kan ta dens frukt?
Why hast thou then broken downe hir hedge, that all they which go by, plucke of hir grapes?
Why hast thou then broken downe her hedges, so that all they, which passe by the way, haue plucked her?
Why hast thou then broken downe her hedge: that all they whiche go by plucke of her grapes?
Why hast thou [then] broken down her hedges, so that all they which pass by the way do pluck her?
Why have you broken down its walls, So that all those who pass by the way pluck it?
Why hast Thou broken down its hedges, And all passing by the way have plucked it?
Why hast thou broken down its walls, So that all they that pass by the way do pluck it?
Why hast thou broken down its walls, So that all they that pass by the way do pluck it?
Why are its walls broken down by your hands, so that all who go by may take its fruit?
Why have you broken down its walls, so that all those who pass by the way pluck it?
Why did you break down its walls, so that all who pass by pluck its fruit?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Hvorfor brøt du ned dens gjerder, så alle som går forbi, plukker av den?
10Du ryddet vei for den; den slo rot og fylte landet.
11Fjellene ble dekket av dens skygge, og dens grener var som Guds sedrer.
40Du har oppsagt pakten med din tjener, du har vanhelliget hans krone til jorden.
41Du har brutt ned alle hans murer, gjort hans festninger til ruiner.
11Den fikk sterke skudd til herskerscepter; den ruvet med sin vekst over det tette løvverket. Den ble lagt merke til for sin høyde og for sine mange ranker.
12Men den ble rykket opp i vrede og kastet til jorden. Østavinden tørket ut frukten; de sterke stavene ble brukket og tørket inn, ild fortærte dem.
13Nå er den plantet i ørkenen, i et land av tørke og tørst.
14Ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte frukten. Det finnes ikke i den en sterk stav, et septer å herske med. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
4Hva mer var det å gjøre med min vingård som jeg ikke har gjort i den? Hvorfor bar den villdruer da jeg ventet at den skulle bære druer?
5Nå vil jeg la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg tar bort hekken, så den blir avbeitet; jeg bryter ned muren, så den blir tråkket ned.
6Jeg gjør den til ødemark; den skal verken beskjæres eller hakkes. Det skal skyte opp torner og tistler, og til skyene befaler jeg at de ikke skal la det regne over den.
10Mange hyrder har ødelagt min vingård, de har tråkket min jordlapp; de har gjort det lodd jeg har kjær, til en øde ørken.
11Den er gjort til ødemark; den sørger foran meg, den ligger øde. Hele landet er øde, for ingen tar det til hjertet.
7Han har gjort min vinranke til en ødemark og mitt fikentre til splinter. Han har ribbet det helt og kastet det bort; grenene er blitt hvite.
12Nå vil jeg avdekke hennes skam for øynene på hennes elskere, og ingen skal redde henne ut av min hånd.
6Hennes barn vil jeg ikke vise miskunn, for de er barn av utroskap.
8For Hesjbons marker visner, og Sibmas vinranke; dens edleste ranker er slått ned av folkenes herrer. De nådde helt til Jaser, forvillet seg ut i ørkenen; dens skudd bredte seg ut og gikk over havet.
31Se, den var helt overgrodd med tistler, nesler dekket bakken, og steingjerdet var revet ned.
12Fremmede, de grusomste blant folkene, hogg ham ned og lot ham ligge. På fjellene og i alle dalene falt greinene hans, og i alle landets bekkefar ble sidegreinene hans slått i stykker. Alle jordens folk gikk bort fra skyggen hans og lot ham ligge.
17Som voktere på marken omringer de henne på alle kanter, for mot meg har hun gjort opprør, sier Herren.
10Fienden rakte hånden ut etter alle hennes dyrebare ting; hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du forbød å komme inn i din forsamling.
20For fra gammel tid brøt jeg ditt åk, jeg slet over dine bånd. Men du sa: «Jeg vil ikke tjene!» For på hver høy høyde og under hvert grønt tre la du deg ned og drev hor.
