Galaterbrevet 2:11
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han hadde gjort seg skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, stilte jeg ham til rette, ansikt til ansikt, fordi han var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot rett opp i ansiktet, for han sto der dømt.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans oppførsel var å klandre.
Men da Peter kom til Antiokia, stod jeg ham imot ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort noe galt.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham åpent, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, konfronterte jeg ham ansikt til ansikt, for han kunne ikke unngå kritikk for sin oppførsel.
Da Peter kom til Antiokia, trosset jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var klanderverdig.
Men da Kefas kom til Antiokia, stod jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, imøtegikk jeg ham ansikt til ansikt, fordi han var åpenbart skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, møtte jeg ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente å bli klandret.
Men da Peter kom til Antiokia, talte jeg åpent imot ham, for han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han fortjente kritikk.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto fordømt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he stood condemned.
Men da Peter kom til Antiokia, sto jeg imot ham ansikt til ansikt, for han var å klandre.
Men der Petrus kom til Antiochia, modsagde jeg ham lige i Øinene, efterdi han var at laste.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han hadde gjort galt.
But when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
Men da Peter kom til Antiokia, satte jeg meg imot ham ansikt til ansikt, fordi han var skyldig.
Men da Peter kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, fordi han ble ansett som skyldig.
Men da Kefas kom til Antiokia, motsatte jeg meg ham åpent, fordi han sto fordømt.
Men da Kefas kom til Antiokia, gikk jeg imot ham ansikt til ansikt, for han sto åpenbart skyldig.
And when Peter was come to Antioche I withstode him in the face for he was worthy to be blamed.
But wha Peter was come to Antioche, I withstode him in ye face: for he was worthy to be blamed.
And when Peter was come to Antiochia, I withstood him to his face: for he was to be condemned.
But whe Peter was come to Antioche, I withstoode him to the face, because he was to be blamed.
¶ But when Peter was come to Antioch, I withstood him to the face, because he was to be blamed.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
And when Peter came to Antioch, to the face I stood up against him, because he was blameworthy,
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I resisted him to the face, because he stood condemned.
But when Cephas came to Antioch, I made a protest against him to his face, because he was clearly in the wrong.
But when Peter came to Antioch, I resisted him to his face, because he stood condemned.
Paul Rebukes Peter But when Cephas came to Antioch, I opposed him to his face, because he had clearly done wrong.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Før det kom noen fra Jakob, pleide han å spise sammen med hedningene; men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg fra dem, fordi han var redd for de omskårne.
13Sammen med ham hyklet også de andre jødene, så selv Barnabas ble revet med av deres hykleri.
14Men da jeg så at de ikke gikk rett fram i forhold til evangeliets sannhet, sa jeg til Peter så alle hørte det: «Hvis du, som er jøde, lever som en hedning og ikke som en jøde, hvorfor tvinger du da hedningene til å leve som jøder?»
2Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de omskårne i rette med ham
3og sa: Du gikk inn til menn som er uomskårne, og du spiste sammen med dem.
4Da begynte Peter å forklare for dem i rekkefølge og sa:
16å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne ham blant hedningene, rådførte jeg meg ikke straks med noe menneske,
17og dro heller ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg; i stedet dro jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus.
18Deretter, tre år senere, dro jeg opp til Jerusalem for å treffe Peter, og jeg ble hos ham i femten dager.
19Noen annen av apostlene så jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror.
6Men fra dem som ble regnet som noe – hva de enn var før, det er likegyldig for meg; Gud gjør ikke forskjell på folk – for meg la de som ble regnet som noe, ikke noe til.
7Tvert imot: Da de så at jeg var blitt betrodd evangeliet for de uomskårne, slik Peter for de omskårne,
8(for han som gjorde Peter virksom som apostel for de omskårne, har også gjort meg virksom blant hedningene),
9og da Jakob, Peter og Johannes, som ble regnet som søyler, erkjente den nåde som var gitt meg, rakte de meg og Barnabas høyrehånden til fellesskap, for at vi skulle gå til hedningene og de til de omskårne.
