Joel 2:17
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: «Skån, Herre, ditt folk! Gi ikke din eiendom til vanære, så folkeslagene får råde over dem! Hvorfor skal en si blant folkene: Hvor er deres Gud?»
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: «Skån, Herre, ditt folk! Gi ikke din eiendom til vanære, så folkeslagene får råde over dem! Hvorfor skal en si blant folkene: Hvor er deres Gud?»
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret og si: Skån ditt folk, Herre, og la ikke din arv bli til spott, så hedningefolkene får råde over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: ‘Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så folkeslag får herske over dem! Hvorfor skal det sies blant folkene: Hvor er deres Gud?’
La prestene, HERRENS tjenere, gråte mellom forhallen og alteret og si: Skån ditt folk, HERRE, og la ikke din arvedel bli til spott, så hedningefolk hersker over dem! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret, la prestene gråte, Herrens tjenere. La dem si: «Spare ditt folk, Herre, og gjør ikke din arv til hån, til å bli hersket over av folkene. Hvorfor skulle folkene si: Hvor er deres Gud?»
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forgården og alteret; la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til spott, så hedningene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Prestene, Herrens tjenere, skal gråte mellom forhallen og alteret, og de skal si: Herre, spar ditt folk, og gi ikke din arv til skjensel, slik at hedningene hersker over dem; hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: Skån ditt folk, Herre, og gjør ikke din arv til spott og til en bespottelse blant folkene. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene hersker over dem: hvorfor skal de si blant folket, Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, sørge ved inngangen til alteret, og la dem rope: «Skån ditt folk, Herre, og la ikke din arv bli til skamme, så hedninger ikke hersker over dem! Hvorfor skulle de da spørre: ‘Hvor er deres Gud?’»
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så hedningene hersker over dem: hvorfor skal de si blant folket, Hvor er deres Gud?
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: ‘Spare Ditt folk, Herre, og gjør ikke Din arv til skam, så nasjonene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?’
Let the priests, who minister before the LORD, weep between the portico and the altar. Let them say, 'Spare your people, LORD. Do not make your heritage an object of scorn, a byword among the nations. Why should they say among the peoples, “Where is their God?”'
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, gråte og si: Spar folket ditt, Herre, gi ikke din arv til skjensel, så folkeslagene hersker over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Præsterne, Herrens Tjenere, skulle græde imellem Forhuset og Alteret, og de skulle sige: Herre! spar dit Folk, og giv ikke din Arv til Skjændsel, at Hedningerne skulle herske over dem; hvorfor skulle de sige iblandt Hedningerne: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where is their God?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Spar ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til hån, slik at hedningene skal herske over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare your people, O LORD, and give not your heritage to reproach, that the heathen should rule over them. Why should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where is their God?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: "Skån ditt folk, Herre, og gi ikke din arv til vanære, så folkene skal herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: 'Hvor er deres Gud?'"
Mellom forhallen og alteret skal prestene, Jehovas tjenere, gråte og si: "Vis nåde, Jehova, mot ditt folk, la ikke din arv bli til skam og til herske blant folkeslag. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?"
La prestene, Jehovas tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og si: Spar ditt folk, Jehova, og gi ikke din arv til vanære, så folkene skal herske over dem. Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
La prestene, Herrens tjenere, gråte mellom forhallen og alteret, og la dem si: Hør din frelse, o Herre, gi ikke din arv opp til skam, så folkene blir deres herskere; hvorfor la dem si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where is their God?
Let the prestes serue the LORDE betwixte the porch & ye aulter, wepinge & sayenge: be fauourable (o LORDE) be fauourable vnto thy people: let not thine heretage be brought to soch confucion, lest the Heithen be lordes therof. Wherfore shulde they saye amonge the Heithen: where is now their God?
Let the Priestes, the ministers of the Lord weepe betweene the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Lord, and giue not thine heritage into reproche that the heathen should rule ouer them. Wherefore should they say among the people, Where is their God?
Let the priestes the Lordes ministers weepe betwixt the porche & the aulter, and let them say, Spare thy people O Lord, and geue not ouer thine heritage to reproche, that the heathen shoulde rule ouer them: Wherfore shoulde they say amongst the heathen, Where is their God?
