Salmenes bok 78:39
Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
For han husket at de var bare kjød, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
Han husket at de var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
For han husket at de var kjøtt, en vind som farer bort og ikke vender tilbake.
Han husket at de var kjøtt, en ånd som går bort og ikke vender tilbake.
For han husket at de var kjød, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
For han husket at de bare var kjød; en vind som forsvinner, og kommer aldri tilbake.
Han husket at de var kjød, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
For han husket at de var av kjøtt, en vind som blåser og ikke vender tilbake.
For han husket at de var kjøtt: en vind som går bort, og ikke kommer tilbake.
For han husket at de bare var mennesker, som en vind som kommer og går, og ikke kommer tilbake.
For han husket at de var kjøtt: en vind som går bort, og ikke kommer tilbake.
Han husket at de var kjøtt – en vind som farer bort og ikke vender tilbake.
He remembered that they were but flesh, a passing breeze that does not return.
Han husket at de var kjøtt, en vind som farer og ikke vender tilbake.
Og han kom ihu, at de vare Kjød, et Veir, som bortfarer og kommer ikke tilbage.
For he remembered that they were but flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.
For Han husket at de var kjød; en vind som blåser bort, og ikke kommer igjen.
For he remembered that they were but flesh; a wind that passes away, and comes not again.
For he remembered that they were but flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.
Han kom i hu at de bare var kjød, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
Han husker at de er kjøtt, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.
Han husket at de var kjøtt, en vind som blåser forbi og ikke vender tilbake.
Han husket at de bare var kjøtt, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
And he remembered that they were but flesh, A wind that passeth away, and cometh not again.
For he remembered{H8799)} that they were but flesh; a wind that passeth away{H8802)}, and cometh not again{H8799)}.
Yee many a tyme turned he his wrath awaye, and wolde not suffre his whole displeasure to aryse.
For he remebred that they were flesh: yea, a winde that passeth and commeth not againe.
For he considered that they were but fleshe, and that they were euen a winde that passeth away & cometh not againe.
For he remembered that they [were but] flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.
He remembered that they were but flesh, A wind that passes away, and doesn't come again.
And He remembereth that they `are' flesh, A wind going on -- and it returneth not.
And he remembered that they were but flesh, A wind that passeth away, and cometh not again.
And he remembered that they were but flesh, A wind that passeth away, and cometh not again.
So he kept in mind that they were only flesh; a breath which is quickly gone, and will not come again.
He remembered that they were but flesh, a wind that passes away, and doesn't come again.
He remembered that they were made of flesh, and were like a wind that blows past and does not return.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Deres hjerte var ikke trofast mot ham, de var ikke tro i hans pakt.
38Men han er barmhjertig. Han tilgir skyld og ødelegger ikke; mange ganger holdt han sin vrede tilbake og vakte ikke opp hele sin harme.
40Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen, de krenket ham i ødemarken!
14For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
15Mennesket, dets dager er som gress; som blomsten på marken blomstrer det.
16Når vinden farer over det, er det borte, og stedet kjenner det ikke lenger.
14Om han vendte sitt hjerte mot mennesket og tok sin ånd og sin pust tilbake til seg,
15da ville alt som lever dø på én gang, og mennesket vende tilbake til støv.
29Skjuler du ansiktet, blir de forferdet; tar du deres ånde bort, dør de og blir til støv igjen.
27Han lot kjøtt regne over dem som støv, og vingede fugler som havets sand.
28Han lot det falle midt i leiren, rundt omkring deres boliger.
29De åt og ble overmåte mette, det de hadde lyst på, lot han dem få.
30De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, og maten var fortsatt i deres munn,
11De glemte hans gjerninger og de under han hadde vist dem.
42De husket ikke hans hånd, den dagen han fridde dem fra fienden,
44Likevel så han til dem i trengsel da han hørte deres rop.
45Han husket sin pakt til deres beste og viste medynk i sin store miskunn.
33Så lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i brå redsel.
34Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud iherdig.
35De husket at Gud var deres klippe, og Gud, Den høyeste, deres gjenløser.
7Gresset tørker, blomsten visner når Herrens pust blåser på det. Ja, folket er gress.
11Da mintes hans folk de gamle dager, Moses’ tid: Hvor er han som førte dem opp fra havet sammen med flokkens hyrder? Hvor er han som la sin hellige Ånd i deres midte?
13Men snart glemte de hans gjerninger; de ventet ikke på hans råd.
47Hvor lenge, Herre? Vil du skjule deg for alltid? Skal din vrede brenne som ild?
4Mennesket er lik et pust, dagene hans er som en flyktende skygge.
4Når ånden hans forlater ham, vender han tilbake til sin jord; den dagen er det ute med alle hans planer.
18De blir som halm for vinden, som agner som stormen fører bort.
6Da de fikk beite, ble de mette; da de ble mette, ble hjertet deres hovmodig. Derfor glemte de meg.
17De nektet å høre og husket ikke dine under som du hadde gjort for dem. De gjorde nakken hard og satte seg en leder for å vende tilbake til slaveriet i sin trass. Men du er en tilgivende Gud, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn; du forlot dem ikke.
8og ikke bli som fedrene, en vrang og trassig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og hvis ånd ikke var tro mot Gud.
12Deres innerste tanke er at husene deres skal stå for alltid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller landene ved sine navn.
22Slutt å stole på mennesker, de som bare har pust i nesen; hva er de å regne med?
24For alt kjød er som gress, og all menneskelig herlighet som blomsten på gresset. Gresset tørket, og blomsten falt av,
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin lyst.
20Se, han slo klippen, vannet strømmet og bekkene flommet. Kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?
3Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: «Vend tilbake, menneskebarn!»
11Så feier han videre som en vind og drar forbi; da pådrar han seg skyld. Denne styrken er hans gud.
27For de vendte seg bort fra ham og aktet ikke på noen av hans veier,
8Hold ikke våre forfedres skyld mot oss! Skynd deg, la din barmhjertighet komme oss i møte, for vi er svært nedbøyd.
17Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
9For alle våre dager svinner hen i din vrede, våre år svinner som et sukk.
9Ved Guds åndedrag går de til grunne, ved hans vredes pust blir de fortært.
50Han banet vei for sin vrede; han sparte ikke deres liv fra døden, men overgav deres liv til pesten.
20Du gav dem din gode Ånd for å gjøre dem kloke. Manna holdt du ikke tilbake fra deres munn, og du gav dem vann for deres tørste.
39Så blir de få og bøyet ned av undertrykkelse, ulykke og sorg.
2Som en blomst springer han opp og visner; han flykter som en skygge og blir ikke stående.
3Da sa Herren: Min ånd skal ikke for alltid forbli i menneskene, for de er kjøtt. Deres dager skal være hundre og tjue år.
17Når det blir varmt, tørker de inn; i heten blir de borte fra sitt sted.
15Hvis dere vender dere bort fra ham, vil han igjen la dem bli værende i ørkenen, og dere vil ødelegge hele dette folket.»
8Jeg så, og se: Det kom sener på dem, og kjøtt vokste, og hud dekket dem ovenfra. Men det var ikke pust i dem.