10Bare at vi skulle huske de fattige – og det var nettopp det jeg var ivrig etter å gjøre.
5For jeg mener at jeg ikke står tilbake i noe for de overmåte store apostlene.
17Når altså Gud ga dem den samme gaven som han også ga oss, vi som var kommet til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var vel jeg som kunne hindre Gud?
14Da trådte Peter fram sammen med de elleve, løftet stemmen og talte til dem: Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem, dette skal dere vite, og lytt til mine ord.
21Deretter kom jeg til områdene i Syria og Kilikia.
22Jeg var personlig ukjent for menighetene i Judea som er i Kristus.
32Dette talte han åpent om. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.
33Men han vendte seg, så på disiplene og irettesatte Peter. Han sa: Vik bak meg, Satan! For du har ikke tanke for det som er Guds, men for det som er menneskers.
25Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius ham i møte, kastet seg ned for føttene hans og tilba.
26Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg! Jeg er selv et menneske.»
27Mens han samtalte med ham, gikk han inn og fant mange samlet.
1Deretter, etter fjorten år, dro jeg igjen opp til Jerusalem sammen med Barnabas; jeg tok også Titus med.
2Jeg dro opp etter en åpenbaring og la fram for dem det evangeliet jeg forkynner blant hedningene; men for dem som ble ansett for å være noe, la jeg det fram i enrum, for at jeg ikke skulle løpe – eller ha løpt – forgjeves.
3Men heller ikke Titus, som var med meg, ble tvunget til å la seg omskjære, enda han var greker.
4Dette var på grunn av noen falske brødre som i hemmelighet hadde sneket seg inn; de trengte seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, for å gjøre oss til slaver.
22Ryktet om dette nådde menigheten i Jerusalem, og de sendte Barnabas for å reise til Antiokia.
2Men etter at vi på forhånd hadde lidd og blitt mishandlet i Filippi, slik dere vet, fikk vi i vår Gud frimodighet til å forkynne for dere Guds evangelium under mye motstand.
15I de dagene sto Peter fram midt iblant disiplene og sa – det var en flokk på omkring hundre og tjue personer samlet –
12Men det jeg gjør, vil jeg også gjøre, for å ta fra dem anledningen—dem som gjerne vil ha en anledning—så de, i det de roser seg av, kan bli funnet å være som vi.
2Jeg ber dere om at jeg ikke må måtte opptre frimodig når jeg kommer, med den tilliten jeg regner med å måtte vise overfor noen som mener at vi lever etter kjødet.
6Apostlene og de eldste kom sammen for å drøfte denne saken.
7Etter langvarig ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: 'Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene ved min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro.'
19Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn Gud.
13For hva er det dere har vært dårligere stilt i enn de andre menighetene, bortsett fra at jeg selv ikke har vært til byrde for dere? Tilgi meg denne urett!
29Peter sa til ham: Om så alle faller fra, så gjør ikke jeg det.
29Da svarte Peter og apostlene: En må lyde Gud mer enn mennesker.
16Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet, så de ham og ble helt ute av seg av undring.
15Også du må ta deg i vare for ham, for han har stått kraftig imot vårt budskap.
11Da Peter kom til seg selv, sa han: Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes’ hånd og fra alt det jødefolket ventet.
11Siden jeg ikke kunne se på grunn av glansen fra det lyset, ble jeg ved hånden ledet av dem som var sammen med meg og kom til Damaskus.
18Siden mange roser seg etter det ytre, vil også jeg rose meg.
2Da det oppstod ikke liten strid og diskusjon mellom Paulus og Barnabas og dem, bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle reise opp til apostlene og de eldste i Jerusalem for å drøfte dette spørsmålet.
58Litt etter var det en annen som så ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Mann, det er jeg ikke!
6Vi har heller ikke søkt ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre,
55De tente opp et bål midt på gårdsplassen og satte seg sammen, og Peter satte seg midt iblant dem.
8Da sa Peter, fylt av Den hellige ånd, til dem: Rådsherrer for folket og Israels eldste,