Let the priests, the ministers of the LORD, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O LORD, and give not thine heritage to reproach, that the heathen should rule over them: wherefore should they say among the people, Where [is] their God?
Let the priests, the ministers of Yahweh, weep between the porch and the altar, And let them say, "Spare your people, Yahweh, And don't give your heritage to reproach, That the nations should rule over them. Why should they say among the peoples, 'Where is their God?'"
Between the porch and the altar weep let the priests, ministrants of Jehovah, And let them say: `Have pity, O Jehovah, on Thy people, And give not Thy inheritance to reproach, To the ruling over them of nations, Why do they say among peoples, Where `is' their God?'
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of Jehovah, weep between the porch and the altar, and let them say, Spare thy people, O Jehovah, and give not thy heritage to reproach, that the nations should rule over them: wherefore should they say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the servants of the Lord, be weeping between the covered way and the altar, and let them say, Have mercy on your people, O Lord, do not give up your heritage to shame, so that the nations become their rulers: why let them say among the peoples, Where is their God?
Let the priests, the ministers of Yahweh, weep between the porch and the altar, and let them say, "Spare your people, Yahweh, and don't give your heritage to reproach, that the nations should rule over them. Why should they say among the peoples, 'Where is their God?'"
Let the priests, those who serve the LORD, weep from the vestibule all the way back to the altar. Let them say,“Have pity, O LORD, on your people; please do not turn over your inheritance to be mocked, to become a proverb among the nations. Why should it be said among the peoples,“Where is their God?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Da ble Herren nidkjær for sitt land, og han forbarmet seg over sitt folk.
13Spenn sekkestrie om dere og klag, prester! Hyl, dere som tjener ved alteret! Kom, tilbring natten i sekkestrie, min Guds tjenere! For grødeoffer og drikkoffer er holdt tilbake fra huset til deres Gud.
14Kunngjør en faste, rop ut en høytidssamling! Samle de eldste, alle som bor i landet, i Herren deres Guds hus, og rop til Herren!
20Se, Herre, og legg merke til hvem du har handlet slik mot! Skal kvinner spise sin egen frukt, de små de har fostret? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?
6Han har lagt sin bolig øde som en hage, han ødela hans møtested. Herren lot høytid og sabbat bli glemt i Sion; i sin brennende vrede foraktet han konge og prest.
7Herren forkastet sitt alter, han avviste sin helligdom. Han overgav murene rundt hennes palasser i fiendens hånd; de lot larm lyde i Herrens hus som på en høytidsdag.
2Hvorfor skal folkene si: Hvor er deres Gud?
18For en røst av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er svært til skamme, for vi har forlatt landet, for de har kastet ned boligene våre.
13Og dette gjør dere også: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og klagerop, fordi han ikke lenger vender seg til offergaven og tar imot den med velvilje fra deres hånd.
16Herren har spredt dem, han vil ikke lenger se på dem. Prestene viste man ingen respekt, og de gamle fikk ingen nåde.
10Hvorfor skal folkene si: «Hvor er deres Gud?» La hevnen for dine tjeneres utøste blod bli kjent blant folkene for våre øyne.
21En røst høres på de nakne høydene: gråt og inderlige bønner fra Israels barn, for de har forvrengt sin vei; de har glemt Herren sin Gud.
17Du skal si dette ordet til dem: Mine øyne renner med tårer natt og dag og stanser ikke, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust; hun er slått av et svært alvorlig sår.
17Men hvis dere ikke vil høre, skal jeg gråte i lønndom; min sjel gråter over deres stolthet. Mitt øye skal gråte bittert og renne over, for Herrens flokk er tatt til fange.
9Grødeoffer og drikkoffer er holdt tilbake fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.
8Prestene sa ikke: «Hvor er Herren?» De som forvalter loven, kjente meg ikke. Hyrdene gjorde opprør mot meg. Profetene profeterte ved Baal og gikk etter det som ikke gagner.
8Derfor, bind sekkestrie om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.
9Den dagen, sier Herren, svikter kongens og ledernes mot; prestene blir forferdet, og profetene står måpende.
11Har et folk byttet bort sine guder – enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet bort sin herlighet mot det som ikke gagner.
12Bli forferdet over dette, dere himler, skjelv og bli helt øde, sier Herren.
