Jobs bok 4:5
Men nå har det kommet over deg, og du mister motet; det påvirker deg, og du blir urolig.
Men nå har det kommet over deg, og du mister motet; det påvirker deg, og du blir urolig.
Men nå har det kommet over deg, og du mister motet; det rører ved deg, og du blir forferdet.
Men nå, når det kommer til deg, blir du utmattet; det rører ved deg, og du blir forferdet.
Men nå, når det kommer til deg, blir du trett; når det rører ved deg, blir du forferdet.
Men nå, når det gjelder deg, føler du deg motløs; det som skjer med deg, fyller deg med angst.
Men nå når det kommer over deg, blir du utmattet; det rører ved deg, og du blir skremt.
Men nå har det rammet deg, og du svimer; det berører deg, og du er bekymret.
Men nå som det kommer til deg, blir du utmattet; det har rammet deg, og du er skremt.
Men nå har det kommet over deg, og du blir utmattet; det rammer deg, og du blir skremt.
Men nå har det kommet over deg, og du mister motet; det påvirker deg, og du blir urolig.
Men nå har det rammet deg, og du svikter; det treffer deg, og du er urolig.
Men nå, når det kommer til deg, blir du motløs; når det rammer deg, blir du forskrekket.
But now it has come to you, and you are weary; it touches you, and you are troubled.
Men nå når det kommer til deg, blir du grepet av uro; det treffer deg, og du blir forferdet.
Men nu det kommer til dig, da kjedes du (derved); det haver rammet paa dig, og du er forfærdet.
But now it is come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
Men nå har det rammet deg, og du har mistet motet; det berører deg, og du er blitt urolig.
But now it has come upon you, and you faint; it touches you, and you are troubled.
Men nå har det rammet deg, og du mister motet; Det berører deg, og du blir urolig.
Men nå kommer det over deg, og du er trett; det rammer deg, og du er urolig.
Men nå har det kommet over deg selv, og du mister motet; det berører deg, og du blir skremt.
Men nå har det rammet deg, og du blir trett av det; du er berørt, og ditt sinn er urolig.
But now it is come unto thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art troubled.
But now it is come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
But now that the plage is come vpon the, thou shreckest awaye: now that it hath touched thyself, thou art faint harted.
But now it is come vpon thee, and thou art grieued: it toucheth thee, and thou art troubled.
But nowe it is come vpon thee, and thou art greeued: it toucheth thee, and thou art troubled.
But now it is come upon thee, and thou faintest; it toucheth thee, and thou art troubled.
But now it is come to you, and you faint; It touches you, and you are troubled.
But now, it cometh in unto thee, And thou art weary; It striketh unto thee, and thou art troubled.
But now it is come unto thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art troubled.
But now it is come unto thee, and thou faintest; It toucheth thee, and thou art troubled.
But now it has come on you and it is a weariness to you; you are touched by it and your mind is troubled.
But now it is come to you, and you faint. It touches you, and you are troubled.
But now the same thing comes to you, and you are discouraged; it strikes you, and you are terrified.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Er ikke dette din frykt, din tillit, ditt håp, og det rettskafne i dine veier?
3Se, du har undervist mange, og du har styrket de svake hender.
4Dine ord har opprettholdt den som var i ferd med å falle, og du har styrket de vaklende knær.
10Derfor er snarer rundt deg, og plutselig frykt foruroliger deg;
11Eller mørke, slik at du ikke kan se; og mengder av vann dekker deg.
21For nå er dere ingenting; dere ser mitt fall og er redde.
10Du ble trett i din lange vei, men du sa ikke: Det er ingen håp; du fant livskraft i din hånd, derfor ble du ikke bedrøvet.
11Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
4Mitt hjerte er i dyp smerte i meg; dødsangst har falt over meg.
5Frykt og skjelving har grepet meg, redsel har overveldet meg.
27Når redsel kommer som en ødeleggelse, og deres undergang som en virvelvind; når trengsel og nød faller over dere.
25For det jeg fryktet mest, kom over meg, og det jeg var redd for, inntraff meg.
14kom frykt over meg, og skjelving, som fikk alle mine bein til å riste.
17Men du har fulgt de ugudeliges dom: dommen og rettferdigheten tar tak i deg.
