Jesaja 33:9
Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir felt; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel kaster av seg frukten.
Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
Landet sørger og visner. Libanon står med skam og er hugget ned. Saron er blitt som en ødemark, og Basan og Karmel kaster av seg sitt løv.
Landet sørger og visner bort; Libanon er skamfullt og visner, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel mister sine blader.
Jorden sørger og visner, Libanon skammer seg og blir felt. Sharon er som en ørken; Basan og Karmel rister av fruktene sine.
Jorden sørger og visner; Libanon er skammet og hogd ned; Sjaron er som en ørken; og Basan og Karmel gir ikke lenger frukt.
Landet sørger og visner bort, Libanon står beskjemmet og medtatt. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister.
Landet sørger og visner bort, Libanon har blitt til skam og er vissnet, Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister av seg løvet.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir hugget ned; Sharon er som en ødemark, og Bashan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Landet sørger og visner; Libanon skammer seg og visner bort, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel ryster seg.
The land mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withers. Sharon has become like a desert; Bashan and Carmel shake off their leaves.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og visner. Saron har blitt som en ørken; Basan og Karmel rister av løvet.
Landet sørger, er forsmægtet, Libanon er beskjæmmet, er afhugget; Saron er som en øde Mark, og Basan og Carmel er afrystet.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Jorden sørger og visner: Libanon skammer seg og blir felt: Sharon er som en ødemark; og Basan og Karmel kaster av seg sine frukter.
The earth mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withered; Sharon is like a wilderness, and Bashan and Carmel shake off their fruits.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Landet sørger og visner; Libanon er bekymret og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel mister [sine blader].
Landet sørger og visner bort, Libanon skammer seg og visner. Saron er blitt som en ørken, og Bashan og Karmel skjelver.
Landet sørger og visner; Libanon er satt i forvirring og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel rister av sine blader.
Jorden sørger og visner bort; Libanon er til skamme og blir øde; Sharon er som Arabasletten; i Basan og Karmel faller bladene.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
the desolate earth is in heuynes. Libanus taketh it but for a sporte, that it is hewen downe: Saron is like a wyldernes: Basa & Charmel are turned vpside downe.
The earth mourneth & fainteth: Lebanon is ashamed, and hewen downe: Sharon is like a wildernes, and Bashan is shaken and Carmel.
The desolate earth is in heauinesse, Libanus is shamed and hewen downe, Saron is like a wildernesse, Basan and Charmel are spoyled of their fruites.
The earth mourneth [and] languisheth: Lebanon is ashamed [and] hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off [their fruits].
The land mourns and languishes; Lebanon is confounded and withers away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
Mourned, languished hath the land, Confounded hath been Lebanon, Withered hath been Sharon as a wilderness, And shaking are Bashan and Carmel.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off `their leaves'.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves] .
The earth is sorrowing and wasting away; Lebanon is put to shame and has become waste; Sharon is like the Arabah; and in Bashan and Carmel the leaves are falling.
The land mourns and languishes. Lebanon is confounded and withers away. Sharon is like a desert, and Bashan and Carmel are stripped bare.
The land dries up and withers away; the forest of Lebanon shrivels up and decays. Sharon is like the arid rift valley; Bashan and Carmel are parched.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Åkeren er herjet, jorden sørger, for kornet er ødelagt; nyvinen har tørket inn, oljen visner.
11Bli til skamme, dere bønder; hyl, dere vinbønder, over hvete og bygg, for åkerens høst er gått tapt.
12Vinstokken er tørket inn, fikentreet visner; granatepletreet, også daddelpalmen og epletreet—alle trærne på marken er tørre. For gleden er tørket bort fra menneskenes barn.
1Åpne portene dine, Libanon, så ilden fortærer sedrene dine.
2Hyl, sypress, for sedertreet er falt; de mektige er ødelagt. Hyl, Basans eiker, for den tette skogen er felt.
3Lyden av hyrdenes klagerop – for deres prakt er ødelagt! Lyden av unge løvers brøl – for krattet langs Jordan er lagt øde.
8Veiene ligger øde, ingen vandrer på stiene. Han har brutt pakten, foraktet byene og ikke aktet mennesker.
4Jorden sørger og visner, verden visner og tærer bort; de høyeste blant folket på jorden visner hen.
4Han truer havet og tørker det ut, og han tørker ut alle elver. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til ruinhauger, et tilhold for sjakaler. Byene i Juda gjør jeg til øde, uten en eneste beboer.
3Derfor sørger landet, og alle som bor der, tæres bort; markens dyr og himmelens fugler, ja, også havets fisk blir borte.
2Den skal blomstre rikelig og juble, ja, rope av fryd. Libanons herlighet er den gitt, Karmels og Sharons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds glans.
17Såkornet råtner under jordklumpene; forrådshusene ligger øde, låvene er brutt ned, for kornet har tørket inn.
18Hvordan stønner buskapen! Kvegflokkene streifer forvirret, for de har ikke beite; også saueflokkene er rammet.