19Hør ropet fra mitt folks datter, fra et land langt borte: «Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge der?» «Hvorfor har de provosert meg til vrede med sine utskårne bilder, med fremmede tomheter?»
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
18Deres hjerte ropte til Herren: Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Gi deg selv ingen ro, la ikke øyet ditt stilne!
4Gud, før oss tilbake; la ditt ansikt lyse, så blir vi frelst.
31Dere av denne slekten, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et land av dypeste mørke? Hvorfor sier mitt folk: «Vi vandrer fritt; vi kommer ikke tilbake til deg lenger»?
9Har dere ikke drevet bort Herrens prester, Arons sønner, og levittene? Dere har gjort dere prester slik folkene i landene har: Hver den som kommer for å la seg innvie med en ung okse og sju værer, blir prest for dem som ikke er Gud.
4Den dagen skal man stemme i en spottvise om dere og jamre en bitter klage: «Vi er helt ødelagt! Mitt folks del har han forandret; akk, han tar den fra meg! Til en avfaller deler han ut våre åkrer.»
37Han skal si: Hvor er nå deres guder, klippen de søkte tilflukt hos?
16Herre, la etter dine rettferdige gjerninger din vrede og din harme vike fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres skyld er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle som bor omkring oss.
10Fienden har rakt ut hånden mot alle hennes kostbare ting. Hun så folkeslag gå inn i hennes helligdom, dem du hadde befalt ikke skulle gå inn i din forsamling.
10Når du forkynner for dette folket alle disse ordene, og de sier til deg: «Hvorfor har Herren talt all denne store ulykken mot oss? Hva er vår skyld, og hva er vår synd som vi har syndet mot Herren vår Gud?»
12Men også nå, sier Herren: Vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage.
1Hvordan Herren i sin vrede har gjort Sions datter mørk! Han kastet Israels prakt ned fra himmelen til jorden; på sin vredes dag kom han ikke sin fotskammel i hu.
2Herren har slukt uten skånsel alle Jakobs bosteder; i sin vrede har han revet ned Judas datters festningsverker. Han har brakt dem ned til jorden, han har vanhelliget riket og dets fyrster.
17Dere har trettet ut Herren med ordene deres. Dere sier: Hvordan har vi trettet ham ut? Ved at dere sier: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han behag, eller: Hvor er rettens Gud?
18Rettferdig er Herren, for jeg har trosset hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte! Mine unge kvinner og mine unge menn er gått i fangenskap.
1En salme av Asaf. Gud, folkeslag har trengt inn i din eiendom; de har vanhelliget ditt hellige tempel, de har gjort Jerusalem til ruinhauger.
9Kvinnene i mitt folk driver dere ut fra deres hyggelige hjem; min herlighet tar dere for alltid fra deres barn.
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem, og han gjorde dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.
25Derfor er Herrens vrede tent mot hans folk. Han har rakt ut hånden mot det og slått det; fjellene skjelver, og likene deres ligger som søppel i gatene. Men med alt dette har hans vrede ikke vendt tilbake; hans hånd er fortsatt rakt ut.
10Hør Herrens ord, Sodomas fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!
51Vi er blitt til skamme, for vi har hørt spott; skam har dekket ansiktene våre, for fremmede er kommet inn i Herrens hus, i de hellige rom.
11De har gjort den til øde; den sørger for meg, øde ligger den. Hele landet er lagt øde, for ingen tar det inn over seg.
11Hennes ledere dømmer for bestikkelser, hennes prester underviser for betaling, hennes profeter spår for penger. Likevel støtter de seg til HERREN og sier: «Er ikke HERREN midt iblant oss? Ulykke skal ikke komme over oss.»
4Men ingen må strides, ingen må irettesette! For ditt folk er som dem som trettes med presten.
11Vil du, for alt dette, holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og plage oss så sterkt?
7De tramper de fattiges hode ned i jordens støv og forvrenger veien for de undertrykte. En mann og hans far går til den samme unge kvinnen for å vanhellige mitt hellige navn.
1Samle dere, ja, samle dere, du folk uten skam!
3De sa til prestene i huset til Herren over hærskarene og til profetene: Skal jeg gråte i den femte måneden og faste, slik jeg har gjort i så mange år?