Salmenes bok 38:8
For min lend er fylt med brann, det er ingen sunnhet i min kropp.
For min lend er fylt med brann, det er ingen sunnhet i min kropp.
Jeg er kraftløs og helt knust; jeg stønner av hjertets uro.
For lendene mine er fulle av brennende smerte, og det er ikke sunnhet i kroppen min.
For hoftene mine er fulle av brennende smerte, og det er ingen sunnhet i kroppen min.
For bena mine er tynget med smerte, og jeg har ingen helse i kroppen min.
Jeg er svak og fullstendig knust. Jeg brøler av hjertets uro.
Jeg er svak, knust av sorg; jeg har ropt på grunn av uroen i hjertet mitt.
Lendene mine er helt uttørket, og det er intet friskt i kroppen min.
Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
Jeg er svak og dypt knust; jeg har brølt ut av den uro som herjer i mitt hjerte.
Jeg er svak og helt knust; jeg skriker ut på grunn av mitt urolige hjerte.
For mine sider er fulle av betennelse, og det er ikke noe helt i kroppen min.
For my loins are filled with burning, and there is no health in my body.
For min kropp er fylt med brennende smerte, og ingen del av meg er uskadd.
Thi mine Lænder ere ganske fortørrede, og (der er) intet Sundt i mit Kjød.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
Jeg er svak og helt nedbrutt, jeg stønner av uro i mitt hjerte.
I am feeble and severely broken; I have roared because of the disquiet of my heart.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
Jeg er svak og voldsomt forslått; jeg klager over hjertets kval.
Jeg er svak og knust i overmål, jeg roper i hjertets uro.
Jeg er kraftløs og sønderknust; jeg stønner på grunn av mitt urolige hjerte.
Jeg er svak og nedtrykt; jeg ropte ut som en løve på grunn av smerten i mitt hjerte.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am feeble and sore broken{H8738)}: I have roared{H8804)} by reason of the disquietness of my heart.
I am feble and sore smytte, I roare for the very disquietnes of my hert.
I am weakened and sore broken: I roare for the very griefe of mine heart.
I am feeble and sore smitten: I haue rored for the very disquietnesse of my heart.
I am feeble and sore broken: I have roared by reason of the disquietness of my heart.
I am faint and severely bruised. I have groaned by reason of the anguish of my heart.
I have been feeble and smitten -- unto excess, I have roared from disquietude of heart.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am faint and sore bruised: I have groaned by reason of the disquietness of my heart.
I am feeble and crushed down; I gave a cry like a lion because of the grief in my heart.
I am faint and severely bruised. I have groaned by reason of the anguish of my heart.
I am numb with pain and severely battered; I groan loudly because of the anxiety I feel.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme.
3For dine piler har truffet meg, og din hånd ligger tungt på meg.
4Det er ingen sunnhet i min kropp på grunn av din vrede; det er ingen fred i mine ben på grunn av min synd.
5For mine misgjerninger har gått over mitt hode; de er som en tung byrde, for tunge for meg.
6Miene sår lukter og renner av min dårskap.
7Jeg er krokbøyd og nedslått helt; hele dagen går jeg omkring sorgtynget.
9Jeg er kraftløs og dypt knust; jeg stønner i hjertets jammer.
10Herre, all min lengsel er for deg, og mitt sukk er ikke skjult for deg.
18Når jeg skulle trøste meg selv mot sorg, er mitt hjerte innen i meg bedrøvet.
20Se, Herre, hvor trengt jeg er. Mine innvoller verker, hjertet vrenger seg i meg, for jeg har vært opprørsk. Utenfor har sverdet fratatt meg barn, og i huset er det som døden.
21De har hørt mine sukk, ingen trøster meg. Alle mine fiender har hørt min motgang, de er glade fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen som du annonserte, og de ble som jeg.
22La all deres ondskap komme fram for ditt ansikt, og gjør mot dem som du har gjort mot meg for alle mine synder. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.
22For jeg er fattig og hjelpeløs, jeg har et hjerte gjennomboret av smerte.
17For jeg sa: «Jeg ønsker ikke at de skal glede seg over meg. Når min fot vakler, gjør de seg store over meg.»
18For jeg er på nippet til å falle, og min smerte er alltid foran meg.
14De spiler opp munnen mot meg, som en rovgrisk, brølende løve.
15Jeg renner ut som vann, alle mine bein løsner, hjertet mitt er som voks, det smelter inni meg.
9Du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, du har satt mine føtter i åpent land.
10Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød; mitt øye, min sjel og mitt indre er svekket av sorg.
4Av fiendens røst, på grunn av de ondes undertrykkelse. De kaster elendighet over meg og forfølger meg i vrede.
2Herre, ref meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme.
3Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er svak. Helbred meg, Herre, for mine knokler er skjelvende.
4Min ånd er nedslått i meg, mitt hjerte er forferdet i mitt indre.
19Å, min smerte, min smerte! Jeg vrir meg i smerte, mitt hjerte er rastløst i meg, jeg kan ikke tie. For jeg har hørt lyden av trompeten, hør krigsrop.
21For når mitt hjerte var bittert og jeg følte stikk i hjertet,
4For mine dager svinner bort som røk, og mine bein brenner som glo.
5Mitt hjerte er lammet og visnet som gress, for jeg har glemt å spise mitt brød.
3Da jeg tidde, ble mine ben utslitt, fordi jeg stønnet hele dagen.
13Jeg ropte ut til morgen: Som en løve sønderriver han alle mine ben; fra dag til natt vil du gjøre ende på meg.
14Som en svale eller trane klynket jeg, jeg sukkede som en due; mine øyne ble trette mot det høye. Herre, jeg er undertrykt; vær min hjelper.
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg skal vandre sakte alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
20Du kjenner min vanære, min skam og ydmykelse. Alle mine motstandere er for dine øyne.
15Hvorfor, Herre, avviser du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
24For før jeg spiste, kom min sukk med, og mine skrik rant som vann.
16Og nå er sjelen min utøst over meg, mine elendighets dager holder meg fast.
17Om natten river det i knoklene i min kropp, og nervene mine har ingen hvile.
18Med stor styrke endrer min klede seg, det omgir meg som halsen på kappen min.
4Han har slitt bort mitt kjød og min hud, han har knust mine ben.
16Vend deg til meg og vær nådig mot meg, for jeg er ensom og elendig.
17Mitt hjertes trengsler er blitt store, før meg ut av mine vanskeligheter.
27Mine innvoller koker og har ingen ro, elendighets dager har kommet meg i møte.
28Jeg går omkring mørklagt uten sol, jeg står opp i forsamlingen og roper om hjelp.
12Herre, du vil ikke holde tilbake din miskunnhet fra meg. Din nåde og din sannhet vil alltid beskytte meg.
3Derfor er mine hofter fylt av smerte, sammentrekningene har grepet meg som en fødselshjelpen kvinne, jeg vrir meg i smerte ved å høre, jeg er forferdet ved å se.
1Også av dette skjelver hjertet mitt og hopper fra sitt sted.
3La min bønn komme fram for ditt ansikt, bøy ditt øre til mitt rop.
3Jeg har sunket ned i dypt slam, der det ikke er feste. Jeg har kommet i dype vann, og strømmen skyller over meg.
13Fra det høye sendte han ild dypt i knoklene mine; han satte en snare for føttene mine, vendte meg tilbake, lot meg ligge forlatt, syk hele dagen.
12Jeg var i fred, men han har sønderrevet meg; han grep meg i nakken og knuste meg, han satte meg opp som et mål for seg.
2Gud, lytt til min bønn, og skjul deg ikke for min påkallelse.