19Til deg, HERRE, roper jeg; for ild har fortært beitene i ødemarken, og flammen har brent opp alle trærne på marken.
8For Hesjbons marker visner, og Sibmas vinranke; dens edleste ranker er slått ned av folkenes herrer. De nådde helt til Jaser, forvillet seg ut i ørkenen; dens skudd bredte seg ut og gikk over havet.
9Derfor gråter jeg med Jasers gråt over Sibmas vinranke; jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og Elale. For over din sommerfrukt og din høst har jubelropet stilnet.
10Glede og fryd er tatt bort fra den fruktbare marken; i vinmarkene synges det ikke, det ropes ikke. Vin trås ikke i presskarene; jeg har gjort ende på jubelropet.
17For om fikentreet ikke blomstrer og vintrærne ikke bærer frukt, om olivenhøsten slår feil og markene ikke gir mat, om småfeet er borte fra kveen og det ikke er storfe i fjøsene,
11Den er gjort til ødemark; den sørger foran meg, den ligger øde. Hele landet er øde, for ingen tar det til hjertet.
28Jeg vil gjøre landet til ødemark og ruin; stoltheten over dets styrke skal opphøre. Israels fjell skal ligge øde, så ingen går der.
7Han har gjort min vinranke til en ødemark og mitt fikentre til splinter. Han har ribbet det helt og kastet det bort; grenene er blitt hvite.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
13Nå er den plantet i ørkenen, i et land av tørke og tørst.
14Ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte frukten. Det finnes ikke i den en sterk stav, et septer å herske med. Dette er en klagesang, og den er blitt til en klagesang.
4Hvor lenge skal landet sørge og alt markens gress visne? På grunn av ondskapen til dem som bor der blir både dyr og fugl ryddet bort; for de sier: Han ser ikke vår ende.
8Også sypressene gleder seg over deg, Libanons sedrer sier: «Siden du ble lagt ned, kommer huggeren ikke opp mot oss lenger.»
15Så sier Herren Gud: Den dagen han fór ned i dødsriket, lot jeg sørge; jeg dekket dypet over ham og stanset dets elver, og de store vannene ble holdt tilbake. Jeg kledde Libanon i mørke, og alle markens trær visnet over ham.
2Han sa: Herren brøler fra Sion, fra Jerusalem lar han sin røst lyde. Hyrdenes beitemarker sørger, og toppen av Karmel tørker.
20Gå opp på Libanon og rop, hev stemmen i Basan, rop fra Abarim! For alle dine elskere er knust.
12Slå dere for brystet, klag over de fagre markene, over den fruktbare vinstokken.
13På mitt folks jord skal torn og tistel skyte opp, ja, over alle festens hus i den jublende byen.
13over alle Libanons sedrer, de høye og de opphøyde, og over alle Basans eiker,
7Den nye vinen sørger, vintreet visner, alle de glade i hjertet sukker.
12Fremmede, de grusomste blant folkene, hogg ham ned og lot ham ligge. På fjellene og i alle dalene falt greinene hans, og i alle landets bekkefar ble sidegreinene hans slått i stykker. Alle jordens folk gikk bort fra skyggen hans og lot ham ligge.
12Herren sender menneskene langt bort, og de forlatte stedene blir mange i landet.
18Herligheten i hans skog og hans hage blir gjort ende på, både sjel og kropp; det blir som når en syk tæres bort.
13For slik skal det være på jorden, blant folkene: som når en rister oliven, som etterplukk etter at vinhøsten er over.
10For den befestede byen står ensom, den forlatte boplassen er øde som ørkenen; der beiter kalven, der legger den seg, og den gnager ned grenene.
29For dere skal skamme dere over terebintene som dere hadde lyst til, og dere skal rødme over hagene dere valgte.
30For dere skal bli som en terebint med visnet blad og som en hage uten vann.
10Nå reiser jeg meg, sier Herren, nå løfter jeg meg, nå hever jeg meg.
9Den dagen skal hans befestede byer være som de forlatte stedene i skogen og på fjellkammen, som ble forlatt av frykt for israelittene; det blir øde.
8Skal ikke landet skjelve for dette, og skal ikke alle som bor der, sørge? Hele landet hever seg som Nilen, svulmer og synker som elven i Egypt.
13Men landet skal bli til ødemark på grunn av dem som bor der, for frukten av deres gjerninger.
4Den visnende blomsten, hans pryd og herlighet på toppen av den fruktbare dalen, skal være som en tidlig fiken før sommeren: Den som får øye på den, knapt har han den i hånden før han sluker den.
17Er det ikke bare en liten stund til, så blir Libanon til en frukthage, og frukthagen blir regnet som skog?
17I alle vinmarker blir det klage, for jeg vil gå gjennom din midte, sier Herren.
34Han hugger skogens kratt med jern, og Libanon faller for den Mektige.
6Jeg gjør den til ødemark; den skal verken beskjæres eller hakkes. Det skal skyte opp torner og tistler, og til skyene befaler jeg at de ikke skal la det regne over den.