Hebreerbrevet 3:10
Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
i førti år. Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
Derfor ble jeg harm på den generasjonen, og sa, De vil alltid fare vill i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.
i førti år. Derfor ble jeg vred på denne slekten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
Derfor ble jeg opprørt over den generasjonen og sa: De feiler alltid i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.
Så jeg ble harm på denne slekten og sa: 'De farer alltid vill i hjertet, og de kjenner ikke mine veier.'
Derfor ble jeg vred på denne generasjon, og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.
i førti år. Derfor ble jeg vred på denne generasjon og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte; de har ikke kjent mine veier.
Derfor ble jeg harm på den generasjonen, og sa: De går alltid vill i sitt hjerte, og de har ikke kjent mine veier.
Derfor ble jeg bedrøvet over den generasjonen og sa: 'De feiler stadig i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.'
Derfor ble jeg vred på denne slekten og sa: «De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.»
Derfor ble jeg vred på denne slekten og sa: «De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.»
i førti år. Derfor ble jeg harm på den generasjonen og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjenner ikke mine veier.
That is why I was angry with that generation, and I said, 'Their hearts are always wandering, and they have not known my ways.'
i førti år. Derfor ble jeg harme på den generasjonen og sa: 'De farer alltid vill i sine hjerter, og de har ikke kjent mine veier.'
Derfor harmedes jeg paa hiin Slægt og sagde: De fare altid vild i Hjertet, og selv kjende de ikke mine Veie.
Wherefore I was grieved with that generation, and said, They do alway err in their heart; and they have not known my ways.
Derfor kjente jeg sorg over den generasjonen og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte; og de har ikke kjent mine veier.
Therefore I was grieved with that generation, and said, They always go astray in their heart; and they have not known My ways.
Derfor var jeg misfornøyd med den generasjon, og sa: 'De farer alltid vill i sitt hjerte, men de kjente ikke mine veier;'
derfor ble Jeg lei av den generasjonen, og sa: Alltid farer de vill i hjertet, og de kjenner ikke Mine veier.
Derfor ble jeg harm på denne slekt, og sa: De forviller seg alltid i sitt hjerte; de kjente ikke mine veier.
Derfor ble jeg harm på denne generasjonen, og jeg sa: Deres hjerter farer alltid vill, og de kjenner ikke mine veier;
Wherfore I was greved wt ye generacio and sayde. They erre ever in their hertes: they verely have not knowe my wayes
Wherfore I was greued wt that generacion, and sayde: They erre euer in their hertes. But they knewe not my wayes,
Wherefore I was grieued with that generation, and sayde, They erre euer in their heart, neither haue they knowen my wayes.
Wherfore I was greeued with that generation, and sayde: they do alway erre in heart, they veryly haue not knowen my wayes.
Wherefore I was grieved with that generation, and said, They do alway err in [their] heart; and they have not known my ways.
Therefore I was displeased with that generation, And said, 'They always err in their heart, But they didn't know my ways;'
wherefore I was grieved with that generation, and said, Always do they go astray in heart, and these have not known My ways;
Wherefore I was displeased with this generation, And said, They do always err in their heart: But they did not know my ways;
Wherefore I was displeased with this generation, And said, They do always err in their heart: But they did not know my ways;
So that I was angry with this generation, and I said, Their hearts are in error at all times, and they have no knowledge of my ways;
Therefore I was displeased with that generation, and said, 'They always err in their heart, but they didn't know my ways;'
“Therefore, I became provoked at that generation and said,‘Their hearts are always wandering and they have not known my ways.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8forherd ikke hjertene deres, som ved opprøret, og som på prøvelsens dag i ørkenen:
9da fedrene deres fristet meg, satte meg på prøve og så min gjerning.
10I førti år var jeg harm på denne slekten og sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier.
11Til dem sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
7Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst,
8gjør ikke hjertene harde som under opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
18Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?
19Så ser vi at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
40Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
8og ikke bli som sine fedre, en trassig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke satte sitt hjerte rett, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
17For hans grådighets urett var jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk trassig videre på sitt hjertes vei.
16Ødeleggelse og elendighet er på deres veier.
17Fredens vei har de ikke kjent.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
20Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem, jeg vil se hva enden på det blir; for de er en vrang slekt, barn uten troskap.
10Den gangen ble Herren vred, og han sverget og sa:
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
13Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier!
15Hadde jeg sagt: Slik vil jeg tale, da ville jeg svike dine barns slekt.
15når det sies: I dag, om dere hører hans røst, gjør ikke hjertene harde, som under opprøret.
9ikke som den pakten jeg sluttet med deres fedre den dagen jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt. For de ble ikke værende i min pakt, og jeg brydde meg ikke lenger om dem, sier Herren.
5De har ødelagt seg selv; det som kjennetegner dem, er ikke hans barns kjennetegn. De er en vrang og fordreid slekt.
37For hjertet deres var ikke rett mot ham, og de var ikke trofaste mot hans pakt.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
35Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,
5Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
32De gjorde ham også vrede ved Meribas vann, så det gikk ille med Moses for deres skyld.
20Da ble Herrens vrede brennende mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har brutt min pakt som jeg bød deres fedre, og ikke har lyttet til min røst,
16Men de og våre fedre handlet hovmodig, de forherdet nakken og ville ikke høre på dine bud.
3Menneskets dårskap ødelegger hans vei, og hjertet hans raser mot Herren.
27fordi de vendte seg bort fra ham og ikke ville bry seg om noen av hans veier,
21Men også barna gjorde opprør mot meg. De vandret ikke etter mine forskrifter, og de holdt ikke mine rettsregler for å gjøre etter dem — den som gjør dem, skal leve ved dem — de vanhelliget mine sabbater. Da sa jeg at jeg ville øse min vrede ut over dem og fullbyrde min harme på dem i ørkenen.
13Herren sier: Fordi de har forlatt min lov, som jeg la fram for dem, og ikke har hørt på min røst og ikke vandret etter den,
17Men de fortsatte å synde mot ham ved å egge Den Høyeste i ørkenen.
4Da sa jeg: Sannelig, dette er fattige folk; de er uforstandige, for de kjenner verken Herrens vei eller sin Guds rett.
13Men Israels hus gjorde opprør mot meg i ørkenen. De vandret ikke etter mine forskrifter, og de foraktet mine rettsregler; den som gjør dem, skal leve ved dem. Mine sabbater vanhelliget de grovt. Da sa jeg at jeg ville øse min vrede ut over dem i ørkenen og tilintetgjøre dem.
23Men dette folket har et troløst og opprørsk hjerte; de gjør opprør og går bort.
10De holdt ikke Guds pakt og nektet å vandre etter hans lov.
16fordi de foraktet mine rettsregler, ikke vandret etter mine forskrifter, men vanhelliget mine sabbater; for hjertet deres fulgte etter deres avguder.
13Herren ble vred på Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele den slekten som hadde gjort det onde i Herrens øyne, var gått til grunne.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt og trodde ikke, tross hans undergjerninger.
26Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba ved Kadesj, i ørkenen Sin, fordi dere ikke helliget meg midt iblant Israels barn.
30de ville ikke ha mine råd, de foraktet all min tilrettevisning,