21Jeg plantet deg som en edel vinranke, helt av ekte frø. Hvordan er du blitt for meg ville skudd av en fremmed vinranke?
17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.
5For før innhøstingen, når blomsten er avsluttet og den umodne druen er i ferd med å modnes til klase, skjærer han av skuddene med beskjæringskniver og tar bort rankene, han skjærer dem vekk.
10Gå opp på murene deres og ødelegg, men gjør ikke ende på alt! Skjær bort rankene, for de hører ikke Herren til.
15Gud, Allhærs Gud, vend tilbake! Se ned fra himmelen og se, ta deg av denne vinranken.
16Vern om stammen som din høyre hånd har plantet, om sønnen du har gjort sterk for deg.
15Hva har min kjære å gjøre i mitt hus, når hun utfører sine mange onde planer? Kan hellig offerkjøtt fjerne ulykken fra deg? Da kunne du juble.
16Et grønt oliventre, vakkert med prektig frukt, slik kalte Herren ditt navn. Men ved lyden av et mektig drønn tente han ild på det, og dets greiner ble ødelagt.
9Si: Så sier Herren Gud: Skal det lykkes? Vil han ikke rive opp røttene og skjære av frukten, så alle friske skudd tørker? Det skal tørke; det skal ikke trenges stor arm eller mange folk for å rive det opp fra røttene.
12Vinstokken er tørket inn, fikentreet visner; granatepletreet, også daddelpalmen og epletreet—alle trærne på marken er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskenes barn.
2Hyl, sypress, for sedertreet er falt; de mektige er ødelagt. Hyl, Basans eiker, for den tette skogen er felt.
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? På grunn av ondskapen til dem som bor der blir både dyr og fugl ryddet bort; for de sier: Han ser ikke vår ende.
4Slik skal du si til ham: Så sier Herren: Se, det jeg har bygd, river jeg ned, og det jeg har plantet, rykker jeg opp – ja, hele landet.
9Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på fjellkammen, som ble forlatt av frykt for israelittene; det blir øde.
10For du har glemt din frelses Gud og ikke husket din tilflukts klippe. Derfor planter du lysthageplanter og sår fremmede stiklinger.
11Den dagen du planter, lar du det gro, og om morgenen får du såkornet ditt til å blomstre; men høsten blir en haug på sykdommens dag, en smerte som er ubotelig.
10For den befestede byen står ensom, den forlatte boplassen er øde som ørkenen; der beiter kalven, der legger den seg, og den gnager ned grenene.
11Når grenene tørker, blir de brutt av; kvinner kommer og tenner på dem. For det er ikke et folk med innsikt; derfor forbarmer ikke han som skapte det, seg over det, og han som formet det, viser det ikke nåde.
8Herren har besluttet å ødelegge muren om datter Sion; han strakte ut målesnoren. Han trakk ikke hånden tilbake fra å ødelegge; voll og mur lot han sørge, sammen visnet de.
12Derfor, på grunn av dere, skal Sion pløyes som en mark, Jerusalem bli til ruinhauger, og tempelberget til skogkledde høyder.
9Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
11Han lot mine veier bøye av, han rev meg i stykker og gjorde meg øde.
15Løft krigsrop mot henne rundt omkring! Hun har overgitt seg; hennes fundamenter er falt, hennes murer er revet. For dette er Herrens hevn: Hevn dere på henne! Gjør mot henne slik hun har gjort.
5Om tyver kom til deg, om nattens ransmenn (å, hvor er du blitt ødelagt!), ville de ikke stjele det de trenger? Om drueplukkere kom til deg, ville de ikke la etterplukk bli igjen?
6Nå slår de utskjæringene i stykker, sammen, med økser og slegger.
2Han gravde den opp og renset den for stein og plantet edle vinstokker. Han bygde et tårn midt i den og hogg ut en vinpresse der. Han ventet at den skulle bære druer, men den bar villdruer.
33Han slo vinrankene og fikentrærne deres og brøt trærne i landet deres.