10De skal alle tale og si til deg: Er du også blitt svak som vi? Har du blitt som oss?
15For da skal du løfte ditt ansikt uten flekk, ja, du skal stå støtt og ikke frykte.
18Dine veier og dine gjerninger har forårsaket dette mot deg; dette er din ondskap, for den er bitter, den når til ditt hjerte.
11Derfor skal ondskap komme over deg, du skal ikke vite hvorfra den oppstår; og ulykke skal ramme deg, du skal ikke kunne avverge den; og ødeleggelse skal komme over deg plutselig, uten at du vet det.
35Alle innbyggerne på øyene skal bli forferdet over deg, og deres konger skal bli redde, de skal frykte i ansiktet.
10Hvis du svikter på trengselens dag, er din styrke liten.
11Og du sørger til slutt når din kropp og ditt kjøtt er oppbrukt.
4Ja, du forkaster frykt for Gud og holder bønnen tilbake foran Gud.
17Alle hender skal bli svake, og alle knær skal bli svake som vann.
24Uro og angst skal skremme ham; de skal overvinne ham som en konge klar til kamp.
11Skal ikke hans velde skremme dere, og hans frykt falle over dere?
3Gjør nå dette, min sønn, og redd deg selv, når du har kommet i hendene på din venn; gå, ydmyk deg, og sikre din venn.
7Men nå har han gjort meg trett; du har lagt øde hele mitt fellesskap.
8Og du har fylt meg med rynker, som vitner mot meg; min magerhet vitner mot meg i ansiktet.
25Vær ikke redd for plutselig redsel eller for ødeleggelsen fra de onde når den kommer.
7Og når de sier til deg: Hvorfor sukker du? da skal du svare: For nyhetenes skyld; for det kommer: og hvert hjerte skal smelte, og alle hender skal bli svake, og hver ånd skal bli motløs, og alle knær skal bli som vann: se, det kommer, og det skal skje, sier Herren Gud.
21Du har blitt grusom mot meg: med din sterke hånd motsetter du deg meg.
6Når jeg minnes dette, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
4Mitt hjerte banket, frykt skremte meg; natten som var min glede, har han gjort til frykt for meg.
5Hvis du har løpt med fotfolket og de har trettet deg ut, hvordan kan du da kjempe med hester? Og hvis i fredens land, der du stolte, de trettet deg ut, hva vil du da gjøre i jordansvellingen?
21Hva vil du si når han straffer deg, siden du har lært dem å være høvdinger, og som fremstående over deg? Skal ikke smerter gripe deg, som en kvinne i barnsnød?
22Og hvis du sier i ditt hjerte: Hvorfor kommer dette over meg? For din store skyld blir ditt skjørt blottet, og dine hæler blir avdekket.
17Frykt og grav og felle, kommer over deg, du som bor på jorden.
9Hvorfor roper du nå høyt? Er det ingen konge i deg? Har din rådgiver gått bort? For veer har grepet deg som en fødende kvinne.
16De som ser deg, skal stirrer nøye på deg og si: Er dette mannen som fikk jorden til å beve, som rystet kongerikene?
16Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
66Og ditt liv skal henge i tvil foran deg; og du skal frykte dag og natt, og ikke ha noen sikkerhet for ditt liv.
4Du skal bli nedtrykt og snakke fra bakken, og din stemme skal høres lavt fra støvet, og din stemme skal være som den fra en åndemaner, fra bakken, og dine ord skal hviskes ut av støvet.
4Vet du ikke dette fra gammelt av, siden mennesket ble satt på jorden,
3Styrk de svake hender og gjør de vaklende knær faste.
23Men jeg vil gi den i hånden på dem som plager deg; de som har sagt til din sjel: Bøy deg ned, så vi kan gå over; og du har lagt kroppen din som bakken og som gaten til dem som går over.
4Derfor er min ånd nedtrykt i meg; mitt hjerte er øde.
7Skal ikke de som skal bite deg reise seg plutselig, og de som skal plage deg våkne opp, så du blir bytte for dem?
23Da skal du vandre trygt på din vei, og din fot skal ikke snuble.
5De som er nær, og de som er langt borte fra deg, skal spotte deg, for du er beryktet og mye plaget.
18Nå skal øyene skjelve på dagen for ditt fall; ja, øyene i havet skal bli urolige over din avgang.