Salmenes bok 22:24
I, som frygte Herren, lover ham, al Jakobs Sæd, ærer ham; og frygter for ham, al Israels Sæd!
I, som frygte Herren, lover ham, al Jakobs Sæd, ærer ham; og frygter for ham, al Israels Sæd!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28 at han maa lade den Ringes Skrig komme over ham, og han maa høre de Elendiges Skrig.
17 naar Herren haver bygget Zion (og) skal sees i sin Ære,
6 De saae til ham og løbe til (ham), og deres Ansigter bleve ikke beskjæmmede.
44 Dog saae han (til dem), da de vare, i Angest, idet han hørte deres Raab.
23 Jeg vil fortælle dit Navn for mine Brødre; midt i Forsamlingen vil jeg love dig.
33 De Sagtmodige saae det, de skulle glæde sig; og eders Hjerte skal leve, som søge Gud.
25 Thi han haver ikke foragtet og ei havt en Vederstyggelighed til den Elendiges Elendighed, og ikke skjult sit Ansigt for ham; men der han raabte til ham, hørte han det.
12 Lovsynger Herren, som boer i Zion, kundgjører iblandt Folkene hans Gjerninger!
23 Dersom du plager dem, og de da raabe til mig, da skal jeg visseligen høre deres Raab.
17 Herrens Ansigt er imod dem, som gjøre Ondt, at udrydde deres Ihukommelse af Jorden.
19 Han forløste min Sjæl i Fred fra Strid, (som var) imod mig; thi de vare med Mange imod mig.
22 Lovet være Herren, thi han haver underlig beviist sin Miskundhed imod mig (og ført mig) i en fast Stad.
24 Vaagn op! hvorfor vil du sove, Herre? vaagn op, forkast ikke evindeligen!
6 Lovet være Herren! thi han haver hørt mine (ydmyge) Begjæringers Røst.
15 (Men) han skal frie en Elendig i hans Elendighed, og aabne deres Øre i Trængsel.
9 Mon Gud skulde høre hans Skrig, naar Angest kommer over ham?
1 En Sang paa Trapperne. Jeg raabte til Herren i min Nød, og han bønhørte mig.
11 Han siger i sit Hjerte: Gud haver glemt det, han har skjult sit Ansigt, han seer det ikke i Evighed.
4 Da skulle de raabe til Herren, og han skal ikke bønhøre dem; men han skal skjule sit Ansigt for dem paa den samme Tid, eftersom de have gjort ilde i deres Idrætter.
1 Til Sangmesteren; om en Hind, som blev jagen om Morgenen; Davids Psalme.
2 Min Gud, min Gud! hvorfor haver du forladt mig? du er langt fra min Frelse, fra min Hylens Ord.
16 Vend dit Ansigt til mig og vær mig naadig; thi jeg er eenlig og elendig.
2 Herre! hør min Bøn, og lad mit Raab komme til dig.
17 Bønhør mig, Herre; thi din Miskundhed er god; vend (dit) Ansigt til mig efter din megen Barmhjertighed.
19 Dog har Gud hørt, han gav Agt paa min Bøns Røst.
1 Til Sangmesteren; Davids Psalme.
14 Den, som bortvender Miskundhed fra sin Ven, forlader den Almægtiges Frygt.
25 Græd jeg ikke for den, som havde haarde Dage? min Sjæl ynkedes over den Fattige.
7 Jeg hader dem, som tage vare paa falsk Forfængelighed, men jeg, jeg forlader mig paa Herren.
6 Thi Herren er høi og seer til den Ringe, og den Høie kjender han langt fra.
6 Helvedes Reb omgave mig, Dødens Snarer forekom mig.
7 Da jeg var i Angest, raabte jeg til Herren, ja, jeg raabte til min Gud; og han hørte min Røst fra sit Tempel, og mit Raab med sine Øren.
42 De saae sig om, men der var ingen Frelser, til Herren, men han svarede dem ikke.
13 Hvo, som stopper sit Øre for den Ringes Raab, han, han skal og raabe og ikke bønhøres.
7 Herre! hør min Røst, naar jeg raaber, og vær mig naadig og bønhør mig.
19 Herren er nær hos (dem, som have) et sønderbrudt Hjerte, og vil frelse (dem, som have) en sønderstødt Aand.
33 Thi han plager ikke af sit Hjerte eller bedrøver Menneskens Børn,
1 Herre! hvorfor staaer du saa langt borte? (hvorfor) skjuler du dig i Nødens Tider?
9 Viger fra mig, alle I, som gjøre Uret; thi Herren haver hørt min Graads Røst.
41 Og du haver givet mig mine Fjender paa Flugt, ja mine Hadere, (og) jeg udrydder dem.
12 Thi han skal frie en Fattig, som raaber, samt den Elendige, og som haver ingen Hjælper.
4 Lover Herren storligen med mig, og lader os ophøie hans Navn tillige.
22 Herre! du saae det, ti ikke; Herre! vær ikke langt fra mig.
1 Jeg elsker Herren, fordi han vil høre min Røst, mine (ydmyge) Begjæringer.
2 Thi han bøiede sit Øre til mig; derfor vil jeg paakalde (ham) i mine Dage.
3 (Han var) foragtet og holdt (snart) op (at være) iblandt Mænd, en Mand, (fuld af) Piner, og som havde forsøgt Sygdom; og som En, for hvilken man skjulte Ansigtet, var han foragtet, og vi agtede ham intet.
20 Jeg skriger til dig, men du svarer mig ikke; jeg staaer (der), og du agter (ikke) paa mig.
19 Thi Folket i Zion skal boe i Jerusalem; du skal jo ikke græde saare, han skal vist benaade dig, naar (han hører) dit Raabs Røst; han skal svare dig, naar han hører det.
56 Du hørte min Røst; skjul ikke dit Øre for mit Suk, for mit Raab.
28 Og du skal frelse det elendige Folk, og dine Øine ere over de Høie, du skal fornedre dem.